Redigerer Willy Brandt (avsnitt)

=== Kansler ===
Etter valget i 1969 ble SPD styrket, og Brandt kunne danne regjering i en koalisjon med det liberale partiet. Hans sosialliberale koalisjon hadde et flertall på bare tolv mandater.

Innenrikspolitisk ble hans reformforsøk forhindret av koalisjonspartneren eller motstand i delstatsparlamentene (som regel dominert av CDU/CSU). 

Utenrikspolitisk gikk Brandt inn for en ny ''[[Ostpolitik]]'', som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske land. Denne politikken, som i [[1971]] var en medvirkende årsak til at Brandt fikk [[Nobels fredspris]], var svært kontroversiell. En ting var at han, i strid med [[Hallstein-doktrinen]], anerkjente [[DDR]] diplomatisk, men det vakte enda sterkere reaksjoner at han anerkjente de polske og sovjetiske anneksjonene av de tyske territoriene øst for [[Oder-Neisse-linjen]] som «faktiske», riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer. Store deler av høyresiden anså ham derfor som landsforræder, og det ble også hevdet at Brandts politikk var istrid med den tyske grunnloven, som forutsatte gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937. Han ble beskyldt for å svikte ofrene for fordrivelsen, som SPD i tidligere år hadde vist stor omsorg for. Flere SPD-parlamentarikere forlot partiet i protest og gikk over til opposisjonen. Så sent som i 1963 hadde Willy Brandt (sammen med partifellene [[Erich Ollenhauer]] og [[Herbert Wehner]]) skrevet i en hilsen til den årlige [[Schlesien|schlesierdagen]]: «''Breslau – Oppeln – Gleiwitz – Glogau – Grünberg, det er ikke bare navn, det er levende minner, med røtter i sjelene til generasjoner og som uopphørlig kaller på vår samvittighet. Å gi avkall er forræderi, hvem vil bestride det? Retten til hjemlandet man kan ikke selge – aldri skal man få skjende landsmenn som ble fordrevet fra sine hjem eller måtte flykte, bak ryggen deres. Fordrivelsens kors må hele folket bære.''»

I mai 1972 håpet opposisjonen å ha flertall i parlamentet for å vedta et mistillitsforslag og kaste Brandt på grunn av hans østpolitikk. Til alles overraskelse endte avstemningen med et flertall imot forslaget, med svært liten margin; langt senere ble det oppdaget at et eller muligens to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av [[Stasi]] for å stemme for Brandt.

For å tilbakevise enhver antydning om at han skulle være sympatisk innstilt til kommunisme, fikk han gjennom en rekke tøffe antikommunistiske lover som blant annet utestengte «radikalere» (i praksis venstreradikalere) fra alle offentlige stillinger (''[[Radikalenerlass]]'').

Brandt førte på den annen side en aktiv handelspolitikk og samarbeidet med høyreorienterte regimer i den vestlige verden. Han leverte våpen, fly, raketter og ubåter, samt lånte ut militære rådgivere, til militærjuntaen i Hellas og regimet i Portugal, og godkjente at tyske firmaer lette etter olje og uran på Mosambik sammen med Sør-Afrika. Han bistod USA i Vietnam, og tyske firmaer leverte nervegass, kjemiske stridsmidler og moderne våpen. Også Israel fikk kjøpe avanserte våpen. Brandt ble kritisert for dette av norske sosialdemokrater da han fikk nobelprisen, og mens Unge Høyre deltok i hyllesten av fredsprisvinneren, holdt AUF seg borte.