Redigerer Wales’ historie (avsnitt)

== Wales i senmiddelalderen ==
[[Fil:SDJ Harlech Castle Gatehouse.jpg|left|thumb|[[Harlech Castle]] var en festning av en rekke som ble bygget av Edvard I for å konsolidere sin erobring.]]
Etter å ha godkjent [[Rhuddlan-statuttene]] som begrenset de walisiske lovene lot kong Edvard I oppføre en ring av imponerende steinfestninger som sørget for at Wales var militært sikret, og han kronet sin erobring ved å gi tittelen «fyrste av Wales» til sin sønn og arving i 1301.<ref>Davies, R. R.: ''Conquest, coexistence and change'', s. 386.</ref> Wales ble effektivt en del av England selv dets folk talte et annet språk og hadde en annen kultur. Engelske konger utpekte en walisisk rådsforsamling, tidvis ledet av den engelske krones arving. Dette rådet var normalt plassert i [[Ludlow]], i dag en del av England, men på den tid fortsatt et omdiskutert grenseområde i [[Welsh Marches]]. [[Walisisk litteratur]], hovedsakelig poesi, fortsatte imidlertid å blomstre, og hvor lavadelen overtok fra de walisiske fyrstene som patroner av poetene. [[Dafydd ap Gwilym]] som blomstret på midten av 1300-tallet er betraktet som en av de største walisiske poetene.

Et antall walisiske opprør ble utløst, blant ett som ble ledet av [[Madog ap Llywelyn]] i 1294-1295,<ref>Moore, D.: ''The Welsh wars of independence'', s. 159.</ref> og ett av [[Llywelyn Bren]], herre av [[Senghenydd]], i 1316-1318. På 1370-tallet planla den siste representanten av den mannlige linjen av det herskende huset i Gwynedd, [[Owain Lawgoch]], to ganger en invasjon av Wales med fransk støtte. Den engelske regjeringen svarte på trusselen med å sende en agent som snikmyrdet Owain i [[Poitou]] i 1378.<ref>Moore, D.: ''The Welsh wars of independence'', s. 164-6</ref>

I 1400 gikk en walisisk adelsmann, [[Owain Glyndŵr]] (eller Owen Glendower), til et opprør mot kong [[Henrik IV av England]]. Owain greide å påføre de engelske styrkene en rekke nederlag og i noen få år kontrollerte han det meste av Wales. En del av hans bedrifter var blant annet å holde det første walisiske parlament ved [[Machynlleth]] og legge planer om å grunnlegge to universiteter. Til slutt greide kongens styrker igjen å skaffe seg kontroll over Wales og opprøret døde ut, men Owain selv lot seg aldri ta til fange. Hans opprør førte til et stort oppsving i walisisk identitet og nasjonalisme, og ble i omfattende grad støttet av det walisiske folk over hele landet.<ref>Moore, D.: ''The Welsh Wars of Independence'', ss. 169-185.</ref>

[[Fil:Henry7England.jpg|160px|right|thumb|Henrik Tudor, den senere kong Henrik VII av England, var selv av walisisk herkomst.]]
Som et svar på opprøret til Glyndŵr vedtok det engelske parlamentet ''Penal Laws'' (''Straffelovene'') i 1402. Disse forbød walisere fra å bære våpen, fra å ha posisjoner og fra å oppholde seg i befestede byer. Disse forbudene var også rettet mot engelskmenn som var gift med walisiske kvinner. Lovene var virksomme etter opprøret, skjønt i praksis ble de gradvis oppmyket.<ref>Davies, J. A.: History of Wales, s. 199.</ref>

Under borgerkrigstidstilstanden i England som kalles for [[rosekrigene]] og som begynte i 1455 gjorde begge de engelske posisjonene omfattende bruk av walisiske soldater. De fremste figurene og stridsherrene i Wales var [[William Herbert, 1. jarl av Pembroke (1423–1469)|William Herbert]] (barnebarn av [[Dafydd Gam]]) som støttet [[huset York]], og [[Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford|Jasper Tudor]] som støttet [[huset Lancaster]]. I 1485 gikk Jaspers nevø [[Henrik VII av England|Henrik Tudor]] i land i Wales med en mindre hærstyrke for å fremme sitt krav på den engelske krone. Henrik Tudor var av walisisk avstamming, og regnet fyrster som [[Rhys ap Gruffydd]] blant sine forfedre, og hans sak fikk derfor stor støtte i Wales. Han beseiret kong [[Rikard III av England]] i [[slaget ved Bosworth Field]] med en hær som besto av mange walisiske soldater og tok deretter den engelske tronen som kong Henrik VII av England.<ref>Williams, G.: ''Recovery, reorientation and reformation'', ss. 217-226</ref>

Under hans sønn [[Henrik VIII av England]] ble lovene [[Laws in Wales Acts 1535-1542]] vedtatt. Disse integrerte walisisk og engelsk lovgivning, oppløste det walisiske lovsystemet, og forbød walisisk språk fra enhver offisiell rolle eller status. Lovene ga også den første presise definisjonen av grensene mellom England og Wales, og tillot medlemmer som representerte valgkretser i Wales til å bli valgt til det engelske parlamentet.<ref>Williams, G.: ''Recovery, reorientation and reformation'', ss. 268-273</ref> De forbød også enhver juridisk skjelning mellom walisisk og engelsk, slik at de implisitt opphevet de tidligere ''Straffelovene av 1402'', skjønt dette ble ikke gjort formelt.<ref>Davies, J.: ''A History of Wales'', s. 233</ref>