Redigerer Slanger (avsnitt)

== Atferd ==
=== Bevegelser ===
[[Fil:Sidewinder death valley.jpg|thumb|Spor etter en siderullende klapperslange i [[Death Valley]] {{Byline|Mila Zinkova}}]]
Tapet av lemmene har ikke ført til at slangene har vanskelig for å ta seg fram. De beveger seg raskt både på marka, underjordisk, i vannet, og oppe i trær. Slangene har flere måter å bevege seg på.

Den langsomste bevegelsesmåten er å bevege seg i rett linje ved flytte grupper av bukskjell samtidig. Skjellene løftes opp fra bakken, og settes ned lengre fram, slik at kroppen blir løftet etter. Ribbeina bidrar ikke til bevegelsen. Denne måten å bevege seg på brukes av store, kraftig bygde slanger som pytonslanger, [[boaslanger]] og [[hoggormfamilien|hoggormer]] for å snike seg innpå byttet. Noen slanger vrir kanten av bukskjellene for å få feste når de klatrer oppover trestammer og bergvegger.

De vanligste måtene å komme seg fram på omfatter at kroppen buktes vekselvis til venstre og høyre i en bølge som går bakover kroppen. Kroppen presses mot uregelmessigheter på underlaget, og skyves framover. På denne måten flytter slanger seg på marka, og klatrer i trær. Tilsvarende bevegelser brukes også til å svømme. Havslangene kan snu buktingen slik at de svømmer baklengs, og har i tillegg en hale som er flatklemt fra siden for å gi framdrift i vannet.

En spesiell bevegelsesmåte som er utviklet fra sideveis bukting, er siderulling. Da skifter buktingene på hver side på å ha kontakt med bakken, mens buktingene på den andre siden er løftet opp. Dette fører til at slangen beveger seg på skrå av sin lengderetning. Denne metoden brukes på ensartede underlag der slangen ikke kan skyve fra mot uregelmessigheter. Slanger som lever i [[Ørken|sandørkener]], som [[hornhoggorm]] og noen [[klapperslanger]], beveger seg slik, men metoden brukes også av snoker som ferdes på [[mudderflate]]r.

I [[regnskog]]ene i [[Sørøst-Asia]] lever de glideflyvende snokene i slekten ''Chrysopelea''. De skaper en bæreflate ved å klemme flat kroppen, og ved å bukte seg under glideflukten. Slik kan de glidefly opptil {{Nowrap|100 m}} mellom trærne.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=J.J. Socha, T. O'Dempsey og M. LaBarbera
| tittel=A three-dimensional kinematic analysis of gliding in a flying snake, ''Chrysopelea paradisi''
| publikasjon=J. Exp. Biol.
| utgivelsesår=2005
| bind=208
| nummer=10
| side=1817&ndash;1833
| doi=10.1242/jeb.01579
| issn=1477-9145}}</ref>

Trekkspillbevegelse, der framdelen av kroppen skytes fram, før resten trekkes etter, brukes når slanger skal bevege seg i trange underjordiske ganger. Lignende bevegelser brukes også til å klatre i trær der stamme og greiner er for glatte til at sideveis bukting kan brukes.

=== Ernæring ===
[[Fil:B39.jpg|thumb|Snoken ''[[Oxyrhopus trigeminus]]'' sluker en øgle med hodet først]]
Alle slanger er rovdyr, som fanger og dreper andre dyr, og det finnes ingen planteetende arter. Vanlige byttedyr er øgler, andre slanger, små pattedyr, [[fugler]], [[egg]], [[fisk]], [[snegler]] og insekter. Hvis en ser bort fra ormeslangene, så tar alle slanger bytter som er ganske store i forhold til sin egen kroppsstørrelse, og det går lang tid mellom måltidene. Tilpasninger i skallen og [[stoffskifte]]t gjør dette mulig. Desto større slangen er, desto større bytte kan den ta. Pytonslanger svelger [[antiloper]], [[hjortedyr]], [[gris]]er, og til og med [[krokodiller]]<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.msnbc.msn.com/id/9600151/
 |tittel=msnbc - Gator-guzzling python comes to messy end
 |besøksdato= 2010-04-06
 |utgivelsesdato=2005-10-05}}</ref> og [[malayabjørn]]er.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=G.M. Fredriksson
| tittel=Predation on sun bears by reticulated python in East Kalimantan, Indonesian Borneo
| publikasjon=The Raffles Bulletin of Zoology
| utgivelsesår=2005
| bind=53
| nummer=1
| side=165&ndash;168
| url=http://rmbr.nus.edu.sg/rbz/biblio/53/53rbz165-168.pdf
| issn=0217-2445
| url-status=død
| arkivurl=https://web.archive.org/web/20070811101110/http://rmbr.nus.edu.sg/rbz/biblio/53/53rbz165-168.pdf
| arkivdato=2007-08-11
}}</ref>

De fleste slanger er generalister, som eter alle dyr de klarer å fange. Men det finnes også spesialiserte arter; [[kongekobra]] tar for eksempel stort sett bare andre slanger, og [[afrikaeggsnok]] eter egg.

