Redigerer Wilhelm Redieß (avsnitt)

===Norge===
[[File:No-nb digifoto 20170925 00021 NB HS P 00097 Reichskommissariat Norwegen, General der Polizei Rediess (Henriksen & Steen, 1941 - Nasjonalbiblioteket, Oslo) cropped.jpg|thumb|Wilhelm Rediess var sjef for det tyske SS i [[Norge under andre verdenskrig]] (''Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) Nord'') fra 19. juni 1940 til han begikk [[selvmord]] 8. mai 1945. Uniformen har gradtegn for [[SS-Gruppenführer]] (generalløytnant), en rang han hadde da han kom til Norge. I november 1940 ble Rediess forfremmet til ''General der Polizei'' og [[SS-Obergruppenführer]], i juli 1944 ble han ''General der [[Waffen-SS]]''.<ref>[https://nbl.snl.no/Wilhelm_Rediess Om Wilhelm Rediess i ''Norsk biografisk leksikon'']</ref>{{byline|Henriksen & Søn, 1941 / [[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
Som en direkte følge av sitt initiativ i Øst-Prøyssen ble Redieß gitt kommandoen av SS-enhetene i Norge, med tittel [[Höherer SS- und Polizeiführer]] Nord, som belønning.{{tr}} 

Han ble HSSPF i Norge etter at forgjengeren [[Fritz Weitzel]] ble drept i bombeangrep i Düsseldorf. Som SS- og politisjef var han direkte underordnet SS-sjef [[Heinrich Himmler]], men var lojal mot [[Josef Terboven]] som han trolig adlød eller var enig med. I kraft av sin stilling var han fryktet i Norge.<ref name=":1">{{Kilde bok | forfatter = Diesen, Einar | utgivelsesår = 1977 | tittel = Maidagene '45 | isbn = 8290069804 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Norsk kunstforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052904022 | side = }} </ref><ref>[[#krigsleksikon|Norsk krigsleksikon (1995)]] s. 344</ref><ref name=":0" /> På grunn av Terbovens dominans var SS og politiet mindre uavhengige enn i andre okkuperte land som Nederland og fungerte i stor grad som Terbovens apparat for undertrykking. Til gjengjeld fikk Redieß det norske politiet til disposisjon gjennom Politidepartementet og Jonas Lie.<ref>Clemmesen, M. H., & Faulkner, M. S. (2013). ''Northern European Overture to War, 1939–1941: From Memel to Barbarossa.'' Brill, s. 394.</ref> Terboven bestemte 25. oktober 1940 at alle viktige tiltak av fra norsk politis side måtte godkjennes av Redieß.<ref>Emberland, T. (2019): Stutthof-eksperimentet. ''Historisk tidsskrift'', 98(01), 26–48. «Som tysk politisjef hadde Himmler stor innflytelse over det norske politiet. I september 1940 ble det opprettet et eget politidepartement ledet av Jonas Lie, hans mest betrodde norske samarbeidspartner. Dette var et institusjonelt arrangement uten sidestykke i det tysk-okkuperte Europa. Et annet avgjørende skritt ble også tatt den 25. oktober 1940, da Terboven gav ordre om at alle viktige tiltak fra norsk politi side måtte sanksjoneres av HSSPF Wilhelm Redieß.»</ref> 

Redieß delte bolig med Terboven på [[Skaugum]], mens begges familier var i Tyskland.<ref>[[#Dahl|Dahl (1992)]] s. 226</ref> På Skaugum bodde også Terbovens sekretærer og sjåførene for Terboven og Redieß.<ref name="Terboven" />{{rp|122}} Redieß og Terboven hadde først kontor i stortingsbygningen, i februar 1945 flyttet de av sikkerhetsgrunner til [[Oslo handelsgymnasium|Handelsgymnasets]] bygg som var ledig etter at Wehrmacht hadde flyttet til Lillehammer.<ref name="Terboven" />{{rp|292}}

