Redigerer Wehrmacht (avsnitt)

== Kampmoral ==

Gjennom stort sett hele andre verdenskrig hadde Wehrmacht høy kampmoral, som regel kjempet avdelinger så lenge de hadde ammunisjon. Det å overgi seg uten å kjempe ble sett ned på, og nedvurdering av de som overga seg lett var ens, og ble delt av soldater og offiserer som både var tilhengere av Hitler, og motstandere av nasjonalsosialismen.<ref group="note">«Like fullt viser dette eksempelet hvilken stor betydning lydighet og pliktoppfyllenhet hadde i referanserammen, særlig hos offiserskorpset. Å bryte ut av denne rammen synes bare å være mulig i ekstreme nødssituasjoner, så å si i aller siste øyeblikk, Denne holdningen ble interessant nok lite påvirket av politiske overbevisninger. Det fantes massevis av regimekritikere som klaget bittert over ulykken nazistene brakte over Tyskland og samtidig var forarget over at infanterister lot seg ta til fange uten større motstand.», Neitzel 2012, s. 231</ref> I Wehrmacht var soldater og offiserers forventning til andre og seg selv at de skulle være tapre, lydige og pliktoppfyllende, en norm som holdt seg under hele krigen.<ref group="note">«Tapperhet, lydighet og pliktoppfyllenhet bestemte i aller første rekke oppfatningen av soldatmessige handlinger, og dette vurderingsmønsteret forble stabilt under hele krigsforløpet. Biografiske forutsetninger påvirket nesten ikke dette synet, like lite de politiske. Disse tolkningene var like innlysende for filosofer med doktorgrad som for bankansatte og bakersvenner, for overbeviste sosialdemokrater som for glødende nasjonalsosialister. Enda så store sosiale forskjeller det var mellom de 17 millioner ''Wehrmacht''-soldatene, delte de det samme militære verdisystemet under hele tjenestetiden.», Neitzel 2012, s. 232</ref> Derimot var det en viss forskjell mellom våpengrenene, blant tjenestegjørende i den tyske marinen spilte tapperhet, stolthet, hardhet og disiplin en større rolle enn hos hæren og flyvåpenet.<ref>Neitzel 2012, s. 232–233</ref>

Mot slutten av krigen forsøkte både den politiske og militære ledelsen å skjerpe kravene troppene, for at de skulle holde ut og kjempe til siste mann. Til tross for ordre fra ledelsen så var det mange eksempler på enheter i Wehrmacht som overga seg når videre kamp syntes nyttesløst, og slik overgivelse 
uten å kjempe til døden ble utført av alt fra mindre enheter til hele arméer og byer, som de tyske styrkene i Nord-Afrika og tyske styrker i Paris. Først etter [[Ardenneroffensiven]] (16. desember 1944–15. januar 1945) ble Wehrmachts kampmoral merkbart redusert.<ref>Neitzel 2012, s. 234–245</ref>

I [[etterkrigstiden]] har det vært en langvarig diskusjon mellom historikere om hva som fikk Wehrmacht til å kjempe, og ideologi har vært vist til som en viktig faktor. Historikeren Sönke Neitzel og sosialpsykologen Harald Welzer avviser at ideologi var viktig, og fremhever krigens referanserammer som hovedårsak.<ref group="note">«Etter vårt syn er den avgjørende faktoren forskyvningen av referanse-rammen fra den sivile tilstanden og over til krigens, og viktigere enn alle verdensanskuelser, disposisjoner og ideologiseringer. Disse er bare  viktig for det soldatene anser som forventet, rettferdig, irriterende eller opprørende, men ikke for det de gjør. Det kan høres altfor kortfattet ut sett i sammenheng med det som soldatene har forårsaket, men krigen danner en hendelses- og handlingssammenheng der mennesker gjør ting de under andre betingelser aldri ville gjort. I denne sammenhengen dreper soldater jøder uten å være antisemitter, og de forsvarer landet sitt 'fanatisk', uten å være nasjonalsosialister. Det er på tide å slutte med å overvurdere det ideologiske. Det ideologiske kan gi påskudd til en krig, men forklarer ikke hvorfor soldater dreper eller begår krigsforbrytelser.», Neitzel 2012, s. 300</ref><ref>Neitzel 2012, s. 315–322</ref>