Redigerer Wolfhart Pannenberg (avsnitt)

=== Åpenbaringssyn og historiesyn ===
Historiesynet er teologisk viktig for Pannenberg, fordi Gud åpenbarer seg gjennom historiens store hendelser.
Dette uttrykker han sammen med andre teologer fra Heidelberg i antologien ''«Offenbarung als Geschichte»'' (Åpenbaring som historie, 1961). Sentralt i boken er Pannenbergs essay «Dogmatiske teser til åpenbaringslæren», hvor han utfolder syv teser som forlater den barthianske ordteologi. Han samstemmer med Barth at Guds åpenbaring nødvendigvis er Guds [[selvåpenbaring]], men mener at historien – og ikke [[Guds ord|ordet]] (som dialektisk nærvær), er Guds selvåpenbaring.
Historien forstår Pannenberg som universalhistorie og det er hans overordnede åpenbaringsbegrep. «Til forskjell fra spesielle guddommelige tilsynekomster er den historiske åpenbaringen åpen for enhver som har øyne å se med. Den har universell karakter».<ref>{{Kilde bok|forfatter=Pannenberg, Wolfhart (red.)|utgivelsesår=1961|tittel=Offenbarung als Geschichte|side=3.These|forlag=Vandenhoeck & Ruprecht}}</ref> Gud kan bare erkjennes indirekte gjennom historiens handlinger.
Pannenberg forstår historien som en universalhistorie, historien er som helhet, som totalitet Guds selvåpenbaring. Flere kritikere ser her et slektskap mellom Pannenberg og [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|Hegel]] – og enkelte har kategorisert ham som [[Høyrehegelianisme|høyrehegelianer]]. Pannenberg blir kritisert for å begå den samme [[hybris]] som Hegel utviste, dvs. som skuer hele historien og forutsier dens gang (jf. ''Åndens fenomenologi'').
I denne universalhistorien, som da følgelig ikke bare er kristendommens historie, men alle [[religion]]er, må det erkjennes en berettiget uvitenhet. Alle religioner søker sannheten, men bare ved historiens slutt vil vi kjenne den helt.