Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

== Kolonisering på samisk land ==
[[Fil:Carl Bøgh - Reindeer herd in the mountains north of Røros.jpg|mini|Bildets tittel: ''En reinflokk nord for Røros'' {{byline|Carl Bøgh|Kunstner}}]]

[[Ottar fra Hålogaland]] gir en beskrivelse av Finnmark på 800-tallet som omtaler dette som et område der kun samene holder til. På 1500-tallet derimot, hadde det blitt en relativt betydelig norsk bosetning i kyststrøkene. Derimot i fjordene og i innlandet var det fortsatt omtrent bare samer som bodde. En tror at bosetningen av nordmenn begynt på 1200-tallet. En drivkraft for utviklingen var gode forutsetninger for omsetning av fisk, ikke bare [[Lofotfiske]], men også fisk fra Finnmark. De som sørget for omsetningen og transport til det europeiske markedet var [[Hansaforbundet|hanseatene]], med kontor i Bergen, som hadde fått etablert Nord-Norgehandelen på slutten av 1200-tallet.{{sfn|Pedersen|1994|p=16–17}}

Med lappekodisillen ble Indre-Finnmark norsk territorium,{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79}} i tillegg ble omstridte områder fra [[Femunden]] i sør til [[Nesseby]] i nord fordelt mellom landene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=114–115}} Grensetrekningen mellom Norge og Sverige førte til en betydelig økning av det norske landarealet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Lappekodisillen knesatte at samene hadde gamle rettigheter til grensekryssende virksomhet med rein, samt at samene var en egen «Nation».{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79}} Med dette tillegget til grenseavtalen fikk samene en lovregulering som betydde mye for deres rettigheter helt opp til moderne tid.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}}

Den samiske befolkningen i Finnmark og deler av Troms hadde en jevn vekst siden midten av 1700-tallet og frem til 1805. Språkforskeren [[Jens Andreas Friis]] (1821–1896) laget en gjennomgang av skattemantallet på slutten av 1800-tallet, som viser utviklingen. Blant annet kan en se at det i 1747 var 1760 nordmenn og 1740 samer og kvener og at det i 1805 var 4930 samer og kvener, mens antallet nordmenn var 1590. Fra 1747 til 1757 skjer det en kraftig økning av samisk og kvensk befolkning, dette skyldes at befolkningen på Finnmarksvidda etter 1751 gikk fra å være på svensk til norsk territorium. Samene i Kautokeino sogn (inkluderte også Karasjok og Avjovarre), utgjorde ifølge Schnitler, 44 familier som ble norske.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

=== Ressursutnyttelse og nye bosetninger ===
Myndighetene i København hadde helt siden siste del av 1600-tallet bekymret seg for svak norsk befolkningsutvikling i Finnmark. Dårlig prisutvikling for fisk gjorde forholdene vanskelig for norsk kystbefolkning. Noen flyttet inn i de samiske fjordene og andre forlot amtet. Denne utviklingen gikk ut over handelsmennenes inntekter og statens skatteinngang, samt at det truet områdets status som norsk territorium.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

Med økt befolkning i nordområdene ble det skjerpet kamp om naturressursene. I mange tilfeller førte dette til den sterkestes rett. Tradisjonelle næringsformer kom under press der det ble flere som skulle finne levebrød, spesielt der jordbrukskolonisering fant sted med statlig støtte. Konflikter mellom folkegruppene oppstod, slik at «de andre» ble omtalt og behandlet nedlatende. Omfang og hvor langt partene gikk, er det vanskelig for historikerne å finne ut av. Mest sannsynlig var det nok snakk om både aksept og nedvurdering.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=114–115}}

Den svenske staten utvidet sitt engasjement på Nordkalotten på 1600- og 1700-tallet, blant annet med å få i gang gruvedrift. Utover på 1800-tallet økte aktiviteten med kolonisering og jordbruk, noe som i betydelig grad endret landskapet. Først da ble samene i stort grad skjøvet til side og deres rett til land og kultur ble gradvis mer og mer svekket. Men i tidlig moderne tid hadde samene allikevel stor selvråderett, de hadde egne institusjoner for styring og utviklet egne eiendomsrettigheter i forbindelse med fiske, jakt og reindrift. Ytre faktorer som endrede handelsmønstre og styresmaktenes politikk, spilte også en rolle for deres endrede økonomi og styremåte.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}}

