Redigerer Samer (avsnitt)

=== Historisk tid ===

==== Eldre kilder ====
[[Fil:Kart_over_Finnmark_i_vikingtida._Navn_med_klammer_er_moderne..gif|right|500px|thumb|Sápmi i vikingtida, navn med [klammer] er moderne.]]

Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e.Kr. Da skriver den [[Romerriket|romerske]] historikeren [[Tacitus]] om folket ''fenni''.  De fleste av antikkens og middelalderens lærde som skriver om Skandinavia, nevner disse "fenni", "finnoi, "finnas" eller "skridfinnar" (geografen Klaudios Ptolemaios i 2. årh., historikerne Prokopios og Jordanes rundt 550, Varnefrid eller Paulus Diakonen rundt 780, geografen fra Ravenna på 700- eller 800-tallet, den engelske kong Alfred den store rundt 900, Adam av Bremen rundt 1070, den anonyme norske forfatteren av Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet, islandske og norske sagaskrivere); de mange beskrivelsene stemmer godt overens: "finnane" skilte seg ut ved at de levde av jakt og ikke dyrket jorda; både menn og kvinner deltok i jakta; de var kledd i dyreskinn; de var ikke bofaste, men holdt til i noe som ut fra beskrivelsene må ha vært lavvoer eller gammer. Beskrivelsene passer til minste detalj på det vi vet om samene; alle andre folk som da levde i Norden, var bønder som levde av jordbruk og husdyrhold. Det er ingen tvil om at alle omtaler av "finnene" gjelder det samme folket, ''samene'', og ennå i dag er "finn" i norsk folkemål det samme som "same". (henvisning: Leiv Olsen: "Sørsamisk historie i nytt lys", blir utgitt av Universitetet i Tromsø 2010)

Ifølge Historia Norvegiae kalte samene ski for "ondros".  Dette er et norrønt ord som har levd videre i Ranværingsmålet helt til våre dager, men ski blir i norrøne kilder alltid forbundet med samene, for eksempel i trygdamål, der det heter at freden skal rå så lenge falkene flyr, furua vokser, elvene renner til havet, barna roper på mor og samene renner på ski (Mundal 1996:103).  I år 550 e.Kr. skriver grekeren [[Prokopius]] om landet lengst mot nord, [[Thule]]. Der bodde et folk som gikk på [[ski (redskap)|ski]]; dette folket kalte han skridfinner. I år [[551]] e.kr. skriver [[gotere]]n Jordanes om folkene Screrefennae og Adogit på de nordlige deler av øya Scandza der solen skinte i førti dager midtsommer og var borte like mange dager om vinteren. Skribentene i middelhavslandene fortalte hva de hadde hørt av andre. Men da høvdingen [[Ottar fra Hålogaland]] ca. [[890]] e.Kr. fortalte kong [[Alfred den store]] i [[England]] om finnene (samene), gjør han det ut fra egne erfaringer. En stor del av inntektene hans kom fra skatten han tok inn fra finnene (samene) som dyreskinn, [[fjær]], hvalbein og skipsreip laget av [[hval]]- og [[Seler|sel]]huder. Dette viser at samene på hans tid ikke bare drev omfattende jakt på rein og pelsdyr, men også omfattende sel- og hvalfangst, og var vant til å ferdes på havet. Snorre skriver at [[Sigurd Slembe]] lot finnene (samene) bygge skuter for seg: "Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet." Samene var ifølge sagaen kjent som dyktige sjøfolk; mye tyder på at samer også deltok i landnåmet på [[Island]]{{tr}}.

Ottar var den første som fortalte mer presist hvor samene holdt til. "Han sa at nordmennenes land var meget langt og smalt, og det ligger ville fjell mot øst, ovenfor og langsmed det dyrkete landet. I disse fjellene lever samene." En gang la Ottar ut på langferd til bjarmene ved Kvitsjøen; under heile den lange reisen fra Ottars gård i midtre Troms til Kvitsjøen var det bare samisk land. Samene må derfor ha holdt til i grenselandet mellom Norge og Sverige, trolig i storparten av dette grenselandet, og like til Kvitsjøen i nordøst; fra Troms til kvitsjøen fantes bare samisk land. Det samme inntrykket gir Historia Norvegiae, som gir detaljerte opplysninger: Norge er delt på lang i tre soner, og den østlige sonen, grenseområdet mot Sverige, er "skogene der finnene holder til", Finnmarka, sameland.

