Redigerer Southern Cross-ekspedisjonen (avsnitt)

== Ekspedisjonen ==

=== Reisen sørover ===
«Southern Cross» seilte fra London den 23. august 1898 etter å ha fått overlevert [[Union Jack]] av [[Georg V av Storbritannia|hertugen av York]], den fremtidige Kong George V.<ref name="Borchgrevink22" /> I tillegg til ekspedisjonens besetning, utstyr og proviant hadde skipet med sibirske sledehunder. Det var første gang hunder skulle bli benyttet på en antarktisk ekspedisjon.<ref name="anta-canterbury-equip" /> Etter en siste proviantering i [[Hobart]] på [[Tasmania]] seilte «Southern Cross» mot Antarktis den 19. desember.

Kapp Adare ligger på 170 grader øst. William Colbeck mente – etter å ha studert tidligere ekspedisjoner – at det sannsynligvis ville bli enklere å trenge gjennom pakkisen ved 180 grader. Borchgrevink var imidlertid av en annen oppfatning. Han var redd for at vestavinden ville drive dem enda lenger østover i forhold til bestemmelsesstedet. Han bestemte derfor å krysse Sørishavet langs 150. lengdegrad.<ref name="Vogt70">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 70–71</ref>

På årets siste dag nådde de ytterkanten av pakkisen, mye tidligere enn Borchgrevink hadde regnet med. Dagen etter ble hundene luftet på isen, og flere av mannskapet benyttet anledningen til å ta seg en skitur. Den videre fremdriften gikk langsomt, til tross for at kaptein Jensen utnyttet det som var av åpne [[råk]]er. Den 12. januar fikk de [[Ballenyøyene]] i sikte, men det var ikke mulig å nærme seg på grunn av tykk is i farvannet rundt dem. Ti dager senere, 22. januar, satte en kraftig storm inn, og isen begynte å pakke seg ytterligere sammen. Det var overhengende fare for at «Southern Cross» ville bli skrudd ned av isen, og sleder og proviant ble klargjort i tilfelle skuta måtte forlates. Etter noen nervepirrende timer slapp imidlertid isen taket. Det ble gjort målinger som viste at skipet, som fremdeles var innefrosset, beveget seg sakte mot nordøst – i stikk motsatt retning av Kapp Adare. Først den 11. februar sprakk isen opp tilstrekkelig til at de kunne starte motoren og sette kursen østover. Ved 180. lengdegrad ble kursen satt sørover, og ikke lenge etter var «Southern Cross» gjennom isbeltet og på vei inn i Rosshavet ved 71. breddegrad. [[Kapp Adare]] kom til syne 16. februar, og dagen etter ankret «Southern Cross» opp nær land.<ref name="Vogt74">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 74–78</ref>

Ekspedisjonen hadde brukt lenger tid enn både Ross og Kristensen på å krysse isbeltet,<ref name="Vogt78">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 78</ref> og det er bred enighet blant polarforskere om at Borchgrevinks valg av kurs spilte en avgjørende rolle for utfallet av ekspedisjonen: tiden de tapte kunne ha vært benyttet til å finne et overvintringssted som var bedre egnet som utgangspunkt for sledeturer innover kontinentet.<ref name="Vogt268">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 268</ref>

=== «Camp Ridley» ved Kapp Adare ===
[[Fil:Adare Peninsula map.jpg|thumb|Kart over Adarehalvøya mellom Rosshavet og Robertsonbukta. Kapp Adare ligger lengst nord på halvøya]]
Kapp Adare ble oppdaget av [[James Clark Ross]] under hans antarktisekspedisjon fra 1839 til 1843. Ved neset ligger et langt [[Fjære|strandbelte]], der Bull og Borchgrevink steg i land i 1895. Dette strandbeltet er hjemsted for en av de største koloniene med [[adeliepingvin]]er i Antarktis. Borchgrevink hadde i 1895 uttalt at «på dette spesielle stedet er det rikelig med plass for hus, telt og forsyninger».<ref name="anta-canterbury-intro" /> Overfloden av pingviner ville gi tilgang både på vinterrasjoner og fyringsolje.<ref name="Preston14" />

