Redigerer Tory (historisk britisk parti) (avsnitt)

== 1688–1714 ==
[[Fil:Marlborough-duke-first.jpg|thumb|John Churchill, 1. hertug av Marlborough]]
Til tross for at de feilet i deres grunnleggende prinsipper, forble toryene et mektig politisk parti i løpet av styrene til de to neste monarkene, i særdeleshet under dronning Anne av Storbritannia. I løpet av denne tiden konkurrerte toryene intenst med whigene om makten, og det var hyppige parlamentariske valg hvor de to partiene målte sin styrke mot hverandre.

=== Balanserte regjeringer ===
Vilhelm III så på toryene som generelt mer vennlige for den kongelige autoritet enn whigene, og han plasserte begge grupper i sin regjering. Hans tidligste regjering besto hovedsakelig av toryer, men gradvis kom regjeringene til å bli dominert av såkalte «hemmelige whiger». Denne tett sammensveiset politiske grupperinger hadde sin opposisjon av «landwhigene», ledet av [[Robert Harley, 1. jarl av Oxford og jarl Mortimer|Robert Harley]] som gradvis slo seg sammen med toryopposisjonen på slutten av [[1690-tallet]].

Selv Vilhelms etterfølger dronning [[Anne av Storbritannia|Anne]] hadde betydelige sympatier for toryene og ekskluderte de hemmelige whigene fra makten og etter et kort og lite vellykket eksperiment med et utelukkende toryregjering, fortsatte hun i hovedsak med Vilhelms politikk med å balansere begge partiene, støttet av hennes moderate statsråder, [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough|hertugen av Marlborough]] og [[Sidney Godolphin, 1. jarl av Godolphin|lord Godolphin]].

=== Opposisjon ===
Imidlertid førte trykket fra [[den spanske arvefølgekrigen]] som begynte i [[1701]] til at de fleste toryene trakk seg opposisjon ved [[1708]], og at Marlborough og Godolphin ble nødt til å lede en administrasjonen dominerte av hemmelige whiger. Dronning Anne selv ble økende ukomfortabel med denne avhengigheten til whigene, særlig ettersom hennes personlige forhold til [[Sarah Churchill, hertuginne av Marlborough|hertuginnen av Marlborough]] hadde kjølnet betydelig. Denne situasjonen ble økende vanskelig for mange av de som ikke tilhørte de hemmelige whigene, ledet av [[Charles Seymour, 6. hertug av Somerset|hertugen av Somerset]] og [[Charles Talbot, 1. hertug av Shrewsbury|hertugen av Shrewsbury]], og som begynte å sammensverge seg med Robert Harleys toryer. Tidlig i 1710 førte forfølgelsen av whigregjeringen av den ultratoryen og predikanten [[Henry Sacheverell]] for prekener avlevert året i forvegen til Sacheverell-opptøyer og til at regjeringen ble særdeles upopulære hos folket. Væren 1710 avskjediget dronningen lord Godolphin og hans regjering og erstattet den med toryer.

=== Siste toryregjering ===
Den nye toryregjeringen var dominert av Robert Harley, kansler av finans (senere kalt for Lord Treasurer), [[Henry St John|vicomte Bolingbroke]], statssekretær. De ble støttet av et sterkt flertall i det parlamentet som valgt i 1710. Denne toryregjeringen forhandlet fram [[Freden i Utrecht|fredsavtalen i Utrecht]] i 1703 som trakk Storbritannia ut av den spanske arvefølgekrigen (til stor misnøye hos Storbritannias allierte, inkludert hos Annes etterfølger, [[Georg I av Storbritannia|Georg, kurfyrste av Hannover]]). Freden ble opprettet til tross for et whigflertall i overhuset, noe dronning Anne overkom ved å opphøye toryer til adelsstanden.

I 1714, etter en langvarig uenighet mellom statsrådene, avskjediget dronningen Harley. Den erketoryen [[Henry St John|lord Bolingbroke]] ble i sin helhet dronningens førsteminister, og toryenes makt synes å ha nådd sitt høydepunkt. Imidlertid ble dronningen meget syk og døde i løpet av noen få dager. Bolingbroke hadde ikke klart å formulere noen sammenhengende plan for hvem som skulle etterfølge på den britiske tronen; om han tenkte på proklamere sønnen til Jakob II («pretendenten») som konge, gjorde han ingenting i den retningen. Til sist fulgte tyske Georg, kurfyrste av Hannover, som den nærmeste protestantiske arvingen til tronen. Han ble innsatt fredelig på tronen som [[Georg I av Storbritannia]]. Det innebar også at [[Hannover]] og Storbritannia kom i personalunion.