Redigerer Svein Tjugeskjegg (avsnitt)

=== Invasjon av England ===
[[Fil:Sweyn Forkbeard.jpg|thumb|Svein (Suanus rex) invaderer England n 1013 (detalj fra miniatyr fra 1200-tallet.]]

''Chronica Joannis Wallingford'' (eller ''Krøniken til John av Wallingford''),<ref>British Library Manuscripts Catalogue: [http://searcharchives.bl.uk/primo_library/libweb/action/display.do?doc=IAMS040-001101724 ''Cotton MS Julius D VII''] {{Wayback|url=http://searcharchives.bl.uk/primo_library/libweb/action/display.do?doc=IAMS040-001101724 |date=20230117072104 }}</ref> framstilt i tidsrommet ca 1225–1250, har nedtegnet Sveins deltagelse i angrep mot England i tiden 1002–1005, 1006–1007, og 1009–1012, motivert delvis som hevn for [[massakrene på Sankt Brictiusdagen]] av daner og norrøne folk i England den 13. november 1002.<ref>[http://www.information-britain.co.uk/famdates.php?id=121 «St Brice's Day Massacre], ''Information Britain''</ref> Massakrene ble beordret av  Æthelred II i 1002 som et desperat grep mot indre trusler, men i henhold til et veldokumentert tradisjon var Sveins søster Gunnhild en av ofrene da hun sammen med andre søkte inn i en kirke i Oxford som ble brent ned. I henhold til historikerne [[Frank Stenton]] (1971) og Mike Ashley (1998) er det høyst sannsynlig at Sveins invasjon var motivert av hevn for dette.<ref name="stenton_380">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 380</ref><ref>Ashley, Mike (1998): ''British Monarchs; A complete genealogy, gazetteer and biographical Encyclopaedia of the Kings and Queens of Britain'', Robinson Publishing, s.483. Sitat: «Probably his [Æthelred's] worst decision was the St. Brice's day massacre on 13 November 1002...he ordered the killing of every Dane who lived in England, except the Anglo-Danes in the Danelaw. The massacre brought back to English shores the Danish commander Swein, whose sister and brother-in-law had been killed in the massacre.»</ref> Niels Lund (1986) argumenterer at det var underordnet og at den fremste motivasjonen var antagelig muligheten for utbytte.<ref name="lund_39-40"/>

Svein drev krigføring i Wessex og East Anglia i 1003–1004. Han kommanderte danske ressurser fra [[Jylland]], [[Skåne]] og øyene rundt. Han var forbundet med lederne i Jomsborg og den svenske kongen var hans allierte. Han hadde likevel ikke nok mannskap til å erobre hele England, men trengte lengre inn i innlandet enn noen gang tidligere. Det første året hadde den normanniske [[reeve]] tilhørende dronning [[Emma av Normandie]] forrådt den befestede byen [[Exeter]] til danene, og kunne deretter herje over [[Wessex]] så langt som til [[Wilton]] og [[Salisbury]] før de vendte seg mot kysten.<ref name="stenton_380"/> I 1004 gikk de land i [[East Anglia]] og herjet Norwich. For å unngå videre katastrofer gikk stormennene i området inn i fredsforhandlinger, og underveis i disse forlot hæren skipene og kom seg over landet for å angripe [[Thetford]]. Dagen etter ble de gitt motstand av en hær raskt samlet av den ledende høvdingen i området, Ulfkell Snilling (etternavnet har betydning «tapper»). Angelsakserne tapte slaget, men danene fikk så store tap at de ble kun reddet fra katastrofe ved at Ulfkells ordre om å ødelegge danenes skip ikke ble utført.<ref name="stenton_381">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 381</ref> En hungersnød i 1005, som var utstrakt over hele est-Europa i 1005,<ref>Tombs, Robert (2015): ''The English and Their History'', Penguin, s. 38</ref> tvang Svein til å seile tilbake til Danmark.

Ytterligere angrep kom sommeren 1006 hvor danene okkupert havnebyen [[Sandwich (England)|Sandwich]] og herjet bredt i sørøst og unngikk å gå i kamp med en styrke som ble utkalt fra hele Wessex. Om høsten trakk de seg tilbake til øya [[Isle of Wight]], og midt på vinteren dro hæren ut på et angrep gjennom Hampshire og Berkshire til [[Reading (Berkshire)|Reading]], og deretter krysset over til Wallingford. Ved dette tidspunktet var de rundt 95&nbsp;km fra kysten. Istedenfor å komme seg tilbake til skipene dro de dristig i stor bue langs Ridgeway, en [[oldtidsvei]], beskrevet som Storbritannias eldste vei,<ref>Johnson, Ben: [http://www.historic-uk.com/HistoryMagazine/DestinationsUK/The-Ridgeway/ «The Ridgeway»], ''Historic UK''</ref> stoppet for å angripe Cuckhamsley Knob som ligger langs veien, og beseiret den lokale militsen i nærheten av [[Avebury]]. Deretter dro de forbi Winchester og til kysten. Tidlig i det nye året mottok de danegeld på 36 000 pund for å forlate England, noe de også gjorde.<ref name="stenton_381"/>

