Redigerer Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge (avsnitt)

=== Sektorvise satsningsområder ===
En forutsatte at bedrifter som ble etablert i Nord-Norge ville sørge for at arbeidskraft som ellers ikke var sysselsatt eller knapt var i arbeid, ville komme i arbeid. Økt produksjon som disse skapte ville dermed bli større i forhold til tilsvarende investeringer i bedrifter sørpå. Årsaken var at det i Sør-Norge var underskudd på arbeidskraft. En så det som viktig i denne forbindelse å etablere en formidlingstjeneste som sørget for at folk kom seg over fra distrikter med få arbeidsplasser til steder med bedre utsikter.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}

Utbygging av næringsliv og kommunikasjoner oppfattet en som avgjørende også for forsvaret. [[Forsvarsdepartementet (Norge)|Forsvarsdepartementet]] uttalte i forbindelse med Utbyggingsprogrammet at «bare det overskudd som produktive næringer gir, kan holde et forsvar oppe.»{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}} Noe av det viktigste stimuleringstiltak i Utbyggingsprogrammet var særlige [[avskrivning]]sregler. Imidlertid var det et prinsipp at det skulle være lik beskatning for alle i landet. Bare under særlige forhold skulle det kunne det gis geografisk bestemte særordninger.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=50–56}}

==== Yrkesopplæring ====
[[Fil:Honningsvaag Fiskarfagskole.JPG|mini|I 1947 bevilget Oslo kommune 1,635 millioner kroner til bygging av «Statens Fiskarfagskole, Honningsvåg. Gave fra Oslo by». Staten bevilget litt over en million kroner. Fra 2013 huser bygningen Nordkapp videregående skole og Nordkapp maritime fagskole.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://nordkapp.vgs.no/om-oss/skolen-var/skolens-historie/ | tittel= Skolens historie | besøksdato= 22. januar 2024 | utgiver= Nordkapp videregående skole | arkiv_url= | dato = 4. august 2023}}</ref> {{byline|Arnstein Rønning}}]]

Forbedring av yrkesopplæringen ble sett på som et meget viktig tiltak for å øke produktiviteten i nordnorsk industri.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=57–62}} En så for seg at det utover i 1950-årene ville være en stor disponibel arbeidskraft, men vanskelig å få nok faglærte personer. Yrkesopplæring lå betydelig etter resten av landet. En skulle satse både på skolegang for ungdom og opplæring for voksne.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=39–46}}

I årene etter andre verdenskrig var det blitt opprettet nye yrkesskoler i [[Bodø]], [[Hammerfest]], [[Kirkenes]] og [[Narvik]]. Det ble planlagt nye yrkesskoler i [[Mo i Rana]], [[Melbu]] og [[Brønnøysund]]. Det var også vurdert som viktig å få opprettet en yrkesskole for samisk håndverk.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=57–62}} Andre skoleslag som ble planlagt og bygget var [[landbruksskole]], [[sjømann]]sopplæring, [[fiskeri]]fagskole og opplæring for fiskeriarbeidere, samt [[hagebruk]]sskole (på Kvæfjord prestegård) og opplæringsstasjoner for maskinell jorddyrkning.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=57–62}}{{sfn|Hvordan virker Nord-Norgeplanen|1953|p=57–63}}

==== Kraftforsyning ====
[[Fil:Work on a 22 kV power line past Kvantoland.jpg|mini|Arbeid med en ny 22 kV-kraftlinje ved Kvantoland i [[Sørfold]]. En omfattende elektrifisering fant sted i Nord-Norge i 1950-årene, der selv de mest avsidesliggende steder fikk elektrisitet. {{byline|Lyder Kvantoland}}]]

På slutten av 1950 var bare {{nowrap|8 %}} av den nyttbare vannkraften utbygget i Nord-Norge, noe som tilsa at landsdelen hadde betydelige kraftreserver. På denne tiden var det flere kraftverk under bygging, der [[Nedre Røssåga kraftverk]] var det desidert største. En anså at bygging av kraftlinjer ville bli kostbart med spredt befolkning, store avstander og vanskelige naturforhold. Imidlertid mente myndighetene at sosiale hensyn skulle vektlegges høyere enn store utbyggingskostnader.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=62–64}} Kraftverk under planlegging som ville få betydning for industriutvikling var utpekt til å være [[Fagerbakkvassdraget]], [[Sulitjelmavassdraget]], [[Skjoma|Skjomenvassdraget]] og [[Barduelva|Barduvassdraget]].{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=62–64}}

