Redigerer Trost i taklampa (avsnitt)

=== De hugguskakke ===
Prøysens ironi rammer en bredt sammensatt gruppe som sammen er bærere av ideologien om troskap til jorda: dikter Lundjordet, redaktør Gregersen, lærer Brekkestøl og folket på Smikkstad, særlig dattera Ingebjørg. I tillegg kommer han med ironiske spark til turister og nostalgikere som søker etter den ekte, gamle bygda: «dom som klappe den salrygge skigarden mens dom skakke på hugu og blir gråtsprengte når dom ser et nytt piggtrådgjerde som itte hører med i stemningen,» heter det i romanen. Disse dyrker et idealbilde av bygda som et sted med harmoni<ref name="KMT" />. Deres uttalte ideologi om troskap til jorda gjelder bare for den som ikke har evner i boklig retning. Misforholdet mellom idé og praksis er også nedfelt i språket: når tjenestefolket ikke lever opp til troskapsidealet, kalles det «å flykte», men når evnerik ungdom reiser ut av bygda, heter det «å komme seg fram».<ref name="KMT" />

Disse personene omtales i ettertid som «de huguskakke», selv om ordet bare brukes to ganger i romanen. Flere steder snakkes det imidlertid om å ''skakke på hugu''. Både Gunvor og forfatterstemmen karakteriserer deres budskap som «bokprat». Imerslund beskriver bokpraten som «romantikk, dobbeltmoralisme og ringeakt for lavkulturen. Men bokpraten er også en måte å uttrykke seg på […] den høystemte, patosfylte måten som de huguskakke låner fra den romantiske litteraturen de særlig er opptatt av.»<ref name="KI08">Knut Imerslund. «Fra naturalisme til karnevalisme : et paradigmeskifte i Alf Prøysens prosadiktning». I: ''Norsk litterær årbok'' 2008. Om Dørstokken heme og Trost i taklampa</ref>

Romanen nevner særlig ett tilfelle av idyllisering av armod; det foregår 10 år før handlingen i romanen, og omfatter Gunvor, mora og søsknene<ref>Møtet mellom Smikkstugu-ungene og maleren står på side 105-111 i romanen</ref>. En kunstmaler som besøker bygda ønsker å skildre dem i skitne filler mens de renser turnips i åkeren. Da han kommer tilbake dagen etter er barna vasket og pyntet, og er ikke lenger i tråd med hans ideal: «det var alminnelige trufaste jordens tenerer han ville male, itte noen utspjåke byunger.» Mora svarer at «i dag har je pynte dem så godt det let seg gjøra for ei husmæinnskjærring.»