Det gikk to år før det kom nye angrep, men i 1009 kom en hær som antagelig var den største siden Æthelred II var blitt konge. Den første var ledet av [[Torkjell Høge]], bror av [[Sigvalde jarl]], høvding av [[Jomsborg]], og venn av Svein gjennom mange år. Den andre og største delen var ledet av Torkjells bror Hemming og av en annen høvding ved navn Eilaf, hvis bror [[Ulf Torgilsson]] som Svein senere lot gifte seg med sin datter [[Estrid Sveinsdatter|Estrid]], og ble således i slekt med den gamle danske kongehuset.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 382</ref> I løpet av de første seks månedene gjorde de ikke mer enn å herje og plyndre de områdene som allerede hadde vært herjet av deres forgjengere, men folket i [[Canterbury]] og i østlige [[Kent]] overrakte dem 3000 pund for å kjøpe seg fred. London holdt stand, men Oxford ble brent ned. Våren 1010 forlot flåten kysten av Kent og gikk i land i East Anglia hvor Ulfkell Snilling ledet forsvaret. I en hard kamp ble angelsakserne slått tilbake. En kronikør som skrev det påfølgende året hevdet at danene hadde herjet hele eller deler av femten fylker i de seksten månedene siden de kom til landet. Det er uklart hva som skjedde i løpet av våren og sommeren, men i september ble Canterbury tatt og erkebiskop [[Ælfheah av Canterbury|Ælfheath]] ble tatt til fange. De ble betalt 48 000 pund for fred, men danene krevde ytterligere penger for Ælfheath, noe han nektet å betale.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 383</ref> For dette ble han brutalt drept, noe som opprørte Torkjell Høge, som det ble sagt hadde tilbudt alt sitt bytte, unntatt sitt skip, for erkebiskopens liv, men forgjeves.<ref>Løsepenger for Ælfheath og Torkjells tilbud, er kun kjent fra den tyske kronikøren [[Thietmar av Merseburg]], ''Chronicon'', viii, kap. 42-43</ref><ref name="Stenton_384">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 384</ref> Denne hendelsen kan forklare det bemerkelsesverdige faktum hvorfor Torkjell gikk i tjeneste hos Æthelred med 45 skip mens resten av den danske hæren seilte hjem.<ref name="Stenton_384"/>

Historikeren [[Simon Keynes]] mener det er usikkert om Svein støttet de siste invasjonene, men «uansett hva som er tilfelle, han var rask i å utnytte det sammenbrudd som Torkjells hær hadde vært årsak til.»<ref name="Keynes">Keynes, Simon (2001): «Swein Forkbeard» i: Lapidge, Michael; Blair, John; Scragg, Donald: ''The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England''. London: Blackwell Publishing, ISBN 0-631-15565-1, s. 437</ref> Sammenbruddet i det angelsaksiske forsvaret sammen med de store materielle tapene i årene mellom 1009 og 1012 hadde utvilsomt ført til et tap av moral og tap av tillit til kong Æthelred i alle samfunnslag.<ref name="Stenton_384"/> Svein hadde samlet enorme summer av danegeld gjennom tidligere angrep i England, og det gjorde ham i stand til å rekruttere en stor hær. I 1013 er han rapportert for personlig lede sine styrker i fullskala invasjon av England,<ref>Blair, Peter Hunter (2003): [https://books.google.com/books?id=9eN87VsPaw0C&printsec=frontcover&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false ''An Introduction to Anglo-Saxon England''] (3. utg.). Cambridge University Press, ISBN 0-521-53777-0, s. 98.</ref> muligens også motivert i raseri over sin gamle venn Torkjells «forræderi» ved å gå i tjeneste hos fienden.<ref name="Stenton_384"/>

Den nær samtidige ''[[Peterborough-krøniken]]'' (en del av ''[[Den angelsaksiske krønike]]'') hevdet at:

{{sitat|før august måned kom kong Svein med sin flåte til [[Sandwich (England)|Sandwich]]. Han dro meget raskt mot [[East Anglia]] og inn i munningen av [[Humber]], og deretter oppover langs [[Trent (England)|Trent]] til han kom til [[Gainsborough]]. Jarl [[Uhtred den modige|Uchtred]] og hele [[Northumbria]] bøyde seg raskt for ham, det samme gjorde folket i [[Kongedømmet Lindsey|kongeriket Lindsey]], deretter folkene i [[De fem burgher i Danelagen|de fem burgher]]. Han ble gitt gisler fra hver [[shire]]. Da han forsto at alle folkene hadde underkastet ham, krevde han at hans hær skulle bli gitt forsyninger og hester; han dro sør med hoveddelen av invasjonshæren, men en del av den, foruten gislene, var [i Gainsborough] med hans sønn [[Knut den mektige|Knut]]. Etter at han kom over på [[Watling Street]], dro de til Oxford, og byborgerne bøyde seg snart for ham og ga ham gisler. Derfra dro de til [[Winchester]], og folket der gjorde det samme, deretter [dro hæren] østover til London.<ref>[http://omacl.org/Anglo/ ''The Anglo-Saxon Chronicle'']. Everyman Press: London, 1912. Oversatt av James Ingram (London, 1823) og J.A. Giles (London, 1847). Online Medieval and Classical Library Release #17. Oversatt til norsk av Wikipedia for anledningen</ref>}}

London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Æthelred II flyktet til [[Normandie]] på slutten av 1013. Med tillatelse fra [[Witenagemot]], «rådet for de vise menn», underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.