Redieß var øverste leder (''Gerichtsherr'') for SS- und Polizeigericht Nord som var virksom første gang i mars 1942. Terboven kunne benåde nordmenn dømt av denne retten. Dødsdommene ble bekreftet av Redieß før de ble fullbyrdet. Dette var på samme måte som krigsretten en militær domstol som skulle følge den tyske militære straffeloven. Til forskjell fra sivile domstoler var den ikke uavhengig, men underlagt jurisdiksjonssjefen Redieß. Han sto for tiltalen, innkalte domstolen, stadfestet dommen og bestemte iverksetting av straffen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Nøkleby, Berit | utgivelsesår = 1986 | tittel = Holdningskamp | isbn = 8203114199 | isbn = 8203111440 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018030107068 | side = }} </ref><ref>[[#krigsleksikon|Norsk krigsleksikon (1995)]] s. 74</ref><ref name="Terboven" />{{rp|229–230}} 

Terboven ga i september 1941 (i forbindelse med unntakstilstanden i Oslo) domstolen utvidete oppgaver og ved å bruke SS-domstolen slapp Terboven å blande inn Wehrmacht. Overtredelse av Terbovens forordninger skulle etter dette føres for denne SS-domstolen. Bakgrunnen for endringen var samarbeidsproblemer med Wehrmacht om bruk av krigsretten. Den domstolen ble brukt til å holde disiplin internt i SS/politiet og av okkupasjonsmakten til å holde kontroll. Terboven var generelt mot benådning. Redieß og Terboven forbød norske forsvarsadvokater å møte i retten saker som gjaldt militær motstand fordi opplysninger kunne lekke tilbake til hjemmefronten. På høsten 1944 begynte Sipo på egen hånd å henrette motstandsfolk uten noen form for domstolsbehandling, dette var i henhold til «Führerbefehl» bekreftet av Redieß. Domstolen tok opp igjen arbeidet våren 1945. Den siste dødsdommen (mot en norsk SS-mann tiltalt for faneflukt) ble stadfestet av Redieß 11. april og fullbyrdet 19. april. Domstolen avsa den siste dommen 30. april og hoveddommer [[Hans Latza]] arbeidet 1. mai 1945 med nye saker.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Nøkleby, Berit | utgivelsesår = 1996 | tittel = Skutt blir den-: tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940–1945 | isbn = 8205221731 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010072003006 | side = }} </ref> 

[[Heinrich Fehlis]]' direkte overordnete var [[Reinhard Heydrich]] og senere [[Ernst Kaltenbrunner]], i Norge var Fehlis samtidig underlagt Terboven og Redieß.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt5vkrf9?turn_away=true|tittel=The Destruction of the European Jews: Third Edition|etternavn=Hilberg|fornavn=Raul|dato=2003|utgiver=Yale University Press|isbn=978-0-300-09557-9}}</ref><ref>[[#krigsleksikon|Norsk krigsleksikon (1995)]] s. 92</ref> [[Gestapo]] i Norge var også underlagt Redieß<ref name=":0">{{Kilde bok | forfatter = Kraglund, Ivar | utgivelsesår = 1987 | tittel = Hjemmefront | isbn = 8203111440 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073004087 | side = 49}} </ref> blant andre [[Hellmuth Reinhard]] (som ledet Gestapo) og [[Wilhelm Wagner]] under deportasjonene av jøder.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt5vkrf9?turn_away=true|tittel=The Destruction of the European Jews: Third Edition|etternavn=Hilberg|fornavn=Raul|dato=2003|utgiver=Yale University Press|isbn=978-0-300-09557-9}}</ref> Redieß var skeptisk til [[hirden]] som organisasjon og gikk etter hvert med på å la deler av hirden få våpenopplæring, men uten fast bevæpning.<ref>[[#Dahl|Dahl (1992)]] s. 448–456</ref>

