Redigerer Wishbone Ash (avsnitt)

=== 1986&ndash;1990 ===
{| class="toccolours"  border=1 cellpadding=2 cellspacing=0 style="float: right; width: 330px; margin: 0 0 1em 1em; border-collapse: collapse; border: 1px solid #E2E2E2;"
|-
! bgcolor=lightgrey | 1986&ndash;1987
|  
* Andy Powell &ndash; gitar, vokal
* Jamie Crompton &ndash; gitar
* Andy Pyle &ndash; bassgitar
* Steve Upton &ndash; trommer
|}
Laurie Wisefield ble erstattet av tidligere [[Suzi Quatro]]-gitarist Jamie Crompton. Noen måneder senere sluttet også Mervyn Spence og ble erstattet av bassisten Andy Pyle (fra tidligere band som [[Rod Stewart]], [[Kinks]], [[Gary Moore]]). Denne perioden bandet var inne i er betraktet som den mørkeste perioden i bandets karriere, men den varte ikke lenge. I februar/mars 1986 dro den nye besetningen ut på turné i USA. På senhøsten holdt de spredte konserter i Storbritannia, hvor Phil Palmer (tidligere bandmedlem av [[Eric Clapton]]) vikarierte som gitarist for Jamie Crompton.

I januar [[1987]] startet den tidligere manageren og plateprodusenten Miles Copeland prosjektet og senere plateselskapet «No Speak», som kun skulle ha instrumental musikk i sin katalog. For å starte opp dette merket måtte han ha et stort navn som ville bringe publisitet rundt prosjektet. Copeland gikk til Andy Powell, Steve Upton, Martin Turner og Ted Turner med forslaget om å få Wishbone Ash til å spille inn og utgi et instrumentalt album. Imidlertid kom Copeland med kravet om å markere en gjennoppstandelse av bandets originalbesetning. De fire originalmedlemmene takket ja til forespørselen mens Wishbone Ash undergikk en omfattende turné i Europa og USA.

Den [[11. mai]] 1987 begynte Martin Turner, Steve Upton og Andy Powell å skrive samt spille inn sammen, for første gang siden 1980, i studioet til Martin Turner i London. Ted Turner bodde i [[Los Angeles]] og var på vei med å flytte til [[Chicago]] slik at han ikke rakk å bli involvert i prosjektet før senere på sommeren. Den [[24. mai]] spilte den daværende besetningen en konsert i casinoet Sun City ved [[Rustenburg]] i [[Sør-Afrika]]. Bandet hadde blitt tilrådet å spille for et jevnt rasegrunnlag, men i realiteten skjedde ikke dette. De returnerte til England og skrev et offisielt brev til [[FN]] hvor de uttrykte sin beklagelse for at de spilte konserten, og at de støttet arbeidet mot [[apartheid]].
{| class="toccolours"  border=1 cellpadding=2 cellspacing=0 style="float: right; width: 330px; margin: 0 0 1em 1em; border-collapse: collapse; border: 1px solid #E2E2E2;"
|-
! bgcolor=lightgrey | 1988&ndash;1990
| 
* Martin Turner &ndash; bassgitar, vokal
* Andy Powell &ndash; gitar, vokal
* Ted Turner &ndash; gitar, vokal
* Steve Upton &ndash; trommer
|}
I desember ble Wishbone Ash et av de første vestlige rockebandene til å turnere i [[Sovjetunionen]] og i mellomtiden blir ''[[Nouveau Calls]]'' &ndash; det første albumet fra originalbesetningen på 14 år &ndash; utgitt i Europa. Tilhengerskaren var hinsides da de fikk høre at originalbesetningen skulle spille sammen igjen. Utgivelsen tok for seg flere innflytelser som da ikke hadde blitt hørt på flere år. Spesielt Martin Turners stramme basspill, Ted Turners lap steel-gitar og Andy Powells folkelige gitarriff. Disse klassiske kjenntegnene smeltet sammen med teknologien fra denne æraen på låtene ''«Real Guitars Have Wings»'' and ''«In the Skin»''. Besetningsmedlemmene ble enige om å turnere med det nye materialet i [[1988]].

Turnéen i 1988 var en stor suksess og bandet spilte på flere store arrangementer for første gang siden slutten av [[1970-årene|1970-tallet]]. I [[1989]] fikk fansen viljen sin da bandet utga gjensynsalbumet ''[[Here to Hear]]'' med vokaler. Denne utgivelsen er betraktet som det beste albumet siden ''Just Testing'' og ble godt likt av både fansen og kritikerne. Perioden 1988-[[1990]] var suksessfulle år for bandet, hvor de spilte flere konserter i Europa, USA og [[Sør-Amerika]] for stadig flere tilskuere.