Lossingen startet samme dag, den 17. februar.<ref>[http://avtrykk.no/i-kamp-med-isfjell-og-pingviner I kamp med isfjell og pingviner] på ''Avtrykk.no'', Besøkt 17.06.2016</ref> Først ble de 75 hundene sendt i land<ref name="ForgottenEx" /> sammen med sine samiske oppassere, og de to ble dermed de første til å tilbringe en natt på det antarktiske kontinentet.<ref name="anta-canterbury-arrival" /> I løpet av de neste tolv dagene ble resten av utstyret og forsyningene fraktet i land, og to prefabrikerte hytter i furu fra [[Strømmen Trævarefabrik]] i Norge ble oppført.<ref>{{Kilde www |url=http://www.norgesglemteoppdager.org/ |tittel=Den glemte ekspedisjonen |besøksdato=2010-03-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100514011734/http://www.norgesglemteoppdager.org/ |arkivdato=2010-05-14 |url-status=død }}</ref> Den ene skulle fungere som mannskapsbrakke, den andre som lager.<ref name="anta-canterbury-buildings" /> Dette var de første bygningene som ble reist på kontinentet. En tredje hytte ble satt opp av reservematerialer og skulle tjene som magnetisk observatorium.<ref name="Preston14" />

«Boligkvarteret» hadde stusselig med plass for ti mann og virket heller ikke særlig solid – Bernacchi beskrev det senere som «4,5 ganger 4,5 meter, surret fast med tau til den steinete grunnen».<ref name="Crane153" /> Hundene ble holdt i en kennel stablet opp av lagerkasser.<ref name="anta-canterbury-buildings" /> Den 2. mars var leiren ferdig etablert. Den ble døpt «Camp Ridley» etter pikenavnet til Borchgrevinks mor,<ref name="SouthPole1" /> og hertugen av Yorks flagg ble heist. Samme dag avgikk «Southern Cross» til Australia for å tilbringe vinteren der.<ref name="anta-canterbury-arrival" />

Inne i hytta var to små rom innredet som [[mørkerom]] og [[taksidermi|prepareringsrom]]. I oppholdsrommet slapp sollys inn gjennom et dobbelt glassvindu med skodder og gjennom en liten, firkantet rute høyt på den nordre gavlveggen. Sovekabiner ble installert langs ytterveggene, og et bord og en ovn tok opp plassen i midten av hytta.<ref name="anta-canterbury-buildings" />

=== Den første rekognoseringen ===
Det var bare få uker igjen før vinteren ville sette inn for alvor, og det var derfor viktig å foreta prøveturer med sledene for å teste utstyret og bli kjent med de nærmeste områdene. Den 22. april la Borchgrevink, Fougner, Bernacchi og Savio ut på den første sledeturen på [[havis]]en i [[Robertsonbukta]] med 20 hunder og proviant for 20 dager. Den første natten blåste det opp til storm, og morgenen etter var isen i bukta brutt opp. Fra sin teltplass på en liten strand omgitt av høye klipper ble Savio og Fougner sendt ut i en seilduksbåt for å hente hjelp, mens Borchgrevink og Bernacchi snart ble fortvilte vitner til at bukta fyltes av issørpe og isflak, som var til stor fare for de to i båten. Ved å hugge trinn i isen som dekket klippene, var de etter mye anstrengelse i stand til å komme seg til toppen av klippene. De fikk etter hvert øye på sine to kamerater som hadde berget seg inn på en liten strand, og som nå også arbeidet seg oppover fjellsiden. Etter flere dagers livsfarlig slit kom de seg omsider helskinnet tilbake til leiren.<ref name="Vogt91">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 91–96</ref> Alle de tjue hundene ble skylt på havet under stormen, men én av dem dukket opp i fin form på Kapp Adare flere uker senere.<ref name="Vogt105">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 105</ref>

I tillegg til denne mislykkede sledeturen ble det fanget forsøkseksemplarer av fugler og fisker og slaktet [[seler]] og pingviner for føde og olje. Utendørsaktivitetene ble kraftig avkortet, da den antarktiske vinteren for alvor satte inn i midten av mai.<ref name="SouthPole1" />