I 1952 var rundt {{nowrap|60 %}} av innbyggerne i Nord-Norge tilknyttet elektrisitetsforsyning. Med de planene som fantes tidlig i 1950-årene ville {{nowrap|75 %}} av innbyggerne få elektrisitet. Til kraftkrevende industri var det påtenkt egne vassdragsreguleringer.{{sfn|Hvordan virker Nord-Norgeplanen|1953|p=24}}

==== Jordbruket ====
Det var av stor betydning at jordbruksproduksjonen og produktiviteten skulle økes. I 1950 var rundt {{nowrap|25 %}} av Nord-Norges befolkning tilknyttet jordbruket som hovednæring. Inntektene deres var imidlertid lave, og de naturgitte forhold for landbruk mindre gunstige enn ellers i landet. En anså at overgang til bedre tilpassede vekster og husdyrhold ville øke produktiviteten. Husdyrhold ble ansett som det viktigste, mens korndyrking bare skulle satses på i enkelte distrikter. Det viktigste tiltaket for å øke produktiviteten var større bruk. Et annet tiltak var bedre yrkeskunnskap og utvidelse av dyrkningsjorden.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=64–67}}

Målet med tiltakene var at gjennomsnittlig bruksstørrelse skulle komme opp i 75–100 [[dekar]] for gårdsbruk der jordbruk var hovedinntekt. En regnet med at udyrket dyrkbart areal i Nord-Norge var så stort at det dyrkbare arealet kunne tredobles i hvert av de tre fylkene i Nord-Norge. Blant regjeringens forslag til lovendringer og stimuleringstiltak var økonomisk støtte til nydyrking.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=64–67}}

Andre tiltak regjeringen pekte på var fordobling av antall sauer på utmarksbeite fra {{formatnum:400000}} til {{formatnum:800000}}. Støtte til samer som hadde mistet store reinbesetninger under andre verdenskrig var et annet tiltak. Utvidelsen av beiteområdene for sau kunne komme i konflikt med reineieren, og en ville derfor gi støtte til oppføring av gjerder. En ville også gi støtte til reinslakterier og -fryserier for produksjon av reinkjøtt.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=64–67}}

==== Skogbruk ====
Med tiltak i skogbruket hadde regjeringen anslått at tilveksten i barskoger skulle kunne økes med {{nowrap|50 %}}. Nyplanting av barskog på barmark og i løvskog skulle kunne gi en betydelig større tilvekst. Skogreising ville gi sesongarbeid med mye arbeid om somrene, men på lengre sikt ville skogsarbeid også gi vinterarbeid. Dessuten ville det gi økte inntekter for mange jordbrukere.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=67–68}}

==== Fiskerinæringen ====
[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-00369.jpg|mini|[[Sjark]]ene og [[Skøyte (båt)|skøytene]] ligger tett i [[Henningsvær]] under [[lofotfisket]], fotografert en gang etter andre verdenskrig. For myndighetene ble det sett på som et problem at antall båter var stor og at antallet fiskere i Nord-Norge var så høyt. {{byline|Kristian Magnus Kanstad}}]]

I 1951 anså regjeringen at fiskeflåten i Nord-Norge var gjenreist med hensyn på antallet enheter. Fangstkapasiteten var da større enn før andre verdenskrig, men gjennomsnittlig var båtenes alder for høy.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=68–71}}

Et problem som stortingsmeldingen pekte på var at gjennomsnittlig ble den investerte kapital i fiske, og anlegg for fiskeforedling, anvendt bare halve året. Med jevnere produksjon ville de faste kostnader per produsert enhet avta, dermed ville nettoutbytte øke tilsvarende. Kystfisket var sesongbetont av naturgitte årsaker og myndighetene forutsatte at utvidelse av fisket utenom sesongene kunne bidra noe. For å øke produksjonen mente en derfor at en intensivering av sesongfiskeriene måtte være mulig, dessuten at det skulle bygges flere havgående fiskefartøyer.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=68–71}}

