Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Ytterligere delinger ===
[[Fil:Impero Romano da maggio a settembre 337.png|thumb|Delingen av Romerriket blant de ''cæsarer'' som Konstantin den store hadde utnevnt: fra vest mot øst, områdene til [[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]], [[Konstans]], [[Dalmatius]] og [[Konstantius II]]. Etter at Konstantin døde i 337 ble dette den formelle delingen av riket, inntil Dalmatius ble drept og hans område ble delt mellom Konstans og Konstantius II.]]

[[Konstantius II|Konstantius]] ble født i 317 ved [[Sirmium]] i [[Pannonia]]. Han var den tredje sønnen til Konstantin den store, og den andre med hans andre hustru Fausta, datter av [[Maximianus]]. Konstantius ble gjort til ''cæsar'' av sin far den 13. november 324.<ref name="Constantius">DiMaio, Michael: [http://www.roman-emperors.org/constaii.htm «Constantius II - De Imperatoribus Romanis»], ''Roman Emperors''</ref> Romerriket var styrt av én keiser, men da Konstantin døde i 337, ble riket delt mellom hans overlevende mannlige arvinger. Konstantius fikk de østlige provinsene, inkludert Konstantinopel, Trakia, Anatolia, Syria, Egypt og [[Kyrenaika]]; [[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]] fik Britannia, Gallia, Hispania, og Mauretania; og [[Konstans]], i begynnelsen under oppsyn av Konstantin II, fikk [[Romersk Italia|Italia]], [[Africa (romersk provins)|Africa]], [[Illyricum]], [[Pannonia]], [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]], og [[Achaea]].<ref>Canduci (2010), s. 130.</ref> Provinsene Trakia, Achaea og Makedonia ble i kort tid kontrollert av Dalmatius, en nevø av Konstantin, og utnevnt til ''cæsar'', men ikke ''augustus'', men han ble myrdet av sine egne soldater i 337.<ref>Potter (2008), s. 195.</ref> Vestromerriket ble forent i 340 under Konstans, men som ble myrdet i 350 på ordre av tronraneren [[Magnentius]].<ref>Canduci (2010), s. 131.</ref> Konstantius II gikk imot ham og de møttes i slaget ved Mursa Major (i dagens Kroatia) i 351. Magnentius ble beseiret og begikk senere selvmord. Det innebar at Romerriket atter ble forent under én hersker, Konstantius II, i 353.<ref name="Constantius"/>

Konstantius II fokuserte det mest av sin makt i øst. Under hans styre ble byen [[Bysants|Byzántion]], kun nylig omdøpt til [[Konstantinopel]] utviklet som hovedstad. I 361 ble Konstantius II syk og døde, og Konstantius I Klorus’ barnebarn [[Julian den frafalne|Julian]], som hadde fungert som ''cæsar'', tok makten. Han ble drept i 363 i slaget ved Samarra mot [[Perserriket]] og ble etterfulgt av [[Jovianus]], som derimot styrte kun til 364.<ref>Lascaratos, J.; Voros, D. (Mai 2000): «Fatal Wounding of the Byzantine Emperor Julian the Apostate (361-363 A.D.): Approach To The Contribution of Ancient Surgery», ''World Journal of Surgery'' '''24''' (5), 615–619. PMID [https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10787086 10787086].</ref>

[[Fil:Theodosius I's empire.png|right|thumb|Delingen av Romerriket etter at [[Theodosius den store|Theodosius]] døde, 395. Moderne grenser lagt på.{{legend|#B53637|Vestlig hoff under [[Honorius]]}} {{legend|#8F36B5|[[Østromerriket|Østlig hoff]] under [[Arcadius]]}}]]