Redieß anså [[Rolf Jørgen Fuglesang]] som leder for den tyskfiendtlige fraksjon i [[Nasjonal Samling]], ifølge en hemmelig rapport til Himmler i desember 1944.<ref>[[#krigsleksikon|Norsk krigsleksikon (1995)]] s. 126</ref> Fulgesang mente at Redieß var svak og dum. Redieß slo hardt ned på tendenser til mismot og ordresvikt i egne rekker.<ref>[[#krigsleksikon|Norsk krigsleksikon (1995)]] s. 344–345</ref> [[Reidar Hedemann]] beskriver Redieß som en enkel sjel med forestillinger om å utvikle sprengstoff som kunne vinne krigen for Tyskland. Terboven ga direkte ordrer til Fehlis uten at Redieß grep inn. Mot slutten av okkupasjonen var det store motsetninger mellom Terboven og Fehlis, og Redieß formidlet da ordre fra Terboven til SD.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hedemann, Reidar | utgivelsesår = 1946 | tittel = Gestapo i Norge: mennene, midlene og metodene | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014042306014 | side = 32}} </ref> [[Hans Fredrik Dahl]] beskriver Redieß som en passiv og søvnig type.<ref>[[#Dahl|Dahl (1992)]] s. 226</ref>

På Elverum ble det opprettet en SS-skole som Redieß besøkte dagen etter angrepet på Sovjetunionen. Under festlighetene på kvelden holdt han en oppildnende tale om bolsjevismen og nevnte blant annet at Sovjetunionen hadde forsynt seg av finsk territorium. Redieß uttrykte forventning til norske SS-menn skulle delta i væpnet kamp mot bolsjevismen. Overfor [[Finn H. Kjelstrup]], sjefen for [[Den norske legion]], gikk han inn for at opplæringen i legionen skulle skje i Tyskland. Etter opplæring skulle soldatene overføres til midt- eller sør-fronten i Sovjetunionen. [[Nikolaus von Falkenhorst|Falkenhorst]] hadde avslått å sette legionen inn i [[Finland]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Fjørtoft, Kjell | utgivelsesår = 1993 | tittel = Veien til Østfronten: krigens mange ansikter | isbn = 8205209677 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112100010 | side = }} </ref>

I august 1941 ga han ordre om at private radioapparater i store deler av landet skulle leveres inn. Hans Fredrik Dahl antar at Quisling sto bak denne aksjonen eller presset på for å få den gjennomført.<ref>[[#Dahl|Dahl (1992)]] s. 232</ref> I forbindelse med unntakstilstand ble radioapparatene også i Oslo-området inndratt. Redieß mente inndragningen var militært nødvendig. Terboven avslo benådning for [[Viggo Hansteen]] og [[Rolf Wickstrøm]] 10. september 1941, Redieß beordret da henrettelsen gjennomført samme dag.<ref name="Terboven" />{{rp|181–183}} Det er noe uklart hvem som tok initiativet til [[Holocaust i Norge|deportasjon av de norske jødene]], men Redieß var sammen med Terboven, Fehlis, Quisling og [[Karl Marthinsen]] med i diskusjonen.<ref name="Terboven" />{{rp|234}}

Blant de tyske topplederne i Norge var Redieß den eneste [[Sverre Riisnæs]] pleide omgang med privat. Riisnæs' kone skal ha påvirket Redieß til å løslate bekjente. Redieß var generelt taus og reservert overfor nordmenn og hadde liten kontaktflate i det norsk samfunnet.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Ringdal, Nils Johan | utgivelsesår = 1989 | tittel = Gal mann til rett tid: NS-minister Sverre Riisnæs : en psykobiografi | isbn = 8203161103 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013060406056 | side = }} </ref>

I mars [[1941]] kom det inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, noe som førte til at Redieß implementerte ''[[Lebensborn]]-programmet'' i Norge. Programmet oppmuntret til å få barn av den ariske rasen og var vanligvis rettet mot SS-enheter. Til sammen ble det født {{formatnum:8000}} barn i Norge under Lebensborn, noe som gjorde Norge til det landet etter Tyskland med flest registrerte fødsler av «ariske» barn under andre verdenskrig.{{tr}}