For [[Lofotfiske]]ts del mente myndighetene at bruk av [[Not (fiskeredskap)|not]] ville kunne øke total nettoutbytte. Fiskefeltene i Lofoten var imidlertid begrenset i utstrekning, slik at flere deltagere ville gi mindre fangst i alle redskapsklasser og lavere lønnsomhet. Færre fiskere ville derimot øke lønnsomheten. Overgang til andre yrker for fiskerne ble ansett som nødvendig for at fiskernes levevilkår skulle kunne bli tilfredsstillende.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=68–71}}

[[Tråler|Trålflåten]] i Norge ble betegnet som beskjeden i forhold til andre fiskerinasjoner. Regjeringen foreslo i stortingsmeldingen at det skulle gis gunstige lån for anskaffelse av et mindre antall trålfartøyer. Dette for å gi jevnere tilgang på råstoff til fiskeriindustrien, dessuten gi erfaring med trålfiske.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=68–71}}

==== Industri ====
[[Fil:Mosjøen - no-nb digifoto 20150122 00133 NB MIT FNR 20011 (cropped).jpg|mini|[[Mosjøen Aluminiumverk]] var i drift fra 1958.]]

Utbyggingsprogrammet slo fast at de nordligste fylkene på enkelte områder kunne gi gode forhold for industriutbygging. Fordeler som en fant i nord var lettere tilgang på arbeidskraft, store og billige vannkraftressurser, fiskeresurser og muligheter for gruveindustri, samt behov for konsumvarer for befolkningen. Ulemper som ble nevnt var spredt bosetning, lange avstander, mangelfullt utbyggede kommunikasjoner, manglende industrielt miljø og dårlig utbygget handelssystem. Regjeringen mente at den som hovedregel bare ville gå inn for de prosjektene som kunne bli konkurransedyktige, dermed var støtten til industrien bare ment for oppstartfasen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

Utbyggingsprogrammet beskrev at det særlig var de dårlige finansieringsmulighetene, samt dårlig teknisk og merkantil innsikt som tidligere hadde hindret industriell utbygging i Nord-Norge. Kapitalen som trengtes for industrireisningen ble forutsatt at delvis skulle komme fra bedrifter i Sør-Norge.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

Ved planleggingen av industribedrifter ble det pekt på at virksomheter som kunne utfylle hverandre skulle legges til samme område. Et eksempel som ble nevnt var at om det på et sted ble etablert industribedrifter som først og fremst sysselsatte menn, så burde det også være kvinnearbeidsplasser i området. 
{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

På grunn av landsdelens manglende industri, ble det påpekt at bedrifter i Nord-Norge hadde vansker med å få tak i personer med teknisk innsikt, både som arbeidere og ledere. Planen ville gi sterkt behov for kompetent arbeidskraft, noe som krevde teknisk hjelp, både i oppstarts- og i driftsfasen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

Stortingsmeldingen ga en oversikt over forskjellige bedrifter i landsdelen som hadde lagt frem planer for utvidelse av virksomheten. Noen av disse bedriftene var [[Sulitjelma gruber]], [[Altaskifer|Alta skiferbrudd]], kullgruvene på Svalbard ([[Kings Bay|Kings Bay Kull Compani]] og [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani]]), Norsk Bergverks gruver i Mo i Rana, [[Nordland Portland Cementfabrik]] i Kjøpsvik, [[Norsk Hydro]] i Glomfjord og fiskeriindustrien generelt. Sulitjelma gruber hadde meldt inn planer om å øke produksjonen fra {{nowrap|270 000}} til rundt {{nowrap|330 000}} tonn, men med forbehold om økt tilgang på elektrisk kraft. De to gruvene på Svalbard ble nevnt i planen fordi en stor del av arbeidsstokken var hjemmehørende i Nord-Norge. Her var økning av kullproduksjonen aktuelt i begynnelsen av 1950-årene. Disse planla også å få i drift kullbriketteringsverk i Trondheim og Bergen. Til Norsk Bergverk var det fra Stortinget allerede bevilget 1,8 millioner kroner for nye maskiner. Sementfabrikken i Kjøpsvik var i gang med en kapasitetsøkning i fabrikken fra {{nowrap|60 000}} til {{nowrap|80 000}} tonn sement per år i 1952. På lengre sikt var planen en produksjon på {{nowrap|130 000}} tonn. Norsk Hydro i Glomfjord ville utvide sin produksjon av hydrogen med {{nowrap|25 %}} uavhengig av Nord-Norgeplanen. Når det gjaldt fiskeforedling sa stortingsmeldingen at det allerede var bygget flere kjøle- og fryseanlegg, men for at disse skulle kunne ansees fullt utbygget trengtes både modernisering og nye anlegg.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=71–80}}

