Redigerer Svelgen (avsnitt)

=== Stillstand ===
[[Ingeniør]] Jens Kjølberg kom til Svelgen i 1919. Han var opptatt av å finne bedre smeltemetoder for produksjon av [[sink]]. I 1921 ble det bygd et forsøkshus i Breivika. En tid så det lovende ut, og fram mot [[1924]] ble det tatt ut flere [[patent]]er, også i utlandet. Men usikre og økonomisk vanskelige tider satte for alltid en stopper for sinkproduksjon i Svelgen. Ulike interessegrupper kom for å vurdere forholdene i Svelgen, uten at dette førte til konkrete resultat. Det var stor arbeidsløshet i landet, og en håpet i det lengste at kraften kunne bli brukt til å skape flere arbeidsplasser i bygda, ikke bare til kraftleveranser.

Skipsreder [[Wilhelm Jebsen]], medeier og styremedlem i [[AS Bremanger Kraftselskab]] og direktør for [[Christiania Spigerverk]], [[Gunnar Schelderup]], kjøpte med private midler [[Rødsand Gruber]] i Romsdal i desember [[1926]]. Kraften i Svelgen skulle brukes til smelting av [[malm]]en fra Rausand. Dr.ing. Jørgen H. Andersen var administrerende direktør i selskapet fra [[1923]]. Disse tre var drivkreftene bak det nye interessentselskapet som ble stiftet, Bremanger Rujernsverk.{{Tr|kommenterende? eller har vi en kilde for at de var «drivkrefter»?}}

Et [[relieff]] som nå henger i gangen foran storsalen i Svelgen samfunnshus, viser det opprinnelige smelteverket og de tre mennene.

Tidlig i [[1927]] begynte forhåndsarbeidet til smelteverket som skulle bygges, og etter kort tid var anleggsarbeidet i bygda i full gang. Opplæring av driftsmannskap til den elektriske smelteovnen foregikk i [[Oslo]] ved Christiania Spigerverk, der ingeniørene Georg Tysland og Ivar Hole hadde konstruert en ny ovn. De ledet også byggingen av den såkalte Tysland/Hole-ovnen i Svelgen. Dette var de to første teknisk brukbare elektriske rujernsovnene i verden. Ovnen i Svelgen var i drift i rundt 30 år.

[[14. november]] [[1928]] ble det første jernet tappet ved fabrikken. Som handelsvare fikk det nye rujernet navnet «VanTit» fordi malmen fra Rødsand Gruber inneholdt [[vanadium]] og [[titan (grunnstoff)|titan]]. Det var ny teknologi som ble utprøvd, derfor oppstod det ofte tekniske problemer i produksjonen.

Manglende erfaring og kunnskap om den nye teknologien var trolig årsaken til slaggeksplosjonen i ovnshuset den [[17. november]] [[1929]]. Seks mann mistet livet i ulykken.

I depresjonstida i [[1930-årene]] var det vanskelig å markedsføre et nytt produkt. Verket kom i økonomiske vansker, og ved en refinansiering i [[1933]] trakk Christiania Spigerverk seg som interessent. Etter høsten 1933 var rujernsverket i drift uten avbrudd eller nevneverdige opphold. Salget på verdensmarkedet gikk lettere, og regnskapet kom nær i balanse i årene før krigen. I [[1936]] hadde verket 166 ansatte.