Redigerer Sanskrit (avsnitt)

=== Klassisk sanskrit ===
{{utdypende|Panini}}
Sannsynligvis en gang på [[5. århundre f.Kr.|400-tallet f.Kr.]] i det nordvestlige [[India]], analyserte og fastsatte grammatikeren [[Panini|Pāņini]] det som da ble kalt korrekt (''saṃskṛta'') tale. Denne korrekte eller dannede talen stod i kontrast til det som var den vanlige (''prākṛta'') talen til folk flest på den tiden. Sanskrit var mer konservativ enn dagligtalen og lå nærmere opp til språket i de hellige tekstene (vedaene). Omkring det 8. eller 7. århundre f.Kr., i den indiske [[jernalderen]], utformet [[Śākaṭāyana]] en tapt grammatikk som refereres til av Pāṇini. Selv om arbeidet til Pāṇini må ha vært basert på kjennskap til en lang grammatisk tradisjon, finnes det ingen andre gjenlevende tekster med liknende innhold fra tiden før Pāṇini. Grunnen kan være at det senere ikke ble oppfattet som nødvendig å bevare tekstene til andre grammatikere, siden Pāṇini hadde formulert det hele så fullkomment i sitt verk ''[[Ashtadhyay|Aṣṭādhyāyī]]'' («åtte kapitler»).<ref>Michael Coulson 1976, side xix</ref>

Det er bevart én tekst om grammatikk fra tiden før Pāṇini. [[Yāska]] (5. eller 6. århundre f.Kr.) forfattet en avhandling om [[etymologi]], [[ordklasse]]r, og [[semantikk]] under tittelen ''[[Nirukta]]''. En annen forfatter som vi ikke vet noe om, ikke en gang når han levde, var [[Pingala]], som forfattet den tidligst kjente avhandlingen på sanskrit om prodosi. Pingala er også kjent for den første kjente beskrivelsen av [[binært tallsystem|det binære tallsystemet]]. Pāņini ble uansett den autoriteten som alle de som fulgte etter måtte forholde seg til. Sanskrit som følger reglene i ''Aṣṭādhyāyī'', kalles klassisk sanskrit.
[[Fil:Bouddha Hadda Guimet 181171.jpg|thumb|Gautama Buddha talte en folkelig dialekt som ligger pali nær. De hellige tekstene til [[theravada]] er derfor skrevet i [[pali]]. Andre skoler benyttet likevel sanskrit og [[buddhistisk hybrid sanskrit]]]]

Omkring 200 f.kr. forfattet [[Patanjali|Patañjali]] en kommentar til utvalgte regler i Pāņinis grammatikk under tittelen [[Mahabhasya|''Mahābhāṣya'']]. Grammatikken understreker språkets status som høykulturspråk som i sosiolingvistisk henseende stod hevet over dagligtalen. Patañjali benyttet nemlig betegnelsen  ''apabhraṃśa'', «fordervet språk», om enkelte dialekter i Nord-India som ikke fulgte de grammatiske normene til sanskrit. I ''[[Kāvyālankāra]]'' av [[Namisādhu]], heter det likeledes at ''prākrtameva apabhraṃśa'', «apabhraṃśa er intet annet enn prākrit».<ref>Dr. Naresha Kumar: ''Apabhramsha Hindi Dictionary'', side 18</ref> I ''[[Jabdārthacintāmañi]]'' er apabhraṃśa definert som ugrammatisk, bygdespråk eller vulgært språk.<ref>Dr. Naresha Kumar: ''Apabhramsha Hindi Dictionary'', side 19</ref> [[Apabhramsha|Apabhraṃśa]] var altså opprinnelig et skjellsord, men kom senere til å bli benyttet om en gruppe indoariske språk. Omkring det 2. århundre e. Kr. skrev også den indiske matematikeren [[Kātyāyana]] en avhandling kalt [[Varttika]], hvor han utdypet enkelte deler av Pāṇini's grammatikk. I det 6. århundre e.Kr. skrev [[Virahanka]] et verk om [[prosodi]] som også inngår i den grammatiske tradisjonen.

Mens dagligspråket i Nord-India gradvis utviklet seg, forble de formelle rammene for høystatusspråket de samme. Dette høystatusspråket ble stadig viktigere i rollen som ''[[lingua franca]]'' for de lærde; i løpet av de første århundrene e.Kr. hadde sanskrit blitt det eneste aksepterte språket til bruk i administrasjon og akademisk kommunikasjon i India.<ref>Coulson 1976, side xviii</ref> Den økende avstanden til dagligtalen gjorde at sanskrit etter hvert ble mer som et nært beslektet fremmedspråk som måtte mestres, enn en dannet versjon av språket til vanlige folk. For grupper som hadde et språk av annet opphav enn det [[indoeuropeiske språk|indoeuropeiske]], for eksempel dravidisk, ble selvsagt sanskrit på alle måter et fremmedspråk.

====Dialekter av klassisk sanskrit====
Liksom vedisk sanskrit endret seg over tid, gjennomgikk også klassisk sanskrit sin egen utvikling. Den aktive bruken av språket i høyere kretser holdt det levende, slik at det også forandret seg innenfor sine fastlagte rammer. Da hofflitteraturen på sanskrit nådde et høydepunkt under [[Guptariket|Guptadynastiet]] i perioden [[320]]–[[497]] e.Kr., hadde omfattende bruk av [[passivkonstruksjon]]er, [[partisipp]]er som erstatning for [[verb]], og lange [[#Sammensatte ord|komposita]] i stedet for setninger, gitt språket en helt annen karakter enn på Pāņinis tid &ndash; selv om de formelle «byggesteinene» var de samme.

Den indiske filologen Bholanath Tiwari har identifisert fire dialekter av klassisk sanskrit:<ref>Tiwari, Bholanath (1955), भाषा विज्ञान (Bhasha Vijnan), ISBN 0-7007-1382-4</ref>

* ''paścimottarī'' eller nordvestlig sanskrit, også kalt nordlig og vestlig sanskrit
* ''madhyadeśī'' eller sanskrit i det sentrale India
* ''pūrvi'' eller østlig sanskrit
* ''dakṣiṇī'' eller sørlig sanskrit

Forløperne til de tre første dialektene er omtalt i [[brahmana]]ene. I ''[[brahmana|kauṣītaki brāhmaṇa]]'' 7.6 omtales forløperen til nordvestlig sanskrit som den reneste av de tre. Den fjerde dialekten er den yngste og oppstod i sør i den klassiske perioden.