Finnene (samene) nevnes innenfor lovområdet til [[Borgartingsloven|Borgartingslov]] og [[Eidsivatingsloven|Eidsivatingslov]] skriftfestet 1067-1120. Det skal også være nevnt at det var en nomadiserende gruppe i Fjordane i Gulatingsloven. Sagaene fortelles blant annet om handel og skattlegging, og om hvor gode båtbyggere finnene var. De var også flinke med å risse inn [[runer]]. På denne tiden bodde det finner over hele landet.  Finnene drev allmenningsbruk og dyrket en religion som er eldre enn [[Åsatru]]a. Arkeologen Jotein Bergstøl har i Østerdalen avdekket enkle terrasseåkrer fra eldre jernalder; disse må være anlagt av samene som hadde store dyrefangstsystem i området.<ref>Bergstøl, doktoravhandling 2008</ref>

==== Begynnende kolonisering ====

Utover [[middelalderen]] prøvde både Norge, Sverige og Russland å få kontroll over [[Finnmark]]. Periodevis måtte innbyggerne betale [[skatt]] til alle tre rikene samtidig. I [[1613]] ga danskekongen avkall på  det som nå regnes som samisk kjerneområde til fordel for Sverige.  Ved grensedragningen i [[1751]] ble disse områdene overført til Norge.  [[Kautokeino]], [[Karasjok]] og [[Utsjok]] var organisert som svenske kirkesogn med kollektiv eiendomsrett til jord.  Denne rettsoppfatningen har holdt seg helt til våre dager.

Befolkningen på [[Nordkalotten]], både norsktalende, samisktalende, finsktalende og andre levde også i middelalderen av all slags jakt og fangst, på land og hav. De var organisert i allmenningssamfunn: Flere familier eller hushold forvaltet et område i fellesskap. Men etter som ressursgrunnlaget ble redusert og koloniseringen av Sápmi økte, gikk man over til andre, mer spesialiserte måter å livberge seg på. Nå utvikla [[tamrein]]drifta og fiskerbondehusholdet seg. I stedet for almmenningssystemet måtte befolkningen godta et godseiervelde der ressursene ble forvaltet av [[godseier]]e og [[embetsmenn]].

De første [[kirke]]ne i Sápmi ble bygd på [[1100-tallet]]. Men [[misjon]]sarbeidet blant samene startet ikke før flere hundre år seinere. I de tidligere svenske områdene i indre [[Finnmark]] begynte misjonsarbeidet på 1600-tallet. I det øvrige [[Nord-Norge]] begynte misjonsvirksomheten etter at presten [[Thomas von Westen]] i [[1714]] ble leder for Misjonskollegiet i [[København]].

Han foretok selv tre reiser i hele Nord-Norge. Von Westen mente at samene burde få høre evangeliet på sitt eget språk. Derfor måtte [[prest]]er og [[misjonær]]er lære seg samisk, hevdet han. Ut ifra denne tankegangen ble det viktig å lage samiske [[grammatikk]]er og [[ordbok|ordbøker]], og oversette religiøse skrifter til samisk.

Først i [[1751]] ble hele grensa mellom Norge og Sverige fastlagt, mellom Norge og Russland i [[1826]]. Mellom Norge og Finland ble grensa i [[1852]] stengt for samene som hadde reinen sin på vinterbeite i Finland. Noen forskere mener de problemene som denne stenginga førte med seg, var en av årsakene til det blodige [[kautokeino-opprøret|opprøret i Kautokeino]] dette året, mens andre legger mer vekt på at de som stod bak det, var religiøse mennesker som reagerte på [[brennevin]]shandel.

