Redigerer Tyskerjente (avsnitt)

== Konsekvenser ==
[[File:Ryesgade, Aarhus, May 1945. The resistance rounds up collaborators, Cheering crowds celebrate..jpg|thumb|[[Andre verdenskrig i Danmark|Dansk]]e ''frihedskæmpere'' fører  en tyskertøs til hovedkvarteret i [[Århus]] 5. mai 1945. Danske kvinner som hadde kjæresteforhold eller seksuelle forbindelser med tyske soldater, ble omtalt som ''feltmadras'', ''tyskerpige'', ''tyskertøs'', ''tyskerluder'' og ''syfilishoppe''.]]
[[Fil:This girl pays the penalty for having had personal relations with the Germans. Here, in the Montelimar area, France... - NARA - 531211.jpg|thumb|Flere «tyskertøser» ble snauklipt som [[stigmatiserende]] [[skamstraff]] etter krigen. I [[Frankrike]] ble tyskerjentene kalt ''les tondues'' (=«de snauklipte»). Her klippes en kvinne i [[Montélimar]] 1945. {{byline|National Archives and Records Administration}}]]

Allerede i september 1940 registrerte dansk politi at kvinner ble skamklipt for å ha gått med tyskere. Dette var de første motstandshandlingene under okkupasjonen.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 95)</ref> I [[Frankrike]], der fenomenet var mer utbredt enn i nordiske land, kalles disse kvinnene ''les tondues'' («de snauklipte»).<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 247)</ref> [[Gertrude Stein]] skriver i boken ''Kriege, die ich gesehen habe'' («Kriger jeg har sett»): «''I dag står landsbyen på hodet fordi de skal klippe håret av jentene som var sammen med tyskere under okkupasjonen, de kaller det 1944-frisyren, og det er selvfølgelig grusomt siden klippingen skjer offentlig, det er i dag det skjer.''»<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 152)</ref> I Frankrike ble noen «tyskertøser» skutt ved [[standrett]].<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 37)</ref>

Norge og Danmark var de eneste landene som internerte kvinnene i leirer. Noen ble snauklippet, oppstilt offentlig til spott og spe, og navnene deres hadde ofte vært på trykk i illegale [[avis]]er. «''Å ta håret av en tyskerhore er for mild straff, de skal hates og plages på alle måter, både mannlige og kvinnelige landssvikere,''» heter det i et sitat fra et innlegg i ''[[Arbeiderbladet]]''.<ref name="brøt">BT: [http://www.bt.no/innenriks/article528519.ece De brøt ingen lov] – Helle Aarnes</ref> En dansk «tyskertøs» sa treffende: «''Vi pikene ble jo egentlig behandlet dårligere enn tyskerne selv.''»<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 156)</ref> Hun glemte da at tyske soldater etter krigen ble satt til å rydde vestkysten av [[Jylland]] for [[landmine]]r, noe som kostet mange av dem livet.<ref>[https://www.aftenbladet.no/kultur/i/W7dea/sterkt-om-danske-krigsforbrytelser-etter-2-verdenskrig Kristin Aalen: «Sterkt om danske krigsforbrytelser etter 2. verdenskrig»,] ''[[Stavanger Aftenblad]]'' 23. juni 2016</ref>

De som sto bak skamklipping av tyskerjentene, var nesten alltid menn, sjelden alene, men i noen tilfeller assistert av kvinner. Ofte hadde gjerningsmennene selv hatt kontakt med tyskere og fryktet et rykte som «stripede», slik at det ble viktig å demonstrere at de var på «den rette siden».<ref>Gjøstein, Margreta: ''Tyskarkvinnene i Bergen, under og etter andre verdskrig'' hovedoppgave i historie 2007, Universitetet i Bergen</ref> Undersøkelser fra Danmark har vist at én av ti var kjenninger av politiet, og i like mange tilfeller var [[alkohol]] med i bildet. De fleste var arbeidere eller lærlinger i alderen 17-35 år.<ref>Warring, Anette: «Danske tyskerpiger - hverken ofre eller forræder», i Dag Ellingen m. fl.: ''Kvinner, krig og kjærlighet'', [[J.W. Cappelens Forlag]] 1995 ISBN 978-82-021-5712-8</ref>