Giftslanger dreper byttet med det giftige bittet. Andre slanger kveiler seg rundt byttet, som ikke dør av knusning, men av [[kvelning]]. Små pattedyr dør raskere enn forventet, og det kan tenkes at døden ikke skyldes kvelning, men økt [[blodtrykk]].<ref>{{Kilde artikkel
 |forfatter=B.R. Moon 
 |tittel=The mechanics and muscular control of constriction in gopher snakes (''Pituophis melanoleucus'') and a king snake (''Lampropeltis getula'') 
 |publikasjon=J. Zool., Lond. 
 |utgivelsesår=2000 
 |bind=252 
 |nummer=1 
 |side=83&ndash;98 
 |url=http://www.ucs.ull.edu/~brm2286/Moon_2000_constriction.pdf 
 |issn=1469-7998 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110720085653/http://www.ucs.ull.edu/~brm2286/Moon_2000_constriction.pdf 
 |arkivdato=2011-07-20 
}}</ref> Denne metoden er mest kjent fra boa- og pytonslangene, men brukes også av andre, for eksempel slettsnok. En tredje måte å drepe byttet på er å svelge det helt, mens det ennå lever.

Slanger er i stand til å drepe og svelge bytter med en kroppsvekt større enn sin egen. Når byttet skal [[Fordøyelse|fordøyes]], kan [[Celleånding|forbrenningen]] øke 40 ganger, og de indre organene, inkludert [[hjerte]]t, kan øke 40&ndash;100&nbsp;% i størrelse. [[Protein]]ene som deltar i [[Celleånding#Aerob cellånding|aerob forbrenning]] hos slangene er helt unike. Disse proteinene dannes i [[Mitokondrium|mitokondriene]], og mitokondrielt [[DNA]] ser ut til å ha gjennomgått en rask og omfattende endring tidlig i slangenes utvikling.<ref name="castoe08"/>

=== Forplantningsbiologi ===
[[Fil:Python molurus bivittatus-Hatchling.jpg|thumb|[[Tigerpyton]] som klekkes]]
I [[paringstid]]en finner hannslangene hunnene ved å følge et duftspor fra analkjertelen hos hunnen. Hannene utkjemper rituelle kamper for å få pare seg med hunnene. Kampen foregår ofte ved at de løfter sitt eget [[hode]], samtidig som de prøver å trykke ned [[hode]]t og [[nakke]]n på motstanderen.

Slangene har [[indre befruktning]], og hannen fører den såkalte ''[[hemipenis]]en'' inn i hunnens [[Kloakk (zoologi)|kloakkåpning]]. Hannslanger har to hemipeniser, men under paringen brukes bare en hemipenis om gangen. Utseende på dette organet er et viktig bygningstrekk for å skille forskjellige arter. 
  
De fleste slanger legger [[egg]] med et mykt, [[pergament]]aktig skall. Antall egg i kullet varierer mye. Ormeslangene legger bare 2–8 egg, mens nettpytonen normalt legger 20–40 egg og kan legge opptil 104 egg. Eggleggende arter legger eggene på et sted som har rett temperatur og fuktighet. Det kan for eksempel være i råtne trestammer, i sandjord, eller under en stein. Det er ofte begrenset utvalg av gode plasser for egglegging, så flere hunner legger egg på samme sted.

Mange arter beholder eggene i kroppen helt fram til klekking, så ungene fødes levende. Dette kalles [[ovovivipari]] og er en fordel i kaldt klima ettersom eggene da kan utnytte hunnens kroppstemperatur mens de utvikles. Et eksempel er slettsnoken som føder levende unger. Den lever i Nord- og [[Mellom-Europa]] og i fjellene i [[Sør-Europa]]. Den nære slektningen [[hagesnok]] lever i lavlandet i Sør-Europa og legger egg. Ovovivipari forekommer hos nesten alle arter av boaslanger, havslanger, australske giftsnoker og hos medlemmene i hoggormfamilien.

Noen få arter har utviklet seg et steg videre og er [[Vivipari|vivipare]]. Det vil si at den ufødte ungen får næring fra kroppen til mora gjennom en primitiv [[morkake]] (''placenta''), og ikke bare fra plommesekken. Dette gjelder blant annet de nordamerikanske strømpebåndsnokene og [[Amerikanske vannsnoker|vannsnokene]], og noen australske giftsnoker.

Enkelte bestander av den ovovivipare [[aspishuggormen]] har utviklet seg i retning av [[Semelparitet og iteroparitet|semelparitet]], og de fleste hunnene dør etter å ha formert seg bare én gang. Reproduksjonen er belastende for kroppen, og gravide hunner må sole seg mye og er ekstra utsatt for predatorer. I noen områder kan det derfor være en fordel å bruke kroppens ressurser på å få fram ett stort kull i stedet for flere små.

Hos pytonslangene kveiler hunnen seg om eggene, og blir hos dem helt til de klekkes. Den indiske [[tigerpyton]]en er en av de få pytonene som også forekommer i tempererte strøk, og hunnene hos denne arten trekker sammen musklene i en slags [[skjelving]]. Dette øker kroppstemperaturen, slik at eggene blir ruget fram. Omsorg for eggene er ellers svært sjeldent hos slanger, og det er ingen arter som passer på ungene etter at de er klekket.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=W.-E. Engelmann og F.J. Obst
| utgivelsesår=1984
| tittel=Snakes: Biology, Behaviour and Relationship to Man
| artikkel=The courtship and mating of snakes 
| side=67–75
| forlag=Croom Helm
| isbn=0-7099-0939-X}}</ref><ref>{{Kilde bok
| redaktør=D.A. Aldridge og D.M. Sever
| utgivelsesår=2011
| tittel=Reproductive Biology and Phylogeny of Snakes
| forlag=CRC Press
| isbn=9781578087013}}</ref>