Redigerer Slaget ved Marathon (avsnitt)

== De persiske styrkenes sammensetning og formasjon ==
[[Fil:Archers frieze Darius palace Louvre AOD487.jpg|thumb|250px|[[Udødelige (Persia)|Udødelige]] med lanser, en detalj fra beskytternes frise i Dareios palass i [[Susa]].]]

Hovedmengden av persisk infanteri var antagelig [[takabara]], lett beskyttede [[bue]]skyttere. Det er flere ting som tyder på dette. For det første nevner ikke Herodot en skjoldmur ved Marathon, som var typisk for den tyngre [[sparabara]]–formasjonen, slik han spesifikt nevner i [[slaget ved Plataiai]] og [[slaget ved Mykale|Mykale]]. I avbildningen av slaget i [[Poikile Stoa]] - som ble dedikert slaget få år senere, i [[460 f.Kr.]], da de fleste veteranene fra krigen fortsatt levde, slik det ble beskrevet av Pausanias - er bare takabara–infanteri avbildet. Det virker også mer sannsynlig at perserne ville ha sendt takabarasoldater, som var mer fleksible i en maritim operasjon enn det spesialiserte, tunge (etter persisk standard) infanteriet. Takabarastyrkene bar et lite skjold som antagelig var ute av stand til å stå imot tunge slag fra de lange spydene til hoplittene. 

Den vanlige taktikken til den persiske hæren var at bueskytterne skjøt bredsider med piler for å svekke og spre fienden mens deres utmerkede kavaleri ødela fienden. På den andre siden var ''ὄπλον'' (hoplon), det tunge skjoldet til hoplittene, som gav dem deres navn, istand til å beskytte mannen som bar det (eller mer vanlig, mannen til venstre for den som bar det) fra både pilene og spydene til deres fiender. Perserne hadde også en betydelig ulempe på grunn av størrelsen på våpnene deres. Hoplitter bar mye lengre spyd enn deres persiske fiender, som utvidet deres rekkevidde samtidig som de beskyttet dem. Persiske armeer hadde vanligvis iranske elitestyrker i sentrum og svakere enheter fra undersåtter på sidene av formasjonen. Det bekreftes av Herodot at det var slik den persiske hæren var ordnet på slagmarken.

Under det joniske opprøret ble falanksen alvorlig svekket av pilene, til de persiske bueskytterne, før de kunne gå ansikt til ansikt med dem. Dette skyldtes at falanksen beveget seg sakte for å opprettholde formasjonen. Miltiades hadde stor erfaring med den persiske hæren, siden han ble tvunget til å følge den under dens felttog i [[Skytia|Skythia]] i 513 f.Kr., og han beordret derfor at styrkene hans skulle løpe. Dette betydde at de kunne ende opp med å slåss i uordnede formasjoner. Men Herodot nevner, i beskrivelsen av slaget, at retretten til sentrum skjedde i sluttet orden, noe som betyr at formasjonen ikke ble brutt under den innledende stormingen. Dette støttes av det faktum at der var få tap i denne fasen av slaget. Det greske sentrum ble redusert til fire rekker, fra det normale som var åtte. Flankene opprettholdt sine åtte rekker. Dersom Miltiades bare hadde ønsket å utvide linjen, og forhindre de persiske linjene fra å overlappe grekerne, ville han ha svekket hele hæren slik at det ikke skulle dannes svake punkter. Men Herodot fastslår kategorisk at det var en bevisst avgjørelse å styrke sidene, antagelig for å ha en sterkere styrke for å beseire de svakere på persisk side.

Fronten til den greske hæren bestod av 250 × 2 (for stammene i sentrum) og 125 × 9 (for stammene på flankene og plataiaiene). Dersom perserne hadde samme tetthet som grekerne og var ti rekker dype, ville den persiske hæren bestå av 16 000 menn. Men dersom fronten hadde et mellomrom på 1,4 meter mellom soldatene sammenlignet med 1 meter for hver greker og hadde en tetthet på 40 til 50 rekker slik det ser ut til at sletten maksimalt hadde rom for (den persiske hæren har til og med kjempet i 110 rekker), ville den persiske hæren bestått av mellom 44 000 og 55 000. Dersom den persiske fronten bestod av 2000 menn og de kjempet i 30 rekker (slik [[Xenofon]] hevder i ''[[Cyropaedia]]''), bestod de av 60 000 menn. Kampouris foreslår at den bestod av 60 000 menn siden det var standardstørrelsen for en betydelig persisk formasjon.