=== Internering ===
Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til [[tiltale]] etter landssviklovgivningen, men mellom 3&nbsp;000 og 5&nbsp;000 kvinner ble likevel internert mellom mai 1945 og den påfølgende vinter, uten rettslig kjennelse, uten [[advokat]]bistand eller mulighet for å anke. Som rettsgrunnlag viste man til en [[provisorisk anordning]] for tiltak mot kjønnssykdommer.<ref>''Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot [[kjønnssykdom]]mer''</ref> Videre ble det påberopt et beskyttelsesbehov mot privat rettsforfølgelse og overgrep. En provisorisk anordning fra 1943 hjemlet slik internering uten domstolsbehandling.<ref>''Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig'', § 6</ref>

Kvinnene ble enten innkalt av helserådene, eller innbrakt av politiet. Også [[Milorg]]-grupper kunne foreta slike arrestasjoner, selv om de ikke hadde politimyndighet og dette lå derfor utenfor deres mandat.<ref>Pedersen, side 150–151</ref> Kvinnene ble deretter forhørt, og der hvor det forelå mistanke om at andre forhold var til stede slik at det kunne reises landssviksak, ble kvinnene overført til politiets landssvikavdeling, i Oslo på [[Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Bredtvet kvinnefengsel]].<ref name=gjestland11>[[Trygve Gjestland|Gjestland, Trygve]] og Gundersen, Thor: ''«Tyskertøser» på Hovedøya'', [[St. Hallvard (tidsskrift)|St. Hallvard]] nr 2/1990, side 11</ref>

Grunnlaget for interneringen var opplysninger om kvinnenes vandel de siste årene, herunder hvor mange ganger de var behandlet for [[gonoré]] eller [[syfilis]]. Det var kvinnenes vandel de siste årene som var utslagsgivende, og ikke nødvendigvis deres situasjon våren 1945.<ref name=gjestland11 />

Det ble derfor politiet eller helsemyndighetene som bestemte hvor lenge interneringen skulle vare, noe som var uheldig for de internerte.<ref name="pedersen89">Terje Andreas Pedersen: ''Vi kalte dem tyskertøser'', side 89, Scandinavian Academic Press/[[Spartacus Forlag]], 2012, ISBN 978-82-304-0086-9</ref> Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.<ref name=pedersen89 /> Interneringen bar preg av fengsling. I noen leirer var disiplinen så streng at det var straffbart å plystre, og det ble advart om at vaktene åpnet ild «ved behov».

Den største av ca. 40 leirer lå på [[Hovedøya]] ved [[Oslo]], og der var bare en tredjedel av de 1&nbsp;100 innsatte smittet med syfilis eller gonoré.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 163)</ref>

I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor [[Kongsvinger]].<ref name=pedersen89 /> Andre leirer var blant annet på Tennebekk ved [[Bergen]], [[Selbu]] ved [[Trondheim]], [[Klekken]] ved [[Hønefoss]] og [[Skadberg]] ved [[Stavanger]], som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.<ref name=pedersen89 />

Mange ble også internert fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov.<ref>Pedersen, side 95</ref> Tilsvarende ble kvinner internert fordi de tok imot tidligere tyske soldater som var på ulovlige besøk fra sine interneringsleirer.<ref>Pedersen, side 95-96</ref>

==== Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya ====
{{utdypende|Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya}}
Leiren på Hovedøya ble opprettet 1. oktober 1945 i den etterlatte brakkeleiren etter de tyske soldatene. Kvinnene kom da fra [[Fangeleir Fiskevollen]], en leir som hadde blitt opprettet på Ljanskollen i juni 1945, men denne egnet seg ikke til vinterbruk.<ref name=pedersen89 /> Selv om formålet med interneringen offisielt ikke var straff eller varetekt, omtalte også [[Rikspolitiet|rikspolitisjef]] [[Andreas Aulie]] leiren som en «fangeleir».<ref>Pedersen, side 8-9</ref>

Etter at de lokale, midlertidige leirene i løpet av 1945 ble lagt ned, ble de internerte enten løslatt eller overført til Hovedøya. Rundt halvparten av kvinnene som var internert på Hovedøya var fra Oslo, resten var overført eller flyttet fra resten av landet.<ref name=pedersen89 /> I tillegg til de rundt {{formatnum:1100}} internerte kvinnene, var minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, internert sammen med sine mødre.<ref name=pedersen89 /> Det var en ganske stor alderspredning blant de internerte, til tross for av nesten 70 % var i 20-årene.<ref>Pedersen, side 90</ref>

Da sosialminister [[Sven Oftedal]] besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de [[konsentrasjonsleir]]ene han selv hadde sittet i under krigen, ble for sterke.<ref>Pedersen, side 90-91.</ref>

==== I ettertid ====
I 2010 nektet [[Riksarkivaren]] innsyn i materialet hos [[Riksarkivet]] om de innsatte på Hovedøya, med den begrunnelse at personopplysningene er underlagt [[taushetsplikt]]. Klage til [[Kulturdepartementet]] førte ikke frem. Materialet skulle bli brukt i en [[dokumentar]] om statens interneringsleirer for tyskerjenter i årene 1945–46.<ref>[http://www.dagbladet.no/2010/05/09/nyheter/2_verdenskrig/tyskerjenter/11646128/ Verdens Gang – Regler om taushetsplikt har skapt hindringer for en planlagt dokumentarfilm om statens interneringsleirer for tyskerjenter i årene 1945-1946]</ref>

=== Tjenestemannsanordningen ===
Alle offentlig ansatte «tyskertøser» ble fradømt sin stilling med bakgrunn i en [[provisorisk anordning]], forfattet av [[London-regjeringen]] 26. februar 1943. Denne «tjenestemannsanordningen» fastslo at «unasjonal atferd» medførte oppsigelse fra stillinger innen [[stat]] og [[kommune]]. Det ble ikke tatt hensyn til om den «unasjonale atferden» hadde funnet sted før anordningen ble vedtatt i 1943, og kanskje ikke engang kunne dokumenteres av annet enn rykter om personen.<ref>[http://www.fortid.no/fortid_web/fort0207.pdf fortid.no] {{Wayback|url=http://www.fortid.no/fortid_web/fort0207.pdf |date=20090306091958 }} (s. 62)</ref> Andre opplevde å bli utstøtt av familie og sosiale nettverk.

[[Bergen Sporvei]]s [[funksjonær]]forening sendte et brev til arbeidsgiver datert 23. mai 1945: «''Ved sporveien er det endel kvinnelig betjening som hele tiden de har tjenestegjort der, har gått med tyskere. Dette var vært til stor forargelse for den mannlige betjening, og også for den kvinnelige betjening som har oppført seg helt norsk i okkupasjonstiden. Foreningen ser det som en hån mot betjeningen at man fortsatt skal beholde disse ved bedriften. De fleste av disse individer innrømmer selv at de har vært forlovet eller har gått med tyskere, men nekter å slutte selv om de har fått anmodning både fra administrasjonen og vår forening. En tør derfor foreslå at saken bringes inn for de kommunale myndigheter med anmodning om at nevnte betjening øyeblikkelig fjernes. Sett på bakgrunn av den alminnelige folkemening om tyskerjenter, skulle dette være et rettferdig krav. Vedlagt følger en liste over de som erkjenner'' [forholdet], ''og de som nekter, men som vår betjening kan bevidne at beskyldningene er riktige.''» 14 av den øvrige kvinnelige betjening sa seg opp pr 24. mai 1945 i protest mot at tyskerjenter fortsatt var i Bergen sporveis tjeneste.<ref>Mappe 3300/1950, granskninger 1945-46, A-0155 arkivet etter finansrådmannen i Bergen, [[Bergen byarkiv]]</ref>

