Redigerer Svartedauden (avsnitt)

== Ettervirkninger ==
Svartedauden etterlot seg et grunnleggende endret samfunn, der skillet var så markant at flere brev er datert «så og så mange år etter den store manndøden».<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 88)</ref> Pesten reduserte inntektene til [[konge]] og [[aristokrati]] i slik grad at kirkemakten fremstod styrket, og først ble svekket da kongemakten innførte [[statskirken]].<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 247)</ref>

I 1350 ga Magnus Eiriksson påbud om offentlige [[bots- og bededag]]er i håp om at det skulle hjelpe mot svartedauden. Røyking av [[einerbær]] ble prøvd, likeså omslag av den sykes [[ekskrement]]er mot byllene.<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 164), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref>

[[Gårdsnavn]] som Ødegård, Øygard, Øyjord og Aune stammer fra gårdsbruk som lå forlatt, til gårdsdriften senere ble gjenopptatt.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge 1'' (s. 78), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5</ref>
[[Fil:Marrubium_vulgare_7.jpg|thumb|Borremynte, brukt i «fire-tyvers-eddik» som angivelig beskyttet mot pestsmitte.]]
I [[biskop Eysteins jordebok]] for [[Oslo bispedømme]] fra rundt 1400, også kjent som ''Rødeboken'', fremgår at bispedømmets [[tiende]] fra rundt 1400 var rundt 60 % lavere enn i 1315. Dette kan skyldes flere faktorer enn nedgang i folketallet, blant annet omlegging i jordbruket, eller at kirken var mindre effektiv i tiendeinnkrevingen.<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 43-44)</ref> Av en jordebok for [[Bergen bispedømme]] fremgår av innførslene fra [[Sogn og Fjordane|Sogn]] at det før 1350 var 52 kirker og kapeller der med ialt 42 geistlige. I 1596 var tallet redusert til 38 kirker og kapeller og bare ti geistlige i Sogn.<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 60)</ref>

Pesten var årsak til at det nye pest-reglementet som i 1348 ble sendt ut fra alle [[skolastikk|skolastiske]] og medisinske fakulteter, ikke innledes med standarduttrykkene «''Som sagt av [[Galenus]]''» eller «''Som sagt av [[Avicenna]]''», men med formuleringen «''visis effectibus''», dvs «(etter at) ''vi har sett virkningen'' (av pesten)». Få år senere skrev en nedertysk lege at «''vi europeiske lenger vet nå mer om pesten enn alle leger i [[oldtiden]] og [[islam]]''». Svartedauden fikk større påvirkning på alminnelig [[renslighet]] og synet på sykdomssmitte enn noe annet før [[kolera]]utbruddene på 1800-tallet.<ref>Hartvig Frisch: ''Europas kulturhistorie'' II (s. 463), Gyldendal, 1963</ref>

''Four thieves' vinegar'' (fire-tyvers-[[eddik]]) inngikk i [[folkemedisin]]en. Eddiken ble sagt å være en medisin kjent av fire dødsdømte tyver, som slapp å bli hengt mot å gi fra seg oppskriften som angivelig hadde spart dem for pestsmitten. Denne oppskriften ble fremvist på ''Musée de Paris'' i 1937, og skal være korrekt avskrift av oppskriften som ble slått opp på veggene i [[Marseille]] under et pestutbrudd: Ta tre ''pints'' (3 x 568 ml) av sterk hvitvinseddik. Slå i en håndfull av hver av disse [[urt]]ene: [[Malurt]], [[mjødurt]], [[oregano]] og [[salvie]], femti [[kryddernellik|nellikspiker]], røtter av klokkeblomster, to [[unse]]r [[rosmarin]], [[kvann]] og borremynte,<ref>Vetlesen, Kari: «borremynte» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 10. juli 2023 fra [https://snl.no/borremynte]</ref> samt rikelig [[kamfer]]. La blandingen trekke i 15 dager. Rist den og gni på hender, ører og tinninger før kontakt med en pestsmittet.<ref>Rene-Maurice Gattefosse: ''Gattefosse’s Aromatherapy'' (CW Daniel Company, Ltd, men først utgitt i Paris i 1937 av Girardot & Cie.) s. 85–86</ref>