====Kapitulasjon og selvmord====
[[File:Royal residence Skaugum 1932.jpg|thumb|Redieß og [[Josef Terboven|Terboven]] delte bolig på [[Skaugum]]. Redieß skjøt seg der natt til frigjøringsdagen 8. mai 1945.{{byline|[[Anders Beer Wilse]], 1932}}]]
Terboven og [[Franz Böhme]] reiste 3. mai 1945 til [[Flensburg]] der den [[Flensburg-regjeringen|siste rest av Tysklands sentralregjering]] under ledelse av [[Karl Dönitz]] holdt til. Terboven, [[Wilhelm Keitel]] og [[Alfred Jodl]] mente kampen kunne fortsette i Norge. Dönitz ville ha slutt på krigen og redde så mange tyske soldater som mulig unna sovjetisk fangenskap ved å hale ut kapitulasjonen lengst mulig. Dönitz ville ha de tyske styrkene i Norge som pant for å vinne tid overfor de allierte. Finansminister [[Lutz Schwerin von Krosigk]] ville kapitulere uten kamp.<ref name="Terboven" />{{rp|295}}

Redieß ga 7. mai ordre til sekretærene om å brenne alle papirer på Terbovens kontor. Klokken 15:52 kom meldingen over radio om at Tyskland hadde kapitulert betingelsesløst på alle fronter. Til sekretæren på Skaugum sa Redieß: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.»<ref name="Terboven" />{{rp|298–299}} Terboven orienterte 7. mai om at Dönitz hadde avsatt ham som Reichskommissar og at Wehrmacht skulle overta. Natt til 8. mai skjøt Redieß seg selv gjennom hodet med pistol. «Det var tidlig, han kom meg i forkjøpet» kommenterte Terboven som ga ordre om at Redieß' død skulle holdes hemmelig. Dönitz ga ordre om at kapitulasjonen i Norge skulle skje 8. mai klokken 24:00. Mannskap fra Milorg og Kompani Linge forsøkte å overta Skaugum 8. mai, men ble stanset av SS-vaktene i porten. Kvinnene ble sendt bort fra Skaugum før Terboven sprengte seg og liket.<ref name="Terboven" />{{rp|302–307}}

Redieß begikk [[selvmord]] ved skyting da det tyske riket kollapset i Norge den [[8. mai]] [[1945]]. Hans levninger ble ødelagt da [[Rikskommissær]] [[Josef Terboven]] detonerte rundt femti kilo [[dynamitt]] i en [[bunker (bygning)|bunker]] i Kloåsen på [[Skaugum]]-komplekset samme dag klokken 23:30. SS-mannskap hadde flyttet liket av Redieß til bunkeren og hjulpet Terboven med plassering av sprengstoff. Dagen etter forsøkte et arbeidslag på 10–20 mann å brenne restene fra bunkeren. Da norsk politi kom til Skaugum 9. mai klokken 18 ble likrestene undersøkt nøye for å faststlå om det virkelig var Terboven og Redieß. Kriminaletterforskere, rettsmedisinere, radiografer og tannleger medvirket i undersøkelsen. For Terboven fant politiet raskt spor som ga sikker identifisering. For Redieß stemte opplysningene slik at det var «overveiende sannsynlig» at det var hans lik.<ref>[[#krigsleksikon|Norsk krigsleksikon (1995)]] s. 345</ref><ref name="Terboven">{{ Kilde bok | forfatter = Nøkleby, Berit | utgivelsesår = 1992 | tittel = Josef Terboven: Hitlers mann i Norge | isbn = 8205202214 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110504062 | side = }} </ref>{{rp|14–15}} 

[[Franz Böhme]] kapitulerte, som øverstkommanderende for Wehrmacht i Norge, for de allierte 8. mai. De gjenværende SS-folkene og tyske politifolk i Norge sto i utgangspunktet ikke under Franz Böhmes kommando.<ref name=":1" />