Redigerer Stilicho (avsnitt)

===Nye utfordringer===

Neste trussel kom sent i [[405]], da goterkongen [[Radagaisus]] krysset [[Alpene]] fra [[Pannonia]] og inn i Nord-Italia med en stor folkestyrke av germanere. Stilicho rådde i utgangspunktet ikke over tilstrekkelige styrker til å konfrontere Radagaisus. Mens Vestromerriket samlet krefter fikk inntrengerne herje fritt, men da Stilicho omsider tok offensiven var det med overlegen makt; tretti regimenter fra den italienske feltarmeen, en stor kontingent fra grensen ved Rhinen, samt diverse allierte, inkludert [[hunere]] ledet av høvdingen [[Uldin]]. Konfrontert med denne overmakten hadde Radagaisus ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake. Retretten gikk siden over i flukt. Til slutt ble Radagaisus tatt til fange og henrettet utenfor [[Firenze]] [[23. august]] [[406]]. På typisk romersk vis ble flesteparten av Radagaisus’ tilhengere gjort til slaver, men Stilicho rekrutterte elitesoldatene hans inn i den romerske hæren.

Sent i 406 gjorde Stilicho krav på [[Dakia|Dacia]] og [[Makedonia (region)|Makedonia]] for Vestromerriket. Disse områdene hadde tradisjonelt tilhørt den vestlige delen av riket, men under keiser Theodosius var de blitt administrert fra Konstantinopel. For å sette makt bak kravene inngikk Stilicho en allianse med Alarik. I tillegg til Alariks menn skulle Stilicho bidra med deler av den italienske hæren. I påvente av disse forsterkningene ledet Alarik visigoterne inn i Epirus. Situasjonen ved Rhinen var anspent og skulle snart bli kraftig forverret. På bakgrunn av dette har Stilicho i ettertid fått mye kritikk for å yppe til ny strid med Konstantinopel og samtidig overse en alvorlig trussel mot de vestlige provinsene. En mulig forklaring er at Stilicho vurderte Vestromerrikets militære potensial til å være for svakt i forhold til de truslene det sto ovenfor og derfor fant at en overføring av militære krefter fra øst til vest var nødvendig. De omstridte områdene hadde rykte for å fostre opp dyktige soldater og hadde lange tradisjoner som rekrutteringsområde for Romerriket. Kanskje viktigere var at disse områdene allerede hadde huset visigoterne i et par tiår. Stilicho kunne nok fått til en avtale med Alarik om å bosette visigoterne lengre vest, men dette ville uunngåelig skapt stor misnøye hos de som da ville ha blitt fortrengt.

[[Fil:Siliqua Constantine III-RIC 1355.jpg|thumb|right|[[Konstantin III (motkeiser)|Konstantin III]], usurpator 407 – 411]]

Uansett hva den opprinnelige planen var, ble den snart kullkastet av hendelser lengre vest. Stilichos fokus på Italias forsvar hadde fått konsekvenser i resten av riket. [[31. desember]] gikk en stor hærskare alanere, [[svebere]] og vandaler over Rhinen nær [[Mainz]]. Denne delen av grensa hadde vært urolig en stund, trolig ble invasjonen muliggjort av troppeforflytninger vekk fra Rhinen. Som følge av Stilichos fokus på Italia fikk inntrengerne nesten fritt spillerom til å plyndre [[Gallia]]. Omtrent samtidig gjorde soldatene i Britannia opprør. Etter litt om og men utropte de [[Konstantin III (motkeiser)|Konstantin III]] til keiser. Konstantin III tok opp kampen mot de barbariske innvandrerne og vant slik Gallia for sin sak. Stilicho sendte en styrke under den gotiske generalen [[Sarus]] mot Konstantin, men denne ble beseiret. Under disse forholdene var det helt umulig å sende en stor hærstyrke over Adriaterhavet og felttoget med Alarik mot Østromerriket måtte avblåses.