Redigerer Zenobia (avsnitt)

=== Krigføring ===
[[Fil:Zenobia obverse.png|thumb|Zenobia som ''augusta'' på en av sine mynter.]]
Antagelig våren 270 begynte Zenobia sitt militære ekspansjonsprogram vestover. Innledningsvis gikk hennes hær inn i den [[Romersk provins|romerske provinsen]] [[Arabia Petraea|Arabia]], og bortenfor i regionen [[Arabia Felix]], hvilket besto av [[Den arabiske halvøy]]. Romerne hadde en del innflytelse her, men ikke kontroll.<ref>Southern, Patricia (2008): ''The Empress Zenobia: Palmyra' Rebel Queen'', London: Continuum, s. 106-107</ref> Hensikten var sannsynlig å angripe arabiske stammer i nordøstlige Arabia som truet Palmyras handelsaktiviteter. Selv her kunne Zenobia hevde at hun forsvarte den romerske keiserens interesser mens han var opptatt med større problemer i den vestlige delen av Romerriket. Reelt sett søkte hun å etablere kontroll over et område som ga hennes hær tilgang til [[Rødehavet]] og [[Nildeltaet]]. Deretter lå hennes neste mål rett foran henne, Egypt, og det endret hennes posisjon i Roma fullstendig. Egypt var en romersk provins, [[Aegyptus]], og viktigere enn besittelse var at Roma var avhengig av kornforsendelsene fra Egypt. En invasjon i Egypt var å erklære krig mot Romerriket, men hun var antagelig godt informert om de politiske forviklingene og urolighetene i Vesten.

En gang i den andre halvdelen av 270 beordret hun sin general Zabdas om å marsjere inn Egypt med en styrke på antatt 70 000 menn. Zabdas ble møtt av et forsvar på rundt 50 000 romerske og egyptiske soldater.<ref>Tallene er gitt av Zosimus, I.44</ref> De kjempet standhaftig og påførte Pamyras hær to nederlag, og en tilbaketrekning før Palmyras hær til sist trengte igjennom og tok Egypt i besittelse. Den romerske guvernøren var Tenagino Profus og ble tatt til fange. Enten ble han henrettet eller han tok sitt eget liv for å forhindre det. Deretter reiste Zenobia triumferende inn i Egypt og erklærte seg som dronning av landet. Hun tok besittelse av landets historie, dets store rikdommer, og kanskje viktig for Palmyra, det lukrative handelen via [[Rødehavet]]. Uten tvil benyttet Zenobia seg av sin påståtte forbindelse med Kleopatra som ga en personlig dimensjon til hennes tilstedeværelse i Egypt. Hun plasserte seg på tronen til hennes store forbilde og rollemodell. Hennes styre av [[Nilen]]s land var preget av opplysningens ånd; «det ville fostre et ekte, liberal kosmopolitisk miljø med tradisjonene til alle elementer som befolkningen respekterte og bevarte i en blanding av arabisk, arameisk, gresk, romersk og innfødte skikker og livsstil og idealer.»<ref>Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', s. 304</ref>

Zenobia hadde sannsynligvis kalkulerte at romernes egne problemer ville gi henne tid til å konsolidere sin posisjon i Egypt. Å plassere seg som likestilt med Kleopatra var provoserende for Roma. Den tidligere egyptiske dronningen hadde vært en romersk fiende. Zenobias var å forsøke å forhandle fram en diplomatisk løsning hvor hun med sin erobring av Midtøsten og Egypt hadde demonstrert seg selv som en verdig til en bredere rolle innenfor den romerske verden. Som dronning av Egypt ville hun ha forsterket sin forhandlingsposisjon hvem det nå enn måtte være som var keiser for øyeblikket.<ref>Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', s. 305-306</ref>

Det var [[Aurelianus]], og så snart Zenobia hørte utnevnelsen må hun ha sendt sendebud til Roma med sine vilkår for en avtale. Hun betraktet seg som likestilt med ham i navnet på sin sønn. Det er reflektert i papyrusdokumenter i Palmyra hvor Aurelianus er uttrykkelig anerkjent som keiser, men etter navnet til Vaballathus som fulgt av titler som konge, konsul, imperator, og strategos. Hva hun trengte var Aurelianus' anerkjennelse av henne og hennes sønn, og deling av Romerriket i en vestlig og østlige del, styrt mellom Aurelianus i vest og Zenobia for sin sønn i øst. Forslaget var ikke hinsides, en slik ordning hadde vært benyttet tidligere, sist mellom [[Valerianus]] og hans sønn [[Gallienus]]. Det ble uansett avvist av Aurelianus. Zenobia hadde erobret Egypt, Romas brødkurv, og det var utilgivelig. Etter at han hadde ryddet opp i vest, begynte han marsjen med en stor hær østover i slutten av 271 for å gjøre opp med Zenobia og [[det palmyrenske riket]]. På den tiden hadde Zenobia allerede planlagt nye erobringer. Hun dro fra Egypt i løpet av året og til Syria for å forberede neste militære foretagende, en invasjon og erobring av Anatolia. Samtidig opphører Aurelianus' navn å opptre mynter utstedt av Zenobia og Vaballathus.<ref name=" Bryce307">Bryce, Trevor (2014): ''Ancient Syria'', s. 307</ref>