=== Tap av norsk statsborgerskap ===
[[Statsborgerloven]] av 1924 § 8 bestemte at at norsk statsborgerskap gikk tapt ved å erverve utenlandsk statsborgerskap. Kvinner som gifte seg med tyske menn ervervet tysk statsborgerskap.

Tapet av norsk statsborgerrett inntrådte opprinnelig ved flytting fra Norge. Ved [[provisorisk anordning]] av 17. august 1945<ref>''Provisorisk anordning om tillegg til statsborgerlovgivningen'' ble kunngjort i [[Norsk lovtidend]] 1945 avdeling 1 (ny rekke) side 95 flg.</ref> ble det bestemt at for personer som ervervet statsborgerskap i en fiendestat var det ikke et krav om at vedkommende måtte flytte fra Norge.

Anordningen ble opphevet av lov 13. desember 1946 nr. 1 um tillegg til statsborgarlovi, som videreførte bestemmelsen i anordningen § 2 i lovens § 2.<ref>[https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1945-46&paid=6&wid=b&psid=DIVL1768&pgid=b_0364 Besl. O. nr. 258 (1946)]. [[Odelstinget]]s vedtak 28. november 1945 til lov um tillegg til statsborgarlovi.</ref>

I [[Odelstingsproposisjon|Ot.prp.]] nr 136 (1946), foredratt av statsråd [[Jens Chr. Hauge]], het det: «''Størsteparten av disse gifte kvinnene har ved sin omgang med okkupasjonsmaktens soldater og tjenestemenn opptrådt på en høyst uverdig måte. I og med at de inngår ekteskap med tyskere, bør deres politiske tilknytning til Norge være brutt. Og det er meget ønskelig at de forlater vårt land så snart som mulig.''»( side 2 sp. 2)

I den nye statsborgerloven av 1950<ref>[https://lovdata.no/lov/1950-12-08-3 Lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett]</ref> ble det bestemt at tap av norsk statsborgerskap ved erverv av fremmed statsborgerskap kun skjedde hvis man søkte om eller ervervet det fremmede statsborgerskapet med rene ord. Kvinner som automatisk ervervet utenlandsk statsborgerskap ved inngåelse av ekteskap med en utenlandsk mann beholdt dermed sitt norske statsborgerskap.<ref>Ot. prp. nr. 15 (1950) Lov om norsk statsborgerrett, [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1950&paid=3&wid=a&psid=DIVL280&pgid=a_0107&vt=a&did=DIVL284 side 9] (merknader til § 9).</ref>

I tillegg ble det vedtatt en bestemmelse i § 13 om gjenerverv av norsk statsborgerskap for kvinner som hadde mistet sitt norske statsborgerskap som følge av at de hadde giftet seg med en utenlandsk mann. § 13 ble opphevet i 1989.<ref>Se [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1988-89&paid=4&wid=b&psid=DIVL800&pgid=b_0913 Ot.prp. nr. 48 (1988–89)] Om lov om endring i lov 8. desember 1950 nr 3 om norsk riksborgarrett som går gjennom reglene for tap og erverv av norsk statsborgerskap som følge av ekteskap med utenlandsk mann.</ref>

[[Høyesterett]] fant i 1955 at anordningen ikke var i strid med [[Grunnloven]]s § 97 om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft.<ref>[https://rettspraksis.no/wiki/Rt-1955-439 Rt. 1955 s. 439]</ref>

==== Utvisning ====
Anslagsvis var det mellom {{formatnum: 50000 }} og {{formatnum: 100000 }}<ref name="brøt"/> norske kvinner som hadde et forhold til tyske soldater og [[offiserer]]. Sommeren 1945 hadde hvert syvende norske [[bryllup]] en tysk brudgom.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 165)</ref> Over {{formatnum: 3000 }} norske kvinner giftet seg med tyskere, uten å ane at de dermed satte sitt statsborgerskap over styr. Nå var kvinnene blitt tyske statsborgere selv om de bodde i hjemlandet. Og som tyskere ble de utvist fra Norge.