Som følge av Jovianus’ død ble [[Valentinian I]] den neste keiseren i 364. Han delte umiddelbart riket igjen, ga den østlige halvdelen til sin bror [[Valens]]. For en lang tid ble det ikke oppnådd stabilitet i noen av de to rikene. Årsaken var barbarstammer utenfor grensene som økte i styrke. Vestgoterne flyktet for østgoterne, som igjen ble jagd på flukt for hunerne. De fikk tillatelse til å krysse Donau og bosette seg i Balkan av regjeringen i Østromerriket. Dårlig behandling førte til at vestgoterne brøt ut opprør, og i 378 gikk den østromerske hæren på et katastrofalt nederlag i [[Slaget ved Adrianopel (378)|slaget ved Adrianopel]] hvor keiser Valens ble drept. Nederlaget ved Adrianopel kom som et sjokk å romerne, og tvang dem til å inngå forhandlinger med vestgoterne innenfor grensene av riket. Vestoterne ble delvis uavhengige ''[[foederati]]'' under egne ledere.<ref>Katz (1955), s. 88–89.</ref>

Mer enn i øst var det opposisjon mot kristenpolitikken til keiserne i Vestromerriket. I 379 nektet [[Valentinian]]s sønn og etterfølger [[Gratian]]us å bære kappen til [[Pontifex Maximus]], og i 382 opphevet han rettighetene til hedenske prester og fjernet Seiersalteret fra senatet, en beslutning som ble meget mislikt blant det tradisjonelt hedenske aristokratiet i Roma.<ref name="Pontifex">Lendering, Jona: [https://web.archive.org/web/20180222072504/http://www.livius.org/articles/concept/pontifex-maximus/ «Pontifex Maximus»], ''Livius.org''</ref> [[Theodosius den store|Theodosius]] kom senere med et påbud som gjorde alle religioner forbudt, unntatt [[kristendom]]men.<ref>Kaylor, Noel Harold; Phillips, Philip Edward (2012): ''A Companion to Boethius in the Middle Ages''. Brill. ISBN 9789004183544, s. 14.</ref>

Den politiske situasjonen var ustabil. I 383 tok en mektig og populær general ved navn [[Magnus Maximus]] makten i Vestromerriket og tvang Gratianus’ halvbror Valentinian II til å flykte mot øst for å søke hjelp. I den destruktive innbyrdeskrigen greide den østromerske keiser Theodosius å gjeninnsette ham som keiser.<ref>Bauer (2010), s. 68.</ref> I 392 fikk den [[Frankere|frankiske]] og hedenske ''[[magister militum]]'' [[Arbogast]] myrde Valentinian II og utropte isteden en ukjent senator ved navn Eugenius som keiser. I 394 havnet de hærene fra vest og øst sammen i et voldsomt slag med store tap av menneskelig, men igjen sto Theodosius som seierherre. For en kort tid forente han Romerriket, noe som varte fram til han døde året etter. Han ble den siste keiser som styrte over et samlet og forent romersk rike .<ref name="carr_40-43"/>

Theodosius’ eldre sønn [[Arcadius]] arvet den østlige halvdelen mens hans yngre bror [[Honorius]] fikk den vestlige halvdelen. Begge var mindreårige og ingen av dem kunne styre på egne vegne. Honorius fikk magister militum [[Stilicho]], romer med germansk opphav,<ref>Vogt (1993), s. 179.</ref> mens [[Rufinus]] ble makten bak tronen i øst. Rufinus og Stilicho ble rivaler, og deres uenighet ble utnyttet av den vestgotiske lederen [[Alarik I|Alarik]] som gjorde opprør på nytt i 408 som følge av tusenvis av germanske familier som forsøkte å bosette ble massakrert av romerske legioner.<ref>Frassetto (2003), s. 214–217.</ref>

Verken øst eller vest greide å samle en hær sterk nok til å stå imot Alariks vestgotere, og begge halvdeler forsøkte å utnytte Alarik mot den andre halvparten. Alarik selv forsøkte å etablere en base som var offisiell og som kunne vare, men greide ikke å gjøre det. Stilicho forsøkte å forsvare Italia og få de invaderende vestgoterne under kontroll, men for å greide det måtte han forsterke hæren med tropper som forsvarte grensen ved Rhinen. Andre germanske stammer utnyttet at grensen var blitt svekket og invaderte Gallia i et stort antall. Stilicho selv ble offer for hoffintriger og ble drept i 408. Mens Østromerriket langsomt konsoliderte og bedret seg, sto Vestromerriket over for det fullstendige sammenbrudd. Uten Stilicho som motstander invaderte Alariks menn og plyndret selveste Roma, den evige stad, i 410.<ref>Burns (1994), s. 244</ref>