Redigerer Slaget ved Cádiz i 1702 (avsnitt)

== Ettervirkning ==
Siden ingen fra den spanske adelen hadde slått seg sammen med de allierte mens de var i Cádiz tapete prins Georg mye prestisje. Men han fikk ombord på skipet sitt en delegasjon av  spanske stormenn fra Madrid, som hadde blitt skipet over fra [[Faro]], delegasjonen framførte at han var savnet i Lisboa, og Prinsen informerte Rooke og Romonde om at de var klare for å meldte seg for Huset Østerrike, men at de ikke var klare til å forplikte seg med mindre de allierte kunne  garantere dem god  nok støtte, og la en styrke være tilbake over vinteren i Spania. Denne assistansen ble ikke utført.<ref>Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 52</ref> Det hadde derimot alt vært flere som hoppet av fra Kronen Castilla, blant annet admiralen til Castilla, Juan de Cabrera, hertug av Rioseco og greve av Melgar.<ref>Kamen: ''The War of Succession in Spain: 1700–15,'' s. 94</ref> Etter å ha forlatt [[Madrid]] den 13. september 1702, flyktet han til Portugal hvor han kunngjorde en fordømming av Bourbon-styret og gikk inn i tjeneste for erkehertug Karl.

Ormonde og prins Georg ønsket å gå i land et annet viktig sted i Spania, men Rooke var urolige for høststormene og valgte å reise tilbake til England.<ref name="trevelyan266"/> Ormonde og Rooke var nå nesten ikke på talefot. Generalen mente han kunne ha tatt Cádiz om ikke Rooke hadde lagt ned veto, og for sin egen del hadde admiralen skrevet et bittert brev til Ormonde om oppførselen til soldatene hans på land. Heldigvis for Rooke, Romonde og de allierte, fikk de melding om at den spanske skatteflåten fra Amerika hadde nådd kysten av [[Galicia (Spania)|Galicia.]] Det påfølgende [[slaget ved Vigobukta]] ble regnet som  langt mer suksessrikt enn forsøket på å ta Cádiz (selv om den økonomiske gevinsten ble langt mindre enn ventet), og seieren tok brodden av den mislykkede ekspedisjonen. Da flåten kom tilbake til England, insisterte likevel House of Lords på en undersøkelse om oppførselen til de allierte i Cádiz.<ref>Churchill: ''Marlborough: His Life and Times, Bk. 1, vol. ii,'' s. 611</ref>

Det dårlige samarbeidet mellom Rooke og Ormonde hadde bevirket håp om en resultatrik undersøkelse, men suksessen ved Vigo hadde gitt [[Tory (historisk britisk parti)|Tory]] muligheten til å bygge opp Rooke som en helt. Ormonde fikk også hederlig omtale og rykte fra Tory-sida. Undersøkelsen ble derfor en partikamp. Tory hyllet Rooke og Ormonde, mens [[Whig (historisk britisk parti)|Whig-partiet]] forble kritiske. De to allierte kommandantene gjorde et forstokket samlet forsvar foran komitéen til House of Lords..<ref>Churchill: ''Marlborough: His Life and Times, Bk. 1, vol. ii,'' s. 612</ref> Det ble derimot holdt [[krigsrett]] for oppførselen til Belasys og O’Hara. O’Hara ble frikjent, mens Belasys ble sagt opp fra tjenesten. Begge mennene var ventet å miste regimentene sine, men Belasys ble senere tatt tilbake, og O’Hara ble forfremmet til generalløytnant i 1704.<ref name="francie50"/>