Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Halders plan, reprise av 1914 ===

Den 19. oktober 1939 la Franz Halder, sjef for OKH, frem sin første utgave av «Aufmarschanweisung N°1, Fall Gelb» (plan gul), et kodenavn brukt før krigen for en invasjon av Belgia, Nederland og Luxembourg. Halders plan er ofte blitt sammenlignet med [[Schlieffenplanen]] fra [[første verdenskrig]]. Felles for begge planene var et fremstøt gjennom det nøytrale Belgia. Men mens Schlieffenplanen la opp til en gigantisk [[knipetangsmanøver]] rundt den franske hæren og en avgjørende seier,  planla Halder et [[frontalangrep]]. Et slikt angrep var antatt å ville koste den tyske hæren tap på en halv million soldater, og det man forventet å oppnå, var å presse de allierte tilbake til elven [[Somme]]. Den tyske angrepskapasiteten ville etter det være uttømt. Først i 1942 kunne det avgjørende angrepet mot Frankrike gjennomføres.<ref>Frieser 2012, s. 57, 61</ref><ref>Davies, 2008, s. 158</ref><ref>Jackson 2003, s. 30–31</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Opprør i den tyske generalstaben
|Hitlers krav om et felttog mot vest sjokkerte den tyske generalstaben. Generalene visste hvor store svakheter Wehrmacht hadde. Erfaringene fra første verdenskrig som de alle hadde deltatt i, tilsa at et slik angrep var galskap. Generaloberst [[Walter von Reichenau]] (1884–1942) gikk så langt som å advare myndighetene i Nederland, og gi de konkrete råd om hvordan de kunne forsvare seg. General i artilleriet, Franz Halder, anså planen som så umulig at han vurderte å ta livet av Hitler, og tok med pistol under møter med han for å kunne skyte diktatoren.<ref>Frieser 2012, s. 57–58</ref><ref>Evans, 2008, s. 113</ref> 

En grunnregel for angrep var ellers at man skulle være overlegen forsvareren i et forhold 3:1,<ref>Davies, 2008, s. 229</ref> og det var ikke generelt tilfelle for de tyske styrkene på vestfronten i 1939–1940. Dersom forsvareren kan kjempe fra forberedte posisjoner, som franskmennene kunne ved Maginotlinjen, blir forholdstallet for angriperen enda dårligere.<ref>Frieser 2012, s. 54</ref>|align=right}}

Hitler var meget misfornøyd med Halders plan, da han hadde sett for seg en rask erobring av Belgia, Nederland og Luxembourg. Den 22. oktober satte han en tidlig dato for angrepet, 12. november. [[Wehrmacht]] skulle da angripe, selv om man var dårlig forberedt var håpet at de allierte var enda dårligere stilt.<ref>May, 2000, s. 218–219</ref> Den tidlige angrepsdatoen ble stadig utsatt, enten grunnet forskjellige mangler eller dårlig vær. Hitler forsøkte også stadig å få endret planen, uten å kunne gi noen klar ramme for hvordan.<ref>May, 2000, s. 224–225</ref> I hovedsak førte Hitlers endringsforsøk til en spredning av styrkene, da påfølgende angrep sør for hovedaksen inn i Belgia ble vurdert. Den 29. oktober lot Halder en revidert versjon av angrepsplanen ta inn angrepet i sør.<ref>Frieser 2012, s. 62</ref>

Halders plan ble også misbilliget av [[Gerd von Rundstedt]] (1875–1953), sjef for [[armégruppe A]]. Svakheten ved forslaget var etter hans mening at det ikke fulgte prinsippene for [[manøverkrigføring]]. De tyske styrkene måtte sørge for et gjennombrudd som kunne avskjære de allierte troppene, for så å ødelegge dem. Det beste stedet for et gjennombrudd ville være ved [[Sedan (by)|Sedan]], som lå i Rundstedts angrepsområde. Den 21. oktober ble Rundstedt enig med sin stabssjef, general [[Erich von Manstein]] (1887–1973), at det måtte utarbeides en alternativ plan: Kjernen i angrepet måtte være armégruppe A, på bekostning av [[armégruppe B]].<ref>Frieser 2012, s. 63–65</ref>

{{Sitat|Ingen ved hovedkvarteret tror at offensiven... har noen mulighet for å lykkes.|note=<ref group="note">None of the higher headquarters think that the offensive... has any prospect of success.</ref><ref>May, 2000, s. 215</ref>|General [[Franz Halder]] (1884–1972), i sin dagbok,  3. november 1939}}

I et møte med 200 generaler den 23. november 1939 var Hitler svært negativ til Wehrmachts nøling overfor et angrep på Frankrike. Han minnet generalene om at de hadde vært skeptisk både ved [[remilitariseringen av Rhinland]] i 1936, Østerrike i 1938 ([[Anschluss]]), Tsjekkia samme år ([[Münchenavtalen]]) og [[Felttoget i Polen i 1939|Tysklands og Sovjetunionens invasjon av Polen]] tidligere på høsten 1939, alt hadde gått bra. Målet var Russland, og Tyskland kunne bare vinne over Russland når vestmaktene var nedkjempet. Russland holdt på å ruste opp, derfor var det viktig å angripe i vest mens det ennå var mulig å slå Russland.<ref name="Evans2008_112–113"/>