==== Trolldomsforfølgelse ====
På 1500- og 1600-tallet foregikk [[hekseprosessene]] i Norge. Dette innebar at mange mennesker ble forfulgt og straffet fordi de skal ha drevet med [[trolldom]]. Samene slapp heller ikke unna dette. I [[1609]] kom kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] med følgende befaling:<ref name=NH_Hagen>Norgeshistorie.no, [[Rune Blix Hagen]]: [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1132-trolldomsforfolgelse-av-samer.html. «Trolldomsforfølgelse av samer»]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} Hentet 5. des. 2016.</ref> {{sitat|Som erfaringen viser, er de nevnte finner og lapper av natur henfallen til bruk av trolldom. Av den grunn tør verken nordmenn eller andre fromme folk å bo i deres nærhed, langt mindre å bosette seg i de fjordene hvor det er mange finner. Derfor skal du ha et strengt og alvorlig oppsyn med dem, slik at de som blir funnet skyldig i å bruke trolldom, gjennom dom og straff, uten all nåde avlives.}}
Det ble ført hekseprosesser i [[Troms]] og Finnmark i 1609 og [[1610]]. De fleste sakene handlet om [[ganding]], det vil si abstrakt trolldom som ble sendt gjennom luften; «kaste vondt over folk». Samene kunne også bli tiltalt for å lage uværsknuter; værmagi for å lage dårlig vær, eller for å eie en [[runebomme]]. Flere av rettssakene endte med at de tiltalte samene ble brent på bålet for trolldomskriminalitet. Blant samene var det flest menn som ble anklaget for trolldom, mens blant nordmennene var det flest kvinner.<ref name=NH_Hagen/>

En kjent samisk «trollmann» er [[Anders Paulsen]], som ble anklaget for å ha brukt en runebomme i [[1692]]. Mens Paulsen satt i [[forvaring]] i påvente av dommen, ble han drept av en tjenestedreng som mente han var en trollmann og fortjente å dø.<ref>Norgeshistorie.no, Rune Blix Hagen: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1238-en-runebomme-pa-rettens-bord.html «En runebomme på rettens bord»]. Hentet 7. des. 2016.</ref>

==== Stemmerett for samer ====
Da [[den norske grunnloven]] ble vedtatt i [[1814]], ble det bestemt i Grunnlovens § 50 at for å få [[stemmerett]] måtte man eie eller leie [[Matrikkel|matrikulert]] jord, eller ha en formue på minst 150 [[spesidaler]]. Dette ekskluderte mange samer fra å få stemmerett. Tanken bak stemmerettighetsparagrafen var at de som betalte skatt, skulle få rett til å stemme ved valg. Selv om de færreste eide matrikulert jord, betalte mange likevel skatt, den såkalte rettighetsskatten (tidligere kjent som [[finneskatten]]). Mange samiske familier eide også reinsdyr til en verdi av langt over de 150 spesidalerne som krevdes. Dermed ble samene frarøvet stemmerettighet på et urettmessig grunnlag. Under [[riksforsamlingen på Eidsvoll]] var det ingen representanter fra [[Finnmark]] til stede, hverken samer eller andre, og de fleste av [[Eidsvollmennene]] hadde liten kunnskap om Finnmark og samiske forhold. Dette kan ha bidratt til at samenes situasjon med tanke på skattebetaling og stemmerett ikke ble vurdert den gangen. Samenes manglende stemmerett ble tatt opp i Stortinget i [[1818]], og i [[1821]] vedtok Stortinget enstemmig at også samene skulle ha stemmerett.<ref>Norgeshistorie.no, Marthe Hommerstad: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1376-samenes-stemmerett.html «Samenes stemmerett - en «forglemmelse» i Grunnloven»]. Hentet 13. des. 2016.</ref>

==== Assimileringspolitikk ====
{{utdypende|Fornorsking av samer}}
[[Fil:Saami Family 1900.jpg|thumb|Samisk familie i Norge mellom 1890 og 1900, [[fotokrom]]trykk fra Library of Congress]]

[[Fil:German soldiers beside a bridal procession in connection with Same Wedding in Karasjok.jpg|thumb|Samebryllup i [[Karasjok]] med tyske [[soldat]]er som tilskuere, november 1940. Original tekst bak på bildet: «Eine Lappenhochzeit, der Brautigam tragt eine gekreuzte weisse Schleife über dem Gewand, Gebirgsjäger bewundern den malerischen Festzug!» {{byline|Arkiv i Nordland}}]]

Sammen med kristningen kom [[skole]]ne etter hvert til Sápmi. I starten ble det også undervist på samisk, men utover [[1800-tallet]] forandra dette seg radikalt. Fra [[1850]] ble samene utsatt for en hard fornorskningspolitikk, både som følge av den rådende ideologien, sosialdarwinismen, [[nasjonalisme]] og [[kollektivisme]]. Samene skulle bli norske og lære norsk, samisk skulle brukes stadig mindre i skolen.

