Redigerer Vestgotere (avsnitt)

==Kongedømmet i Iberia==
[[Fil:Hispania3c.JPG|thumb|right|300px|[[Den iberiske halvøy]] (530&ndash;570)]]Vestgoterne ble snart den dominerende makten i [[Hispania|Iberia]]. De knuste raskt [[alanerne]], og innen [[429]] tvang de [[vandalene]] ut av halvøya inn i [[Nord-Afrika]]. Innen [[500]] kontrollerte vestgoterne nesten hele Iberia med unntak av [[svebere|sveber]]-kongedømmet i nordvest, de nordlige regionene og den sørlige [[Middelhavet|Middelhav]]skysten (en bysantinsk provins). I begynnelsen ble de spanske territoriene styrt fra vestgoternes hovedstad i [[Toulouse]] i det sørlige [[Frankrike]].

I [[slaget ved Vouille|Vouillé]] i [[507]] rev frankerne til seg kontrollen over Akvitania fra vestgoterne. Kong [[Alarik II]] ble drept i slaget, og etter en midlertidig retrett til [[Narbonne]] fikk de vestgotiske adelsmennene hans arving, barnekongen [[Amalarik]], i sikkerhet over Pyreneene. Fra [[511]]&ndash;[[526]] ble vestgoterne og østgoterne gjenforent under [[Teoderik den store]] som hersket fra [[Ravenna]]. Vestgoternes hovedstad flyttet først til [[Barcelona]], så innover i landet til [[Toledo]].

Granada og [[Hispania Baetica]] gikk i [[554]] tapt til styrker fra [[Det bysantinske riket]] som hadde blitt invitert for å hjelpe til med å fastsette en vestgotisk dynastikamp, men som ble værende som et brohode for en «gjenerobring» av vestområdene som var ønsket av keiser [[Justinian I]].

Der var forskjellige syn i Hispania mellom de arianske vestgoterne og deres katolske undersåtter. I den katolske befolkningen på halvøya hadde uenighet ført til [[martyr]]døden for den [[asketisme|asketen]] [[Priscillian]] av [[Avila]], og de følgende generasjonene ble forfulgt da «priscillianistiske» [[kjetteri|kjettere]] ble luket ut. Kort tid etter at [[Leo I (pave)|Leo I]] ble utnevnt til [[pave]], i årene [[444]]&ndash;[[447]], sendte [[biskop]]en Turribius av Astorga i Galicia et skriv til Roma som advarte om at priscillianismen på ingen måte var død, og at til og med biskoper var blant deres tilhengere, og ba om hjelp fra [[Den hellige stol]]. Avstanden mellom partene var uoverstigelige i det [[5. århundre]]. Noe senere utnevnte pave [[Simplicius]] (regjerte [[468]]&ndash;[[483]]) Zeno, den katolske biskopen i [[Sevilla]], som pavens stedfortreder slik at pavens makt kunne utøves av en tettere og mer disiplinert administrasjon. Men Leo intervenerte ved å sende et sett med forslag som alle biskoper måtte signere, noe alle også gjorde.

Som andre steder konfronterte biskoper verdslige militærherrer over territoriets [[hegemoni]]. Men dersom priscillianistiske biskoper nølte med å bli kastet fra sine posisjoner, var en lidenskapelig bekymret del av de kristne samfunnene i Iberia kritiske til det mer ortodokse hierarkiet og ønsket de tolerante arianske vestgoterne velkomne. Vestgoterne avstod fra å blande seg med katolikkene, men var interessert i ro og orden. De arianske vestgoterne var også tolerante overfor [[jødedom|jødene]], en tradisjon som ble husket i tiden etter vestgoterne i [[Septimania]], eksemplifisert av karrieren til [[Ferreol]], biskopen i Uzés (død [[581]]). Vestgoternes forfølgelse av jødene kom først etter omvendelsen til  katolisismen til den vestgotiske kong [[Reccared I]] og den samme [[synode]]n av katolske biskoper som i [[633]] tok vestgotiske adelsmenns rett til å bekrefte valget av en konge, erklærte at alle jøder måtte [[dåp|døpes]]. 

Den [[vestgotisk lov|vestgotiske loven]] (''forum judicum'') som hadde vært del av [[aristokrati]]ets muntlige tradisjon, ble skrevet ned tidlig i det [[7. århundre]] og finnes fremdeles i to separate lovsamlinger som er tatt vare på i [[El Escorial]]. Den går mer i detalj enn en moderne grunnlov vanligvis gjør og avslører en god del om vestgoternes sosiale strukturer.

Den siste arianske vestgotiske kongen, [[Liuvigild]], erobret suevienes kongedømme i [[585]] og nesten hele de nordlige regionene ([[Cantabria]]) i [[574]] og tok tilbake deler av de sørlige områdene som ble mistet til [[Det bysantinske riket|bysantinerne]], og som hans arving erobret fullstendig i [[624]]. Med katoliseringen av de vestgotiske kongene, øket de katolske biskopenes makt til de ved synoden i Toledo i 633 tok rettet til adelsmennene til å velge en konge fra kongefamilien. Kongedømmet overlevde til [[711]] da kong [[Roderik]] (Roderigo) ble drept mens han motsatte seg en invasjon fra sør av [[umayyad]]-[[islam|muslimene]] i [[slaget ved Guadelete]] den [[19. juli]]. Dette markerte begynnelsen på [[den muslimske erobringen av Iberia]] hvor nesten hele halvøya kom under [[islam]]sk styre i [[718]].

En vestgotisk adelsmann, [[Pelayo]], anses som den som begynte den kristne ''[[Reconquista]]'', gjenerobringen, av Iberia i [[718]] da han beseiret umajadene i [[slaget ved Covadonga]] og opprettet [[kongedømmet Asturias]] i den nordlige delen av halvøya. Andre vestgotere som nektet å slutte seg til muslimsk tro eller leve under muslimsk styre, flyktet nordover til [[frankerne]]s kongedømme, og vestgoterne innehadde nøkkelroller i [[Karl den store]]s rike få generasjoner senere.