Redigerer Slaget ved Bannockburn (avsnitt)

=== Den andre dagen av slaget ===
[[File:Mapbannockburn1.2.svg|thumb|right|300px|En tolkning av slaget ved Bannockburn, den andre dagen.]]

I ly av mørket krysset de engelske styrkene elven Bannock Burn og etablerte deres posisjon på sletten nedenfor den. En skotsk ridder, Alexander Seton, som var i den engelske hæren, hadde desertert og kommet seg over til den skotske hæren. Han fortalte Bruce at den engelske moralen var lav og oppmuntret ham å angripe fienden. Robert Bruce holdt tale til de skotske styrkene, som gikk som følgende, i henhold til Bernard de Linton, abbed av Arbroath og kansler av Skottland:

{{sitat|I åtte år eller mer har jeg kjempet med all min kraft for min rett til kongeriket og for ærefull frihet. Jeg har mistet brødre, venner og slektninger. Deres egne slektninger har blitt tatt til fange, og biskoper og prester er lukket inne i fengsel. Vårt lands adel har øst fram sitt blod i krig. Disse baronene dere ser foran dere, kledd i rustning, er bestemt på å drepe oss og utslette kongeriket, nei, hele vår nasjon! De tror ikke vi kan gjøre motstand.|Magnus Magnusson: ''Scottland. The Story of a Nation''<ref>Magnusson, Magnus (2000): ''Scottland. The Story of a Nation'', Grove Press, s. 184</ref>}}

Om morgenen bevegde skottene seg fra New Park og mot de engelske stillingene.<ref name="Black"/> Edvard II ble overrasket over å se den skotske hæren komme ut av skogen, og etter hvert som de kom nærmere, stoppet de opp, gikk ned i kne for bønn. Det er sagt at den engelske kongen skal ha sagt: «De ber for nåde!». En i hans følge skal ha svart: «For nåde ja, men fra Gud, ikke fra deg. Disse mennene vil erobre eller dø!»<ref>Scott, Ronald McNair (1982), s. 158</ref>

De engelske svarte på skottenes framrykking ved å angripe selv, ledet av jarlen av Gloucester. Sistnevnte hadde kranglet med jarlen av Hereford om hvem av dem som skulle lede fortroppen i kamp, og argumentert med kongen at slaget burde bli utsatt. Det fikk kongen til å anklage dem for feighet, noe som kanskje hisset Gloucester opp til å motbevise det ved å angripe.<ref name="Black"/> Få fulgte Gloucester i angrepet og da han nådde fram til de skotske linjene ble han raskt omringet og slått ihjel. En av de som ble drept med ham var John Comyn, sønn av den drepte [[John Comyn (røde)|Røde Comyn]].<ref name="Magnusson_185">Magnusson, Magnus (2000), s. 185</ref> Deretter rykket de skotske schiltronene framover og presset engelskmennene bakover.<ref name="Black"/>

De andre skotske brigadene under ledelse av Thomas Randolph og James Douglas satt i gang et angrep mot de sammentrengte engelske ridderne. Det engelske kavaleriet var innesluttet og hadde vanskelig for å manøvre, og resultat ble at de ikke greide holde formasjonen og brøt rekkene.<ref name="Black"/> Engelske [[langbue]]skyttere forsøkte å støtte riddernes angrep, men ble beordret til å slutte å skyte da skadde sine egne vel så mye. Det ble forsøkt på å få engelske og walisiske langbueskyttere til å skyte mot framrykkende skotter fra deres flanke, men det var hva Robert Bruce ventet på og sendte Robert Keith, marischal av Skottland, sammen med rundt 500 skotske kavalerister til å angrip dem.<ref name="Black"/> Angerpet var så heftig at bueskytterne brøt rekkene g flyktet hals over hode. Deretter ble slaget en tett og morderisk utveksling av slag og stikk fra økser og lanser hvor det engelske infanteriet knapt ble involvert. Da slaget balanserte lot Robert Bruce sin egen brigade angripe, bestående av høylendere og folk fra de ytre øyene under ledelse av [[Angus Og|Angus Og Macdonald]] fra [[Islay]]. De kastet seg inn i kampen med de fryktelige høylandsropene de var fryktet for, og de engelske rekkene begynte å vakle. De skotske schiltronene rykket nådeløst framover, meter for meter, med samme ødeleggende effekt som en moderne stridsvogn. Bak dem kom vanlige skotter med deres hjemlagde våpen stormende fram for å delta i kampene. For engelskmennene så de antagelig ut som enda en angripende skotsk hær som kom friskt og uthvilt mens de selv sto på randen av utmattelse.<ref name="Magnusson_185"/>

Det ble snart klart for [[Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke]], og [[Giles d'Argentan]], to franske riddere kjent fra utallige turneringer, at engelskmennene holdt på å tape slaget, og at kong Edvard II måtte bli ført vekk og i trygghet. De grep reimene på hesten hans og trakk ham med seg, tett fulgt av rundt 500 riddere fra den kongelige livvakten.<ref>Scott, Ronald McNair (1982), s. 159</ref> Straks de var kommet klar av slaget, vendte d'Argentan seg mot kongen og sa: «Sir, din beskyttelse var min forpliktelse, men siden du er trygt på din vei vil jeg si farvel, for aldri har jeg flyktet fra et slag, ikke vil jeg det nå heller.» Han vendte hesten og red mot de skotske rekkene hvor han ble overmannet og drept.<ref>Scott, Ronald McNair (1982), s. 160</ref>