Jusprofessor [[Johs. Andenæs]] protesterte mot dette i avisen ''[[Verdens Gang]]'': «''Man utviser ikke landssvikere, ikke tyskertøser og deres barn, bare akkurat denne kategori som har fått sitt forhold legalisert ved ekteskap, og deres barn. Hvis man sier at det å gifte seg med en tysker er et så uverdig forhold for en norsk kvinne at hun bør miste sitt norske statsborgerskap og utvises, må det være like uverdig for en norsk mann å gifte seg med en tysk kvinne.''»<ref>[https://www.nrk.no/dokumentar/6.oktober...krigsbrudenes-historie-i-brennpunkt-1.909162 «6.oktober...Krigsbrudenes historie i Brennpunkt», NRK]</ref> 28 norske menn som giftet seg med tyske kvinner under krigen, fikk ikke tysk statsborgerskap.<ref>[https://www.nrk.no/dokumentar/6.oktober...krigsbrudenes-historie-i-brennpunkt-1.909162 «6.oktober...Krigsbrudenes historie i Brennpunkt», NRK]</ref>

Verst stilt var de som havnet i [[DDR]] (Øst-Tyskland). Tyske menn med kone fra [[Vesten]] hadde problemer med å få arbeid. Disse ekteparene var like uønsket i DDR som i Norge, og mange var statsløse i over ti år. Med DDR-pass fikk konen bare besøke Norge ved dødsfall i familien, og da forutsatt at familien betalte reisen.<ref>[https://www.nrk.no/dokumentar/6.oktober...krigsbrudenes-historie-i-brennpunkt-1.909162 «6.oktober...Krigsbrudenes historie i Brennpunkt», NRK]</ref>

[[NRK]] tok opp krigsbrudenes skjebne i to programmer i 1988. Saken ble nå tatt opp i [[Stortinget]], og § 13 fjernet fra Norges lover. Fra 1989 kunne kvinnene bli norske statsborgere igjen, men bare hvis de flyttet tilbake. Imidlertid slapp de kravet om botid på to år i Norge som ellers er vanlig før man innvilges norsk statsborgerskap på nytt. Fra mai 1989 kunne en krigsbrud altså velge mellom å bli boende i Tyskland, eller bosette seg i Norge og få tilbake statsborgerskapet. For de fleste var dette lite attraktivt, og de som bodde i DDR, slapp ikke engang over grensen. Krigsbrudene mente at de burde fått samme valget som andre norske kvinner hadde hatt i perioden 1950–55, da de kunne få tilsendt passet i posten, men samtlige søknader ble møtt med avslag.

=== Krigspensjon ===
Hvis en kvinne blir enke etter en mann som er innvilget krigspensjon, undersøkes hennes fortid. Hun får ikke hans krigspensjon videreført hvis hun «''er registrert som medlem av NS og har fått forelegg for det''». 92&nbsp;805 nordmenn ble etterforsket for landssvik under rettsoppgjøret, hvorav 37&nbsp;150 saker ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Saksmappene oppbevares i [[Riksarkivet]]. Når en enke søker om å få overta sin manns krigspensjon, tar [[Rikstrygdeverket]] automatisk kontakt med Riksarkivet for å finne ut om kvinnen har vært NS-medlem eller hatt seksuell omgang med tyskere. I så fall avvises søknaden, selv om saken hennes den gang ble henlagt.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 224)</ref>