Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

===Flaggsaken===
{{utdypende|Norges flagg}}
{{Dobbeltbilde|right|Unionsorlogsflagg 1815 etter Anker.jpg|180|Norge-Unionsflagg-1844.svg|180|Orlogsflagget frem til 1844.| Flagget med [[unionsmerket]] i kantonen, populært kalt «sildesalaten».}}
Etter bruddet med Danmark i 1814 innførte regenten [[Christian Frederik]] et provisorisk norsk flagg som besto av [[Dannebrog]] med [[den norske løve]] i kantonen, feltet øverst nærmest flaggstangen. Dette var i bruk til 1821 (i nære farvann), men norske skip måtte fra 1818 bruke et unionsflagg i fjernere farvann, et svensk flagg med et hvitt [[andreaskors]] på rød bakgrunn i kantonen. Karl II ville ha den norske løve i kantonen, men dette ble ikke noe av. Norge fikk allerede i 1815 et [[orlogsflagg]] av samme modell, ettersom dette ifølge Grunnloven skulle være et unionsflagg. Grunnloven hadde imidlertid også en bestemmelse om at landet hadde rett til sitt eget handelsflagg.

Flaggspørsmålet ble drøftet av flere Storting allerede fra 1814, men først i 1821 ble det tatt en endelig avgjørelse. Blant mange innsendte forslag sluttet Stortinget seg til et forslag tegnet av stortingsmann [[Frederik Meltzer]]. Det fulgte nordisk tradisjon for korsflagg og kombinerte samtidig hovedfargene fra det danske og svenske flagg. Det blå korset med hvite kanter på rød bunn kunne oppfattes som en videreføring av Dannebrog, som også hadde vært Norges flagg før 1814. Den rød-hvite-blå fargekombinasjonen knyttet Norge nærmere til moderne og liberale nasjoner som [[USA]]. [[Storbritannia]], [[Nederland]] og [[Frankrike]].

Dette ble vedtatt som lovforslag av Stortinget, men Karl Johan mente at flaggsaken var en kongelig affære og avslo å sanksjonere vedtaket som lov. I stedet ble flagget approbert ved kongelig resolusjon av 13. juli 1821. Det var imidlertid bare godkjent for innenlands bruk og handel i nære farvann, nord for [[Kapp Finisterre]].<ref>Side 7, Øystein Imsen: «Flaggsak og flaggbruk i 1890-åra - fra Stortinget til Ilevolden», hovedoppgave i historie, våren 2005, Universitetet i Oslo</ref> For handel i farvann kontrollert av [[Barbareskstatene]] måtte norske skip fortsatt føre det felles norske og svenske unionsflagget av 1818. Dette skyldtes at Sverige betalte tributt til sjørøverstatene for å unngå kapring, mens Norge av sparehensyn unnlot å betale. I Norge vokste misnøyen med dette flagget, som med sin overvekt av svenske farger ble oppfattet som et symbol for svensk overhøyhet. I 1830 ble det slutt på piratvirksomhet i [[Middelhavet]] etter at [[Frankrike]] hadde tatt kontroll over barbareskstatene. [[Henrik Wergeland]] og [[Jonas Anton Hielm]] agiterte for retten til å føre det norske flagg også i fjerne farvann, men først i 1838 ble «flaggets frigjøring» gjennomført ved kongelig resolusjon.

[[Fil:Flaggsirkulære 1899.jpg|thumb|300px|right|Flaggsirkulæret utsendt fra det svenske utenriksdepartement 18. oktober 1899 for å informere utlandet om den norske flaggloven av 1898.]]
Rikene hadde stadig som felles orlogsflagg det svenske med et «norsk» andreaskors i kantonen, stadig mer mislikt i Norge. Spørsmålet om unionens flagg og våpen sto på sakslisten for den første unionskomité i 1839, og komiteen sluttet seg etter lange diskusjoner til et forslag som markerte full likestilling mellom de to rikene. Ved kongelig resolusjon av 20. juni 1844 godkjente [[Oscar I]] komiteens forslag til nye norske og svenske flagg med det felles [[unionsmerket]] i kantonen, et rektangel eller kvadrat skrådelt i fire felter, med norske flaggfarger øverst og nederst, svenske i begge sidefelter. Dermed fikk hvert land sitt eget orlogsflagg, men med unionsmerket som symbol på foreningen mellom dem.<ref>Jan Henrik Munksgaard: ''Flagget – Et nasjonalt symbol blir til''. Årbok Vest-Agder-museet 2012, Kristiansand, s. 119–1212</ref> Denne kongens «morgengave» til sitt norske folk ble meget godt mottatt. Da kongen samtidig godkjente et nytt konge- og unionsvåpen som markerte likestilling mellom rikene, kunne symbolstridene inntil videre legges til side. I Sverige ble unionsmerket mottatt med større skepsis. I en tale på [[Riddarhuset]] i 1859 ble unionsmerket omtalt som «sillsallaten».<ref>Imsen, side 8</ref> Dette tilnavnet ble snart populært i begge land.

Flaggstriden blusset imidlertid opp igjen som følge av økende norsk misnøye med unionen etter 1860. Kongetro unionister, stort sett Høire-velgere, foretrakk unionsmerket, mens nasjonalister og republikanere, stort sett [[Venstre]]menn, foretrakk det «rene» flagg. Imidlertid var denne overgangen ikke absolutt. Da det første barnetoget fant sted i 1869, hadde konservative gått til innkjøp av flagg for barn fra «mindre bemidlede hjem», men av økonomiske årsaker var disse uten unionsmerket. De store flaggene var imidlertid med unionsmerke.<ref>Imsen, side 23</ref>

Ti år senere, i 1879, hadde et forslag om forandring av flagget møtt sterk motstand, og i dette barnetoget var det unionsmerkede flagg som dominerte. Dette slo også an i [[Tromsø]] og [[Trondheim|Trondhjem]]. Landet ble splittet mellom innlandet (for det rene flagg) og sjøen (for unionsmerket).<ref>Imsen, side 24-26</ref>

I unionstidens siste fase, da motstanden mot unionen økte, ble unionsmerket en stridssak. Venstre tok opp flaggsaken, og den ble vedtatt i Stortinget først i 1893 og så 1896. Begge gangene nektet Oscar II sanksjon. I 1898 gikk flaggsaken igjennom ettersom kongen hadde brukt opp sine utsettende veto.