=== Den antarktiske vinteren ===
[[Fil:Drawing in Carstens Borchgrevink hut c.jpg|thumb|alt= A wooden planked wall on which can be seen a stylised drawing of a woman's head and other ornamental shapes and objects|Tegning av Kolbein Ellefsen, på veggen over køya hans i hytta på Kapp Adare{{Byline|Mila Zinkova}}]]
Da vinteren begynte å feste grepet, ble mennene i økende grad innesperret i den ubekvemme forlegningen. Dette var en stor prøvelse; Bernacchi skrev om økende kjedsomhet og irritasjon: «Offiserer og menn, ti av oss til sammen, erfarte at humøret ble tynnslitt.»<ref name="Crane153" /> I denne perioden ble det klart at Borchgrevink manglet de lederegenskapene en slik situasjon krevde. Han var, som Bernacchi skrev, «i mange henseende (...) ikke en god leder».<ref name="Crane74" /> Polarhistorikeren [[Ranulph Fiennes]] skriver at det rådet et «demokratisk anarki», der møkk, uorden og passivitet hørte til dagens orden.<ref name="Fiennes43" />

Borchgrevink var ingen erfaren vitenskapsmann, og hans manglende kompetanse med instrumenter og observasjontaking var til stor bekymring for flere i gruppen.<ref name="anta-canterbury-depart" /> Imidlertid maktet de å opprettholde et program med vitenskapelige observasjoner. Fysisk trening ble gjennomført utenfor hytta når været tillot det, og Savio lagde en improvisert sauna i snøskavlen langs hytta. Det ble også arrangert en konsert med lysbilder, sanger og høytlesing.<ref name="anta-canterbury-life" /> I denne perioden var det to hendelser som nær hadde fått en dødelig utgang; i den første ble et stearinlys forlatt brennende ved siden av en køye, og det tok fyr i hytta, som fikk store skader. Ved et annet tilfelle ble tre mann nesten kvalt av kullos, mens de sov.<ref name="SouthPole1" />
[[Fil:William Colbeck - Southern Cross Expedition 1899.jpg|thumb|left|William Colbeck foran det magnetiske observatoriet]]

Gruppen var godt utstyrt med en rekke basismatvarer – smør, te og kaffe, sild, sardiner, ost, suppe, hermetisk innmat, plumpudding, tørkede poteter og grønnsaker.<ref name="anta-canterbury-life" /> Det ble imidlertid klaget på at det ikke var tatt med noen luksusvarer. Colbeck noterte at «all hermetisert frukt beregnet på overvintringen var enten spist opp på reisen eller etterlatt ombord».<ref name="anta-canterbury-life" /> Det var også mangel på tobakk. Til tross for at den opprinnelige tobakksbeholdningen var på et halvt tonn, hadde bare skråtobakk blitt tatt med i land.<ref name="anta-canterbury-life" />

Zoologen, Nicolai Hanson, ble syk i løpet av vinteren. Den 14. oktober døde han, tilsynelatende av en tarmlidelse, og han var dermed det første mennesket som ble begravet på det antarktiske kontinentet. Graven ble sprengt ut i isen ovenfor leiren.<ref name="anta-canterbury-burial" /> Bernacchi skrev: «Der midt iblant dyp stillhet og fred finnes det ingenting som kan forstyrre den evige søvn bortsett fra sjøfugler i flukt».<ref name="ForgottenEx" />

=== Yorkøya ===
Da det gikk mot vår, gjorde gruppen seg klar for mer ambisiøse ferder innover land med bruk av hunder og sleder. Innerst i Robertsonbukta oppdaget de en øy som de kalte [[Duke of York Island]] etter ekspedisjonens beskytter.<ref name="Borchgrevink6" /> Yorkøyas geologi ble grundig undersøkt, og de etablerte en framskutt base som utgangspunkt for forsøk på å nå [[Mount Sabine]] i [[Admiralitetsfjellene]] i sør. Basen besto av utstyr og et stort proviantdepot som var fraktet over isen fra Kapp Adare. I tillegg bygde de en liten hytte av skiferstein som husly.<ref name="Vogt130">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 130–135</ref>

Fra toppen av Yorkøya kunne Borchgrevink observere to isbreer i sør. Disse gav han navnene [[Dugdalebreen]] og [[Murraybreen]]. Breene var skilt av en fjellrygg, som fikk navnet [[Geikielandet]]. Denne fjellryggen var målet for den første sledeferden fra Yorkøya. I flere dager undersøkte de området opp til en høyde av 1800 meter, og selv i den høyden oppdaget de ulike [[lav]]arter. De fant også fjær og eggeskall, som tydet på at de hadde funnet hekkeplasser for [[ispetrell]]en.<ref name="Vogt136">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 136–138</ref> Videre framdrift sørover med hundesleder var imidlertid ikke mulig, så omfanget av den videre utforskningen begrenset seg til kystlinjen av Robertsonbukta.<ref name="ForgottenEx" />

