Redigerer Skarabider (avsnitt)

== Norske arter ==
[[Fil:Serica brunnea01.jpg|thumb|[[Brun oldenborre]] (''Serica brunnea'')<br />{{Byline|©Entomart}}]]
[[Gjødselbiller]] (''Aphodius'' spp.) er en artsrik slekt av biller som lever i [[møkk]]. De er små til middelsstore (4 – 10&nbsp;mm), avlange, mørkfargede, blanke biller. Man kan ofte finne dem tallrikt under kuruker. Det er funnet 34 arter i Norge, men flere av dem ser ut til å ha blitt veldig mye sjeldnere eller forsvunnet helt i de siste tiårene. Årsaken kan være driftsendringer i [[landbruk]]et, eller også bruk av visse midler ([[avermektiner]]) mot [[innvollsormer]] hos husdyr. Disse midlene bekjemper parasittene effektivt, men de kan gjøre at møkka blir giftig for noen møkklevende insekter. Det har blitt forsket en del på sammenhengen mellom behandling med invollsmidler og tilbakegang i bestanden av møkklevende insekter, men resultatene er foreløpig noe tvetydige. Vanlige arter av gjødselbiller er den store, kraftige, svarte ''Aphodius fossor'', den store, mørkt rødbrune ''Aphodius rufipes'', den mellomstore ''Aphodius fimetarius'' som har røde dekkvinger og lyse forhjørnet på brystskjoldet, og den lille arten ''Aphodius prodromus'', som har skittengule dekkvinger med svarte flekker.

[[Brun oldenborre]] (''Serica brunnea'') er middelsstor og matt rødbrun, med tydelige lengdestriper på dekkvingene. Den flyr på ettersommeren og kommer ofte tallrikt til lys. Larvene lever i jorden. Finnes i Sør-Norge, selv om den er ganske tallrik gjør den sjelden betydelig skade.

[[Kastanjeoldenborre]] (''Melolontha hippocastani'') ligner sterkt på vanlig oldenborre, men kan skilles fra denne på noen anatomiske detaljer. Denne store (20 – 30&nbsp;mm), brune billen flyr i Sør-Norge på våren og forsommeren. De voksne billene kan man finne på forskjellige slags løvtrær, larvene lever av røtter i jorden, men er vanligvis for fåtallige til å gjøre noe særlig skade. Antennene ender i en fem-bladet vifte. Det er lett å skille kjønnene på at denne viften hos hannen er lengre enn resten av antennen, hos hunnen kortere.

[[Hageoldenborre]] (''Phyllopherta horticola'') er 8,5 – 11&nbsp;mm lang, dermed en av de mindre artene. Dekkvingene er vakkert brune, brystskjoldet metallglinsende grønnlig. Av og til er hele billen noe metallglinsende. Arten er vanlig i hager, enger og andre vegetasjonsrike steder på våren og forsommeren. De voksne billene er særlig glade i kronblader og kan finnes på roser, epleblomster og lignende.

[[Fil:Nosoroh.jpg|thumb|[[Neshornbille]] (''Oryctes nasicornis'')<br />{{Byline|Bojars}}]]
[[Neshornbille]]n (''Oryctes nasicornis'') er eneste nordeuropeiske representant for underfamilien [[hornbiller]] (Dynastinae), som omfatter noen av verdens største biller. Med sine 25 – 40&nbsp;mm er den ikke den lengste av de norske billene, men likevel den tyngste. Billen er blankt nøttebrun på farge, høyt hvelvet og kraftig bygd. Hannen har et langt, krumt, bakoverrettet horn i pannen. Neshornbillens opprinnelige habitat var trolig gammel eikeskog, men i dag finnes den oftest i hauger av kompost og særlig sagmugg, derfor er den ofte vanlig nær sagbruk. Larvene bruker 2 – 3 år på utviklingen og når fullt utvokst en lengde på ca. 12&nbsp;cm. De voksne billene er glade i søte safter. Neshornbillen er funnet over mye av Sør-Norge, men er bare vanlig på Sør-Østlandet.

[[Gullbasser]] ([[hårgullbasse]] ''Cetonia aurata'' og [[maurgullbasse]] ''Protaetia metallica'') er ganske store, metallglinsende biller som oftest treffes på åpne blomster, for eksempel [[skjermplanter]] og [[roser]], der de spiser [[nektar]]. Kroppsformen er jevnbred og ryggen flat. Et spesielt trekk med gullbassene er at de kan folde ut flygevingene uten å åpne dekkvingene – de flyr derfor med lukkede dekkvinger. Larven til hårgullbasse ''Cetonia aurata'' utvikler seg i morknende stubber eller lignende, mens larven til maurgullbasse lever i [[maur]]tuer. Det er uvisst hvordan den store, tynnskinnede larven unngår å bli angrepet av maurene.

[[Eremitt (bille)|Eremitt]] (''Osmoderma eremita'') er en stor, brunsvart art som er sterkt knyttet til hule løvtrær, særlig [[eik]], der larvene utvikler seg. Den blir {{Nowrap|26–32 mm}} lang. Til stor overraskelse for insektforskere ble det funnet eremittbille i [[Tønsberg]] sommeren [[2008]]. Den ble sist sett i Norge på 1800-tallet.

De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i sørlige del av [[Sverige]], der det har blitt forsket en god del på arten. Den sjeldne arten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule [[eik]]er, som er minst {{Nowrap|150–200 år}} gamle (en naturtype som har vært dårlig ivaretatt såvel i Norge som andre europeiske land) og også at nye eiketrær går over i dette stadiet. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i [[Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder|Bernkonvensjonen]] og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde. Den er fredet i Norge ved et hastevedtak om midlertidig vern<ref name="vern">Lovdata:[http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?ltdoc=/for/ff-20080822-0953.html Forskrift om midlertidig vern av eremitten Osmoderma eremita]</ref>, og det arbeides med en handlingsplan<ref name="hplan">Fylkesmannen i Vestfold: [http://www.fylkesmannen.no/Utkast_til_handlingsplan_for_eremitt_-_høring_UYFnf.pdf.file (Utkast til) Handlingsplan for eremitt (PDF)]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> for arten.

[[Humlebille]] (''Trichius fasciatus'') (også kalt båndtordivel) ligner en [[humler|humle]]. Kroppen er tett hårete, og dekkvingene er gul- og svartstripete. Billen treffes oftest i åpne blomster som [[skjermplanter]], [[mjødurt]] og [[roser]], der de også parer seg. De flyr mye og flytter seg ofte fra blomst til blomst, men er ellers trege i bevegelsene. Larvene lever i råtten ved, ofte av [[Bjørkeslekten|bjørk]]. Billen er vanlig over hele Norge.