Redigerer Tjukke Bertha (avsnitt)

== 42 cm M-Gerät ==
Det nye haubitsvåpenet var i stand til å forflytte seg på landveg i motsetning til forgjengeren, og hadde en egne [[affutasje]] av konvensjonell konstruksjon med to svære hjul. Det var meget forskjellig fra Gamma-Gerät med et kortere og lettere kanonløp ned til L/12 i kaliberlengde og tynnere løpevegg, som kunne skyte ut en granat på omtrent 830&nbsp;kg. Lukkemekanismen for det nye våpenet i sluttstykket var ikke skruemekanismen som tidligere, men kilemekanismen som normal praksis for det tyske artillerivåpenet.

Ved fullstendig montasje etter omtrent seks timer vil stykkvekten medregnet affutasjen være på 43 tonn, og trengte ikke å settes ned i en bedding. Istedenfor ble det lagt ned spesielle «matter» (kalles ''Rohrmatten'') av stål som hjulene hvilt på, sammen med en massiv spadebrems på «ankeret» der blokksvansen sluttet, som tillatt begrenset sideretting opptil 4° av hver side. En plattform ble reist over blokksvansen for at besetningen skal kunne komme til sluttstykket, med en hånddrevet kran for å heise opp ammunisjon. På eldre i.R skytsene ble ammunisjon førte oppover blokksvansen på en skinnegang. Til forskjell fra både i.R og M-Gerät skytsene hadde Gamma en innbygd heis for ammunisjon.<ref>«Big Bertha», s. 12, s. 16, s. 20-21</ref>

For at våpenet ikke skulle kjøre seg fast på bløt grunn, ble hjulene bekledt med ''Radgürteln'', brede blokker montert på hjuloverflatene for større bakkekontakt og dermed mindre lastbelastning. Det var bare mulig å transportere haubitsen med motortrekk, for dette formålet utviklet Krupp og Daimler en traktor, men andre trekkekjøretøyer var også brukt. Under transport ble våpenet brutt ned i fem deler underveis på en vanlig landveg. Hver vogn hadde en vekt på mellom 16 og 20 tonn.<ref>«Big Bertha», s. 18</ref> På gode veger kan en traktor med en trekkekraft på 80 hestekrefter trekke en vogn på 7&nbsp;km/t hastighet, i senere tid ble hjulene modifiserte med hjulblokker for ferd på mykere grunn.<ref>«Big Bertha», s. 19</ref>

Ved avfyring vil stykket ha en vekt på 42,6 tonn, være ti meter langt, 4,7 meter bredt og 4,5 meter høyt med et 5,04 meter langt kanonløp og et massiv skjold som skulle beskytte haubitsbesetningen mot munningseksplosjonen. Munningsflammen som kom ut etter granaten var utskutt, er så massiv at den får eksplosjonslignende virkninger, så besetningen måtte beskyttes med dette skjoldet. Prisen som måtte betales for mobiliteten i forhold til Gamma-Gerät var en reduksjon på 30 % i skuddvidde fra 14&nbsp;km til 9,3&nbsp;km, mindre treffsikkerhet og mindre ødeleggelseskraft. Det ble mulig å avfyre en granat hver sjuende eller åttende minutt.<ref>«Big Bertha». s. 18</ref>

Det hydropneumatiske rekylsystemet besto av to store regeneratorer montert ovenpå kanonløpet forbundet med sluttstykket, og to rekylsylindre med lufttank på undersiden av kanonløpet, som hvilte på tappleiet i affutasjen. Rekylkreftene ble motarbeidet med en væskeblanding og komprimerte luft, men også ved å ha en massiv spadebrems dels begravd i solid grunn. Rekylsystemet var en fortsettelse fra Gamma-Gerät, men med spadebremsen som erstatning for beddingen.<ref>«Big Bertha», s. 12, s. 20-21</ref>

Tre type ammunisjon ble utviklet for det tyske beleiringsskytset - ''Panzergranate'' (pansergranat), ''Langgranate'' og ''kurze Haubengranate'' (kort granat med ballistisk topp). Pansergranaten var designert for å penetrere betongvern og jern eller stålpanser, men vist seg lite effektiv mot armert betong. Langgranatene er egentlig ikke annet enn sværkalibrerte høyeksplosive granater (HE) med mindre prosjektilvekt og et brannrør som kan omstilles for direkte virkning som dyp penetrering før detonasjon. Et krater etter et direktetreff kan bli 6 meter dypt og 9 meter bredt, ved dyp penetrering kan granaten tvinge seg opptil 12 meter jord og betong. Kortgranatene med halvparten av vekten for langgranaten var utviklet for størst mulig rekkevidde.<ref>«Big Bertha», s. 22</ref>