=== Utforskning av Rosshavet ===
«Southern Cross» var tilbake ved Kapp Adare fra Australia den 28. januar 1900.<ref name="anta-canterbury-depart" /> Borchgrevink startet på oppgaven å rigge ned basen og overføre materiell til skipet, men etter noen dager avbrøt han dette arbeidet, og 2. februar kastet de loss for Rosshavet.<ref name="anta-canterbury-depart" /> Vitnesbyrd om en hurtig og uryddig avreise fra Kapp Adare var tydelige da området ble besøkt av medlemmer av Discovery-ekspedisjonen to år senere. [[Edward Adrian Wilson|Edward Wilson]] skrev: «...hauger av avfall over alt, og et berg av proviantkasser, døde fugler, seler og hunder, sledeutstyr (...) og det himmelen må vite.»<ref name="Wilson" />

[[Fil:Ross Ice Shelf 1997.jpg|thumb|alt= Dark sea in the foreground extends to a long ice ridge that stretches across the picture|Kanten av Rossbarrieren, der Borchgrevink gikk i land i 1900]]
Første stoppested var [[Foyn Island]] i øygruppen [[Possession Islands]], der en metallboks etterlatt av Bull og Borchgrevink i 1895 ble gjenfunnet.<ref name="SouthPole1" /> De fortsatte videre sørover langs kysten av Victoria Land og oppdaget flere øyer. Én av disse kalte Borchgrevink opp etter Sir Clements Markham, uten at æresbevisningen førte til at han endret sin fiendtlige innstilling til ekspedisjonen.<ref name="Borchgrevink6" /><ref name="Huxley25" /> «Southern Cross» seilte videre til [[Rossøya (Antarktis)|Rossøya]] og forsøkte å gå i land ved [[Cape Crozier]], ved foten av [[Mount Terror]]. Der var Borchgrevink og kaptein Jensen nær ved å drukne i en flodbølge forårsaket av [[Iskalving|kalving]] fra isbarrieren.<ref name="SouthPole1" /> De fulgte samme rute østover langs barrieren som [[James Clark Ross|Ross]] hadde seilt seksti år tidligere, og fant viken der han nådde sin sørlige rekord.<ref name="Preston13" /> Observasjoner viste at barrierekanten hadde trukket seg om lag 50 kilometer sørover siden den gang, noe som innebar at de allerede hadde passert rekorden til Ross.<ref name="SouthPole1" /> Borchgrevink ville forsøke å komme seg i land på barrieren og fant en plass der iskanten var lav nok til at en ilandstigning var mulig.<ref name="Amundsen25" /> Den 16. februar gikk han, Colbeck og Savio i land med hunder og sleder og tok seg opp til barriereoverflaten. De gjennomførte en marsj noen kilometer sørover til et punkt de kalkulerte til å ligge på 78°50'S, en ny sørlig rekord.<ref name="Preston14" /> De var de første menneskene som hadde gått på isbarrieren, og for dette høstet de Amundsens anerkjennelse: «Vi må innse at ved å stige opp på barrieren, åpnet Borchgrevink veien mot sør og fjernet det største hinderet for de påfølgende ekspedisjonene».<ref name="Amundsen25" /> Ti år senere etablerte Amundsen under sin vellykkede [[Fram-ekspedisjonen|sydpolsekspedisjon]] leiren [[Framheim]] like i nærheten .<ref name="Amundsen167" />

På den videre reisen nordover stoppet «Southern Cross» på [[Franklin Island]] utenfor kysten av Victoria Land og gjennomførte en rekke magnetiske målinger. Disse antydet at posisjonen til den magnetiske sydpolen som forventet lå i Victoria Land, men lenger nordvest enn tidligere antakelser.<ref name="SouthPole1" /> Ekspedisjonen satte deretter kursen hjemover. De krysset den [[sørlige polarsirkel]]en 28. februar, og 1. april sendte de telegram fra [[Bluff]] på New Zealand med melding om at de var vendt tilbake i god behold.<ref name="ForgottenEx" />