Fra [[1888]] kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen. Jordsalgsloven av 1902 (se [[Finnmark jordsalgskommisjon]]) slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord. Jordeiendommen måtte gis norsk navn. Denne språkklausulen ble formelt opphevet først i [[1965]], men den ble ikke så ofte håndhevet etter [[2. verdenskrig]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], Ketil Zachariassen: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html «Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar»]. Hentet 21. des. 2016.</ref>

Skoleloven ble offisielt forandret i [[1959]], slik at fra da av ble det igjen lov til å bruke samisk som opplæringsspråk. [[Margarethe Wiig]]s [[ABC-bok|ABC]] med paralleltekst på nordsamisk og norsk ble utgitt i [[1951]], mens samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra [[1967]]/[[1968|68]].

Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det likevel mange samer som prøvde å stå imot det, både i nord og i sør. I nord utga Anders Larsen avisa [[Saǥai Muittalægje]] i perioden [[1904]]&ndash;[[1911]]. [[Isak Saba]] ble den første samiske stortingsrepresentanten i [[1906]]. Sørsamen Daniel Mortensson stod bak avisa [[Waren Sardne]], som kom ut i periodene [[1910]]&ndash;[[1913]] og [[1922]]&ndash;[[1926]].

Sammen med [[Elsa Laula Renberg]] var han drivkraften bak det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i [[Trondheim]] [[6. februar|6.]]-[[9. februar]] [[1917]]. Det ble da prøvd å få til en samisk riksorganisasjon, men det lyktes ikke før etter 2. verdenskrig med [[Norske Reindriftssamers Landsforbund]] i [[1948]] og [[Norske samers riksforbund]] i 1968.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Ketil Zachariassen,[http://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1655-samenes-politiske-organisering-pa-1900-talet.html «Samane si politiske organisering på 1900-talet»]. Hentet 30. des. 2016.</ref>

====Ny politikk etter andre verdenskrig====
Den offisielle norske politikken overfor samene forandret seg etter [[1945]], også fordi allmenne [[ide]]er om [[menneskeverd]] og små nasjoners rettigheter påvirket styresmaktene. Samenes situasjon ble utredet, og samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur ble offisielt godkjent i [[1960-årene]]. Men på norsk side kom debatten om retten til land og vann først for alvor i gang i forbindelse med utbyggingen av [[Alta-Kautokeinovassdraget]] på slutten av [[1970-årene]].

Motstanden mot utbyggingen ble så sterk at regjeringen i [[1980]] oppnevnte [[Samerettsutvalget]] til å utrede samenes rettsstilling. Utvalgets arbeid førte til [[Sameloven]] ([[1987]])<ref>Lov av 12. juni 1987 nr 56: Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven).</ref>, som er grunnlaget for [[Sametinget]] og samenes rettigheter i [[Grunnloven]].<ref>Grunnlovens § 110a, tilføyd ved grlbest. 27. mai 1988 nr. 432, endret ved grlbest. 3. mars 2006 nr. 270.</ref> Sametinget ble første gang åpnet [[9. oktober]] [[1989]]. I [[2006]] ble retten til land og vann i Finnmark fylke endelig avklart, og eiendomsretten ble overført til befolkningen i Finnmark ([[Finnmarkseiendommen]]). Rettighetsspørsmålene for [[Troms]] og [[Nordland]] er fortsatt ikke avklart.

====Samepolitikk utenfor Norge====

På finsk side fikk samene ''det samiske parlamentsutvalget'' (''saamelaisvaltuuskunta'') i [[1973]], avløst av ''Sametinget'' i [[1996]]; på svensk side Sametinget i [[1993]]. Samene på russisk side har ennå ikke fått noe tilsvarende organ, selv om de har arbeidet mot det en tid. En felles nordisk samekonvensjon er heller ikke utformet ennå, og fortsatt får ikke samene være med i Nordisk råd på samme måte som [[Åland|ålendingene]] og [[Færøyene|færøyingene]].