Redigerer Slaget ved Agincourt (avsnitt)

== Slaget ==
[[Fil:King Henry V at the Battle of Agincourt, 1415.png|mini|left|''King Henry V at the Battle of Agincourt, 1415'', maleri av John Gilbert]]
Slaget ble innledet med et stormangrep fra det franske kavaleriet. Dette ble iverksatt til tross for at de ikke var fulltallige og noe uorganiserte. Allerede her viste svakheten i den franske kommandostrukturen seg. Bak kavaleriet rykket det franske infanteriet fram. Angrepet ble imidlertid en katastrofe da de franske ridderne i kavaleriet ikke lyktes med å komme rundt de engelske langbueskytterne som hadde forskanset seg i den ugjennomtrengelige skogen, og heller ikke å trenge gjennom [[palisade]]ne som beskyttet bueskytterne.

Selv om det franske infanteriet var tre ganger så stort som sine engelske motstandere, kom de i et kaos da de rykket fram, mens pilene haglet over dem. Med rustninger og personlig utstyr måtte infanteriet løpe gjennom tykk gjørme de rundt 300 meterne med en ekstra vekt på rundt 20-30 kilo,.<ref>Barker, sidene 297-298</ref> og måtte i tillegg bruke ekstra krefter til å beskytte de sårbare områdene rundt øyne og luftehull i hjelmene, så som gjorde at de fikk en svært dårlig sikt. Samlet sett gjorde dette den franske framrykkingen sårbar og de ble umiddelbart slått tilbake. Da de nådde de engelske linjene, sluttet bueskytterne bombardementet for ikke å treffe sine egne, slapp buene, og gikk inn i nærkampen sammen med infanteriet. 

Framrykkingen av de bakenforliggende franske styrkene i andre linje ble for dem like tung og strabasiøs, og soldatene var slitne da de nådde fram til sine engelske motstandere og møtte disse i nærkamp. Etter tre timers kamper var både den første og den andre av de tre franske linjene utryddet.

=== Terrengets innvirkning ===
[[Fil:Map Agincourt no.svg|mini|375px|Den våte, gjørmete bakken og terrengets [[Trakt|traktform]] skapte kaos og trengsel på den franske siden]]
Imidlertid førte det smale, litt [[Trakt|traktformete]] området til at det ble trengsel og kaos blant de franske styrkene, og dette gjorde dem til et lett bytte for de engelske langbuene. I tillegg var den nypløyde, gjørmete bakken en fordel for engelskmennene, da den sinket ytterligere den franske framrykkingen da de måtte vasse gjennom dyp gjørme.<ref>{{Cite book|last=Wason |first=David |authorlink= |coauthors= |title=Battlefield Detectives |url=https://archive.org/details/battlefielddetec0000waso_y6m4 |year=2004 |publisher=Carlton Books |location=London |isbn=0233050833 |page=[https://archive.org/details/battlefielddetec0000waso_y6m4/page/74 74]}}</ref><ref>{{Cite book|last=Holmes |first=Richard |coauthors= |title=War Walks |year=1996 |publisher=BBC Worldwide Publishing |location=London |isbn=0-563-38360-7 |page= 48}}</ref>

Dette ble forverret allerede ved innledningen av slaget, da det første stormangrep fra det franske kavaleriet og det påfølgende infanteriet skapte kaos på slagstedet og rotet opp den bløte grunnen ytterligere, ikke minst da deler av styrken prøvde å snu og trekke seg tilbake under pilstormen fra bueskytterne. 

Det er hevdet at bueskytternes betydning var størst på dette punktet i slaget da hestene var sårbare for å bli truffet av pilene og kom da lett ut av kontroll.<ref>Keegan, John: ''The Face of Battle: A Study of Agincourt, Waterloo, and the Somme'' Viking Adult, sidene 92-96 ISBN 978-0-14-004897-1</ref> Dette angrepet, med den etterfølgende tilbaketrekningen rotet ytterligere opp den gjørmete bakken og vanskeliggjorde ytterligere det terrenget som franskmennene måtte krysse for å nå den engelske styrken. En nedtegnelse fra en tilstedeværende munk fra [[Klosterkirken Saint-Denis|St. Denis]] forteller om hvordan de panikkslagne hestene galopperte tilbake over det framrykkende infanteriet bak, spredte dette og trampet ned mange av dem.<ref>Gjengitt i Barker, side 293</ref>

=== Drap på krigsfangene ===
[[Fil:100 Years War France 1435 no-1.svg|mini|325px|Situasjonen i 1435]]
De engelske styrkene var helt utmattet etter seieren, og ute av stand til å ta seg av det store antallet franske adelsmenn som var tatt til fange. Henrik V fryktet også at de skulle ta opp igjen kampen ved hjelp av de store mengder våpen som lå strødd over slagstedet. De tilfangetatte adelsmennene utgjorde en stor verdi for de løsepengene som familiene normalt betalte for å få frigitt sine tilfangetatte familiemedlemmer. Til tross for dette, og svært uvanlig i sin tid, beordret Henrik V at anslagsvis flere tusen franske franske krigsfanger skulle henrettes<ref>Barker, sidene 302–305.</ref> Dette markerte også avslutningen av slaget, da det gjenværende franske styrkene flyktet fra slagområdet da de så det store antallet adelsmenn som ble drept.

=== Falne ===
Det mangler pålitelige kilder som gjør det mulig å fastslå sikkert hvor mange som falt i slaget. Det er imidlertid klart at de tallmessig underlegne engelske styrkene hadde langt færre tap enn den franske hæren. Franske kilder anslår antall drepte til å være mellom {{formatnum:4000}} og {{formatnum:10000}} franske og opp til {{formatnum:1600}} døde fra de engelske styrkene. Selv de laveste franske anslagene antyder at den franske siden hadde mer enn seks ganger så mange falne som den engelske siden hadde. Engelske kilder varierer mellom {{formatnum:1500}} og {{formatnum:11000}} døde fra den franske siden, og de engelske tapene ikke var høyere enn rundt 100.<ref>Curry, Anne: ''The Battle of Agincourt: Sources and Interpretations'', side 12, The Boydell Press, 2000, ISBN 0851158021</ref> Den mest sentrale av de engelske falne var kommandanten på den offensive høyre flanken, [[Edward av Norwich, 2. hertug av York|hertugen av York]], men også den unge [[Michael de la Pole, 3. jarl av Suffolk|jarlen av Suffolk]] falt i slaget.