==== Skipsfart ====
Rederinæringen i Nord-Norge dreide seg i 1951 omtrent bare om kystfart, knapt om utenriksfart. Den vesentlige årsak ble påpekt å være manglende finansieringsevne. Imidlertid hadde landsdelen tilknytning til utenriksfart via sjøfolk som var ansatt i rederier sørpå. Stortingsmeldingen slo fast at en mer omfattende rederivirksomhet ville forbedre landsdelens økonomi og sjømannsyrket ville bli mer interessant for ungdommer. Spesielt forutsatte en at fiskeribefolkningen ville kunne bli gode sjøfolk.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=80–81}}

==== Samferdsel og turisme ====
[[Fil:Åpningstoget Saltdal-Fauske Di3 3.616.jpg|mini|[[Nordlandsbanen]]s forlengelse videre nordover fra Saltfjellet var blant flere viktige oppgaver for styresmaktene i 1950- og 1960-årene. Her åpningstoget til Fauske i 1958. {{byline|Adolf Skjegstad}}]]

Samferdselen i Nord-Norge ble beskrevet som lite utbygget, i tillegg var bosetningsmønstret svært lite egnet for moderne samferdselsmidler. En regnet med at {{nowrap|90 %}} av befolkningen bodde ved kysten og i fjordene. I tillegg var over {{nowrap|44 %}} av innbyggerne bosatt på øyer. Et estimat fra 1950 viste at {{nowrap|23 %}} av Nord-Norges befolkning, eller {{nowrap|90 000}} mennesker, var helt uten vei, jernbane eller hurtigruteanløp. Stortingsmeldingen fastslo at det ville være umulig å bygge ut et kommunikasjonsnett som rakk ut til alle. Det gjaldt ikke bare vei og jernbane eller lokalruter, men også telekommunikasjon og lignede kollektive goder. Planen omtalte utbygging av kommunikasjonene som en vesentlig og stor oppgave som staten måtte ta på seg.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=81–82}}

Det overordnede kommunikasjonsproblemet ble beskrevet slik: «Bosettningsproblemet kan sees fra en annen og minst like viktig synsvinkel. Den nåværende bosetning utgjør i visse områder en alvorlig hindring for en heving av arbeidskraftens produktivitet.» Det ble slått fast at en industribedrift ikke bare trengte råstoffer og energi, men kommunikasjonene måtte være gode, og ikke minst måtte arbeidskraften være tilstede. Videre at «[En] industrireisning og utbygging av næringslivet for øvrig i Nord-Norge – som overalt ellers – medfører flytinger i bosetningen og en sterkere konsentrasjon av den. Ved utbygging av kommunikasjonene vil en måtte ta hensyn til utviklingen av slike nye bedriftssentra. Utbyggingen av kommunikasjonene vil i seg selv kunne fremme en slik utvikling.»{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=81–82}}

Utbyggingsprogrammet nevnte kort at Nord-Norge hadde en natur, befolkning og næringsliv som lå godt til rette for utvikling av turistnæringen. Utbygging av kommunikasjonene ville styrke turismen, dessuten trengtes det en økning av hotellkapasiteten på flere steder, men at også statens gjestgiverier og fjellstuer trengte utvidelse.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=81–82}}

==== Handel ====
Utbyggingsprogrammet sa at handelsnæringen måtte styrkes av flere grunner, i første rekke for å øke sysselsettingen. Dessuten at dette ville øke landsdelens inntekter og fremme målene i programmet, direkte og indirekte. Et annet moment var at det vil være viktig med hensyn på beredskapen i tilfelle kriser, ved at økt [[Grossisthandel|engrosvirksomhet]] ville gi større lagerbeholdninger i landsdelen.{{sfn|St. meld. nr. 85|1951|p=82–83}}