Redigerer Svensk (avsnitt)

== Historie ==
=== Østnordisk ===
{{Utdypende|Østnordiske språk}}
[[Fil:Old norse, ca 900.PNG|thumb|Den omtrentlige utbredninga av [[nordiske språk]] på 900-tallet. I de røde områdene tales dialekten [[vestnordisk]] (norrønt), i de oransje områdene [[østnordisk]]. Grønt er de øvrige [[germanske språk]]ene, som på denne tiden lå mye nærmere de skandinaviske språkene enn de gjør i dag.]]

På 700-tallet hadde det germanske språket som tales i [[Skandinavia]] ([[urnordisk]]) gjennomgått større forandringer. Dette språket begynte å gjennomgå forandringer som ikke var likeartede i hele dialektområdet, og dette resulterte i at det på 800-tallet ble utvikla to ulike dialekter, en vestlig og en østlig: [[vestnordisk]] (norrønt) og [[østnordisk]].

Østnordisk deles ofte inn i ''runedansk'' og ''runesvensk'' i Danmark, selv om disse i prinsipp var ganske like fram til 1100-tallet. Dialektene har dette navnet fordi de ble skrevet med [[runer]]. Til forskjell fra urnordisk, som ble skrevet med den eldre [[fuþark]]en, ble norrønt, runedansk og runesvensk skrevet med den yngre fuþarken, som kun hadde 16&nbsp;bokstaver. På grunn av det begrensede antallet tegn ble mange runer brukt for mange ulike [[fonem]]er. For eksempel ble runen som ble brukt for vokalen ''u'' også brukt for å skrive ''o'', ''ø'' og ''y'', og runen for ''i'' ble også brukt for ''e''. Når det gjelder konsonanter ble både stemte og ustemte varianter av samme konsonant skrevet med samme rune (f.eks. ''t'' og ''d'', eller ''p'' og ''b'').  For å tydeliggjøre runene ble det senere utvikla et system med runer med prikk, der flere runer også finnes i to varianter (én uten og én med prikk i), for å minske antallet fonemer per rune, og dermed gjøre tolkninga av runene lettere.

=== Gammelsvensk ===
{{Utdypende|Gammelsvensk}}
[[Fil:Västgötalagen blad 21.jpg|thumb|Det tidligste kjente eksempelet av [[Vestgøtaloven|Äldre Västgötalagen]] fra 1280-tallet, en av de tidligste eksemplene på svensk skrevet med [[det latinske alfabetet]].]]
På 1100-tallet begynte dialektene som ble brukt i nåværende Sverige og Danmark å skille seg fra hverandre, og på 1200-tallet delte de seg i [[gammelsvensk]]e og [[gammeldansk]]e dialekter. En viktig forskjell er at gammeldansk, i motsetning til gammelsvensk, fullstendig hadde [[monoftong]]ert de primære diftongene ''æi'', ''au'' og ''øy'' til ''e'' og (de to siste) ''ø''.<!-- I skriftspråket rådde derimot større likheter mellom disse to dialektene, hvilket blant annet innebar at diftongene var uvanlige i gammelsvensk skrift til tross for den talespråklige støtten.-->

Gammelsvensk er betegnelsen som brukes om det middelaldersvenske språket som hadde sin begynnelse rundt 1225. Blant de viktigste dokumentene fra denne perioden er den eldste av [[landskapslov]]ene, ''[[Vestgøtaloven]]'', som finnes bevart i fragmenter datert til 1250. Den største innflytelsen på denne tiden kom med etableringa av [[den katolske kirke]]n og dens ulike klosterordener, som introduserte mange nye lånord fra [[gammelgresk|gresk]] og [[latin]]. I og med [[hansa]]ens oppsving som økonomisk, politisk og militær stormakt på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet satte [[tysk]], spesielt [[nedertysk]], tydelige spor i både svensk og dansk. Hansaens innflytelse bidro til at Sverige tok imot et stort antall tyskspråklige innvandrere innen tjenester som handel og administrasjon. Foruten et stort antall lånord med tilknytning til krigføring, handel, håndverk og byråkrati, ble også grunnleggende begreper, som grammatiske endelser og til og med [[konjunksjon]]er, tatt rett inn fra tysk. ''Be-'', ''ge-'' og ''för-'' i begynnelsen av dagens svenske ord kommer ofte fra nedertysk ''be-'', ''ge-'' og ''ver-''. Mange ord med tilknytning til sjøfart ble også lånt inn fra [[nederlandsk]].

