Redigerer Slaget ved Midway (avsnitt)

=== Japanske begrensninger i skip, fly og taktikk ===
[[Fil:AkagiDeckApril42.jpg|miniatyr|Det japanske hangarskipet [[«Akagi» (1925)|«Akagi»]], flaggskipet i den japanske hangarskipsgruppen som angrep Pearl Harbor på Hawaii, så vel som [[Darwin (Australia)|Darwin]] i Australia, [[Rabaul]] på Papua Ny-Guinea, og [[Colombo]] i Ceylon (dagens Sri Lanka), før slaget ved Midway]]

Under slaget i Korallhavet én måned tidligere hadde det lette japanske hangarskipet «Shōhō» blitt senket. Hangarskipet «Shōkaku» hadde fått store skader fra tre bomber, og var i tørrdokk for reparasjon. Hangarskipet «Zuikaku» var uskadet etter slaget, men hadde tapt nesten halvparten av sine fly, og var i havn i Kure i Japan i påvente av nye fly og flyvere. At det ikke var flyvere tilgjengelig var et tegn på sviktende utdanning fra marinens side, som allerede hadde problemer med å erstatte tap. Instruktører fra Yokosuka flykorps ble brukt for å dekke opp underskuddet.<ref name=Willmott101>{{harvnb|Willmott|1983|p=101}}</ref>

Historikerne Jonathan Parshall og Anthony Tully antok at ved å kombinere flyene og flyverne fra «Shōkaku» og «Zuikaku», var det mulig at «Zuikaku» kunne ha blitt utstyrt med nesten en full sammensatt gruppe fly (engelsk: a full composite air group). De bemerket samtidig at å gjøre det ville brutt japansk doktrine for hangarskip, som understreket at hangarskip og deres flygrupper måtte trene som en enhet. Amerikanerne på sin side, skiftet skvadroner mellom hangarskip. Uansett gjorde japanerne tilsynelatende ikke noe alvorlig forsøk på å få «Zuikaku» klar til det forestående slaget.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=65–67}}</ref>

Følgelig var den japanske 5. hangarskipsdivisjon, bestående av de to mest avanserte hangarskipene tilhørende ''Kido Butai'', ikke tilgjengelig. Det medførte at viseadmiral Nagumo kun hadde to-tredjedeler av de store hangarskipene: «Kaga» og «Akagi» som dannet 1. hangarskipsdivisjon, og «Hiryū» og «Sōryū» som dannet 2. hangarskipsdivisjon. Dette var delvis på grunn av utmattelse. Fra 7. desember 1941 hadde japanske hangarskip kontinuerlig deltatt i operasjoner, inkludert bombingen av Darwin i Australia og Colombo på Ceylon (dagens Sri Lanka).<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=63–64, 91}}</ref> Første japanske hangarskipsgruppe seilte med 248 fly på de fire hangarskipene (60 på «Akagi», 74 på «Kaga», 57 på «Hiryū» og 57 på «Sōryū»).<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=450–451}}</ref>

Det viktigste japanske hangarskipsbaserte angrepsflyet var [[Aichi D3A]] [[stupbomber]] (alliert kallenavn «Val»), og Nakajima B5N torpedo- og bombefly (alliert kallenavn «Kate»). Det viktigste hangarskipsbaserte jagerflyet var det raske og svært manøvrerbare [[Mitsubishi A6M]] (alliert kallenavn «Zero»). Av en rekke grunner hadde produksjonen av Val blitt kraftig redusert, mens produksjonen av Kate hadde stoppet helt, og som følge av det var det ingen fly tilgjengelig for å erstatte tap.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=89}}</ref> I tillegg hadde mange av flyene som ble brukt i juni 1942 vært i kamp siden sent i november 1941. Selv om de var godt vedlikeholdt, var mange av de nesten slitt ut og ble stadig mindre pålitelige. Dette førte til at alle hangarskipene i Kido Butai hadde færre fly enn de vanligvis var oppsatt med, med færre reservedeler om bord.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=89–91}}</ref><ref group="note">Kodenavnene Val, Kate og Zeke/Zero, som ofte knyttes til disse flyene, ble ikke tatt i bruk før sent i 1943 av allierte styrker. D3A ble vanligvis omtalt av japanerne som type 99 marine stupbomber, B5N som type 97 marine torpedobomber og A6M som type 0 marine jagerfly; sistnevnte ble vanligvis omtalt som Zero.</ref>

Admiral Nagumos hangarskipsstyrke led under flere svakheter i forsvaret, noe som ifølge den amerikanske historikeren Mark Peattie, ga de «en kjeve av glass, de kunne slå et slag, men ikke ta imot et.» Luftvernkanoner og ildledningssystemer på japanske hangarskip hadde flere svakheter som begrenset deres effektivitet. De japanske hangarskipstyrkenes flypatruljer, engelsk, combat air patrol (CAP), besto av for få jagerfly, og ble hemmet av utilstrekkelige varslingssystemer, inkludert manglende radar. Dårlig radiokommunikasjon med jagerflyene begrenset effektiv kommando og kontroll av CAP. Hangarskipenes eskorte av kryssere og jagere ble benyttet for visuell observasjon i en ring, i stor avstand. De seilte ikke som nær luftverneskorte, da de manglet trening, doktriner og nok luftvernkanoner.<ref>Parshall og Tully, s. 85 og 136–145; Peattie, s. 155–159: Stille, s. 14–15, 50–51</ref>

Japansk strategisk oppklaring før slaget var også i uorden. En vaktlinje med japanske undervannsbåter var sent ute med å komme i sine posisjoner. Det lot de amerikanske hangarskipene nå sine samlingsposisjoner nordøst av Midway uten å bli oppdaget.<ref>{{harvnb|Willmott|1983|p=351}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=98–99}}</ref> Et annet forsøk på rekognosering, var bruk av firemotors [[Kawanishi H8K]] [[Flybåt (fly)|flybåt]]. Planen var å observere Pearl Harbor før slaget og se om de amerikanske hangarskipene var i havn. Det ble forhindret da den japanske undervannsbåten som skulle bunkre flybåten oppdaget at amerikanerne hadde besatt den til da ubebodde atollen [[French Frigate Shoals]] de skulle benytte. Japanske styrker var derfor ukjent med de amerikanske hangarskipenes posisjon rett før slaget.<ref>{{harvnb|Lord|1967|pp=37–39}}; {{Harvnb|Parshall|Tully|2005|p=99}}</ref>

Japansk [[signaletterretning]] fanget opp økt amerikansk ubåtaktivitet og radiotrafikk, og det var kjent av Yamamoto før slaget. De japanske planene ble ikke endret. Yamamoto som var om bord på slagskipet [[«Yamato» (1940)|«Yamato»]] antok Nagumo hadde mottatt samme informasjon fra Tokyo, og kommuniserte ikke med han over radio, for å unngå å avsløre sin posisjon.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=102–104}}; {{harvnb|Willmott|1983|pp=349–351}}</ref> Denne informasjonen ble, i motsetning til hva tidligere historie har hevdet, også mottatt av Nagumo før slaget begynte. Av ukjente grunner endret ikke Nagumo sin plan, eller tok ekstra forholdsregler.<ref>{{Harvnb|Parshall|Tully|2005|pp=101–102}}</ref>