Til tross for flere tiltak som dansk-norske myndigheter innførte, ble ikke innvandringen av nordmenn til Finnmark av noe stort omfang. Imidlertid kom det fra 1720-årene finsktalende innflyttere, kjent som [[kvener]], til Finnmark og deltok i konkurransen om ressursene. Kvener som drev jordbruk var grunnlaget for den første fastboende befolkningen i Indre-Finnmark. Myndighetene var også tilfreds med kvenenes næringsvirksomhet, og de ble sett på som en god kompensasjon for redusert norsk befolkningstall. Kvenene hold seg gjerne sammen med samene, og betalte sin skatt på samme måte som dem. Kvenene lærte seg raskt å drive fiske til havs og de behersket mange forskjellige håndverksyrker. Amtmennene fikk på 1700-tallet mulighet til å gi økonomiske fordeler til kvenene, for at de skulle kunne bygge hus og skaffe seg fiskebruk. Imidlertid kom de i konkurranse med samene når det gjaldt utnyttelse av beiteland og slåttemark, eller i noen tilfeller, i konkurranse om laksefiske i elvene. Kvenene lot seg gjerne oppta i de samiske samfunnene via giftemål, og ble dermed i noen tilfeller regnet som samer.{{sfn|Berg|2003|p=76–77}}

=== Særlover for Finnmark ===
Det var ulike årsaker til norsk befolkningsnedgang i Finnmark, men sentralt står hanseatenes sammenbrudd, økende europeisk fiske i egne farvann, fallende fiskepriser og monopolhandel.{{sfn|Berg|2003|p=56–57}} Dermed innførte myndighetene fra siste del av 1600-tallet flere særlover for at folk utenfra skulle oppmuntres til å bosette seg i området. Blant de tiltak som ble innført var skattefritak, fritak fra militærtjeneste og gjeldsamnesti. Tiltakene ga stor forskjellsbehandling mellom samer og ikke-samer, fordi samene ikke hadde slike fritak. Disse bestemmelsene hadde likhetstrekk med kolonimaktenes tiltak i fjerne besittelser, der kolonimaktens befolkning skulle oppmuntres til å flytte og slå seg ned. I praksis betydde dette at den opprinnelige befolkningen ble pålagt byrder, mens kolonistene ble subsidiert.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Med disse tiltakene forventet dansk-norske myndigheter å kunne stille sterkere mot svenske og russiske territorielle krav.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79}} 

Privat eiendomsrett til land ble innført i Finnmark fra 1775. Spesielt var innføring av privat jordeiendom til fordel for jordbrukere av kvensk eller norsk ætt. På denne måten ble tradisjonelt jordbruk styrket, men for sjøsamene i fjord- og kyststrøkene var lovendringen et skritt i retning av å gjøre slutt på deres sesongflyttinger. Men selv mange år etter lovendringen, i 1825, var det få sjøsamer som hadde skaffet seg jordeiendom, istedenfor foretrakk de sesongflyttinger og sette opp gammer ett sted og bo der noen år. På den måten dyrket de ikke opp jorden slik som myndighetene ønsket, men utnyttet istedenfor mange forskjellige næringer.{{sfn|Berg|2003|p=84–86}}

Fra slutten av 1600-tallet og første del av 1800-tallet, ble Finnmark også benyttet som forvisningssted for forbrytere fra Danmark-Norge. I 1751 ble det bestemt at forbrytere dømt til «evigt Fængsel» årlig skulle sendes «til hjælp for at peuplere Finnmark». Kort tid etter oppstod imidlertid betenkeligheter med tanke på «slette følger», og en bestemte seg for at det ikke måtte sendes for mange straffedømte nordover.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Det hjalp ikke stort på befolkningsutviklingen i Finnmark å sende de straffedømte ditt. I tillegg skapte disse menneskene problemer som lokalbefolkningen måtte hanskes med.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Ikke før en ny kriminallov ble vedtatt i 1842 ble det slutt på forvisning av forbrytere til Finnmark.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=119}}