Den tidlige middelaldersvensken skilte seg markant fra det moderne språket. De kanskje tydeligste forskjellene var grammatiske, med et mye mer komplisert [[kasus]]- og [[grammatisk kjønn|kjønnssystem]]. [[Substantiv]]er, [[adjektiv]]er, [[pronomen]] og visse telleord ble bøyd i fire kasus, som utenom de moderne [[nominativ]] og [[genitiv]] omfattet [[dativ]] og [[akkusativ]]. Kjønnssystemet minte mer om det som finnes i moderne tysk. De fleste av hankjønns- og hunkjønnssubstantivene falt senere sammen i ett kjønn, [[felleskjønn]]. Verbbøyninga var også mye mer kompleks, da man hadde både [[indikativ]] og [[konjunktiv]], og verb ble bøyd både etter person og antall. Mot 1500-tallet hadde grammatikken i hverdagsspråket og i litteraturen blitt forenkla og mer lik dagens svensk. De gamle bøyningene ble imidlertid brukt i en viss utstrekning i høytidelig prosa fram til 1600-tallet, og i visse genuine dialekter finnes de fortsatt.

En forandring i det latinske alfabetet som ble brukt i Norden var bruken av [[Ligatur (typografi)|ligaturer]], som ''æ''. Kombinasjonene ''aa'' og ''oe'' ble ofte skrevet ved at den ene bokstaven ble skrevet over den andre, og disse ble senere til bokstavene ''å'', ''ä'' og ''ö''.

=== Nysvensk ===
{{Utdypende|Nysvensk}}
[[Fil:Gustav Vasa Bible 1541.jpg|thumb|Forsiden til [[Gustav Vasas bibel]] fra [[1541]]. Det står: «Biblia / Thet är / All Then helgha Schrifft / på Swenſko. Tryckt i [[Uppsala|Upſala]]. 1541»]]
Perioden som bærer benevninga nysvensk begynner med innføringa av [[trykking|trykkpressen]] og [[reformasjonen]]. Etter å ha grepet makta og blitt valgt til konge bestilte [[Gustav Vasa]] en svensk bibeloversettelse. En versjon av [[Det nye testamentet]] kom ut i 1526 og ble i 1541 fulgt av en fullstendig bibeloversettelse, kalt [[Gustav Vasas bibel]]. Denne oversettelsen ble allment ansett som så vellykket at den forble den mest brukte bibeloversettelsen fram til [[1917]]. De personene som sto bak det meste av oversettelsen var [[Laurentius Andræ]] og brødrene [[Laurentius Petri|Laurentius]] og [[Olaus Petri]]. Samtlige oversettere var fra midt-Sverige, noe som trolig påvirka bibelspråket til å være mer tro mälardaldialekten.

Gustav Vasas bibel anses i allmennhet å være et meget rimelig kompromiss mellom gammelt og nytt språk. Selv om den ikke stemte overens med samtidens talespråk, var den ikke overdrevet konservativ i sin språkbruk. Den tok et stort skritt mot en mer konsekvent svensk staving, og etablerte for eksempel bruken av vokalene ''å'', ''ä'' og ''ö'', samt stavinga ''ck'' i stedet for ''kk'' etter kort vokal. Sverige og Danmark var i nesten konstant feide fram til 1700-tallet, og et av målene var derfor muligens å øke avstanden mellom svensk og dansk.

