Redigerer Urnes stavkirke (avsnitt)

===Dagens kirke (Urnes IV)===
Skipets vestfront var rikt utsmykket med [[treskurd]] i [[urnesstil]] på [[portal]]plankene, på ytterligere en planke på hver side av portalen og på hjørnestolpene. Over portalåpningens nivå løp en sammenhengende [[frise]] med utskåren dyreornamentikk i hele veggens bredde, sammenbundet med utskjæringene på portalplankene, de to øvrige plankene med dekor og hjørnestolpene.<ref>Krogh 2011, s. 18–73</ref> Det var dessuten utskåret dekor i lavere relieff på skipets vest[[gavl]] og på gavlen i korets østvegg. Alle disse dekorerte bygningsdelene er i behold, men beskåret, fordi de ble gjenbrukt i den nåværende stavkirken.

I den største portalen i sør står det med runer «[[Sankt Nicolaus|St Nicolaus]] kirke». Det viser nok til den [[helgen]]en som kirken var viet til. Over runene står et kryss, trolig fra kirkens innvielse.<ref>Arne Kvitrud: ''Luster i perioden fra år 600 til 1349'', Stavanger, 1998.</ref>

Den nåværende kirken er antagelig opprinnelig bygget som privat gårdskirke, mens den senere i [[middelalderen]] var sognekirke. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1323 i forbindelse med en [[bispevisitas|visitasreise]]. Da nevnes urnespresten, [[sira (geistlig)|sira]] Ærlender. Kirken er også beskrevet i ''Bjørgyndar Kálfskinn'' (fol.37) fra ca. 1360.<ref>Olsen Magnus og Aslak Liestøl : Norges innskrifter med de yngre runer, bind IV, Oslo, 1957.</ref>

Etter [[reformasjonen]] ble kirken i [[Hafslo kirke|Hafslo]] hovedkirke, og kirkene i Urnes og [[Solvorn kirke|Solvorn]] ble [[annekskirke]]r under denne. Presten Christoffer Munthe kjøpte kirken ved [[Kirkesalget i 1720-årene|kirkesalget i 1723]], og den var i privat eie til den ble solgt til [[menighet]]en i 1850. Fortidsminneforeningen overtok den i 1881 da Urnes og Solvorn sogn ble slått sammen, men med [[klausul]] om at menigheten fortsatt skulle få bruke [[kirkegård]]en som gravplass og ha rett til å bruke kirken til [[gudstjeneste]] to ganger i året.