Selv om Gustav Vasas bibel satte sterkt preg på [[ortografi]]en, var stavinga mot slutten av 1500-tallet likevel noe inkonsekvent. Det var ikke før på 1600-tallet, etter at de første svenske grammatikkene ble skrevet, at man for alvor begynte å diskutere rettskrivingsspørsmålet. Strider om ulike stavingsforslag pågikk fram til tidlig 1800-tall, og først mot slutten av århundret framtrådte en mer allment akseptert standard. Bruken av [[versal]]er var for eksempel ikke standardisert. For det meste var det avhengig av den enkelte skribentens meninger, og påvirkninga fra tysk, hvor samtlige substantiver skrives med stor forbokstav, var stor.

En viktig forandring i uttalen i den nysvenske perioden var den gradvise assimileringa av mange ulike konsonantsamlinger til /ʃ/ (og også /ɧ/ i sørlige dialekter) og «oppmykninga» av /g/ og /k/ til /dʒ/ och /tʃ/ (og noen steder /j/ og /ɕ/) foran fremre vokaler.

=== Dagens svensk ===
[[Fil:Östergötlands dagblad april 1938.jpg|thumb|«Nazisterna ha tagit makten i Österrike. Tyska trupper marschera in över gränsen.» Verbets flertallsformer ble brukt i tekst fram til 1950-tallet. Her er et eksempel fra [[Östergötlands Dagblad]] i [[1938]].]]
Dagens svensk er det språkstadiet som moderne svensk tilhører, og det hadde sin begynnelse rundt 1900. Med [[industrialisering]]a og [[urbanisering]]a av Sverige, som var godt i gang fra de siste tiåra av 1800-tallet, begynte en ny type skribenter å sette spor i [[svensk litteratur]]. Mange nye forfattere, politikere og andre offentlige personer hadde stor innflytelse på det nasjonalspråket som ble utvikla. De som vil ha ett årstall for begynnelsen av denne perioden pleier å sette [[1872]], året for utgivelsen av ''[[Röda rummet]]'' og romangjennombruddet for [[August Strindberg]] (1849&ndash;1912), en av de mest innflytelsesrike forfatterne.

En [[rettskriving]]sreform, bebudet av kirkeminister [[Fridtjuv Berg]] i [[1906]], satte en grense for det som senere ble kalt «gammelstaving»: ''haf'' ble ''hav'', ''stjerna'' ble ''stjärna'' og så videre. Den da ganske nyformulerte skriveregelen, som skilte mellom partisipp- og supinumformer: ''huset är måladt'', ''jag har målat'', var det imidlertid noen som savna, men avviklinga av hv-stavinga i for eksempel spørreord som ''hvem'', ''hvar'', ble savna av flere, da den innebar at språket fjerna seg fra norsk og dansk.

Det var i løpet av 1900-tallet at et felles, standardisert riksspråk ble tilgjengelig for den store majoriteten av svensker. Stavinga var til slutt standardisert, og nesten enhetlig ved rettskrivingsreformen i 1906. Med unntak av flertallsformer av verb (som «vi gingo» mot det moderne «vi gick») og andre forskjeller i ordstilling, spesielt i skriftspråket, var språket i prinsipp identisk med den svensk som tales i dag. Flertallsformene ble igjen, men ble mindre og mindre populære, og ble til slutt avskaffa i 1950, da de siste offisielle anbefalingene angående bruk av dem falt bort.

En viktig forandring i språket skjedde på 1960-tallet med den såkalte ''[[du-reformen]]''. Tidligere hadde det blitt ansett som mest passende å tiltale personer av samme eller høyere sosiale status med tittel og etternavn. Bruken av «herr», «fru» og «fröken» var for det meste begrenset til innledning av samtaler med personer hvis yrke, akademiske tittel eller militær rang taleren ikke kjente til. At den som ble talt til skulle tiltales i [[tredje person]], gjorde saken enda mer komplisert. I årene rundt 1900 ble det gjort et mislykka forsøk på å erstatte det kompliserte systemet av titler med «Ni», lik det som finnes i [[fransk]] og [[tysk]]. «Ni» ble imidlertid heller brukt som en noe mindre arrogant versjon av «du» for å tiltale personer av lavere sosial status. I og med liberaliseringa og radikaliseringa av det svenske samfunnet i andre halvdel av 1900-tallet ble disse klasseskillene mindre relevante, og «du» ble brukt også i de fleste formelle og offisielle sammenhenger.