Redigerer Samenes forhistorie (avsnitt)

==== 1860–1900: de to steinalderkulturene ====
Et skifte i synet på samenes kultur kom i løpet av 1860-årene. Tidligere historikere hadde ofte gitt positive karakteristikker av samene, men i denne tiden ble omtalen mer nedsettende. Denne trenden kan sees i hele den vestlige verden på midten av 1800-tallet i synet på «de andre». De folkeslag som tidligere ble idealisert som «edle ville», ble heretter beskrevet som late og umoralske. Den nye oppfatningen hadde sammenheng med gjennombruddet for [[Evolusjonsteori|evolusjonisme]] og raseteorier, der [[sosialdarwinisme]]n vant frem som en rådende politisk retning.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}} Ledende arkeologer i Norden så på den nordskandinaviske kulturen som mer primitiv enn den i sør, og at den nordlige kulturen hadde mindre mulighet til å utvikle seg.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Etterhvert som en gjorde flere og flere arkeologiske funn, ble det klart at steinalderen i Nord-Skandinavia skilte seg fra den i Sør-Skandinavia. I sør ble det benyttet redskaper av [[flint]], mens det i nord ble benyttet [[skifer]]. Den svenske arkeologene [[Hans Hildebrand]] (1842–1913) og hans norske kollega [[Oluf Rygh]] (1833–1899) mente at siden funn av redskaper av skifer var mest vanlig i Troms og Finnmark, måtte dette være samenes bruksredskaper.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}} Slike gjenstander hadde også blitt funnet i Finland og Russland, og en mente derfor at disse hadde østlig opphav.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Senere utviklet oppfatningen seg til at bruken av det ene eller det andre materialet kunne forklare kulturelle forskjeller. Flint var hardt og varig, det krevde dyktighet og planlegging å omskape det til redskaper, mens skifer var bløtt og forgjengelig. En mente derfor at skiferen representerte samenes mentalitet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}}

I 1870-årene introduserte den danske arkeologen [[Jens Jacob Worsaae]] (1821–1885) og den svenske [[Etnografi|etnografen]] [[Gustaf von Düben]] (1822–1892) en teori om at samene var sene innvandrere fra øst.{{sfn| Hansen og Olsen|2004|p=25–27}} Dübens bok ''Om Lappland och lapparne, företrädesvis de svenske. Ethnografiska studier'' fikk stor innflytelse, blant annet ble teorien om svært stor utbredelse av samer i store deler av Nord-Europa tilbakevist.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Senere, på begynnelsen av 1900-tallet, var det en rådende oppfatning at samene hadde migrert fra Russland eller Sibir. På denne tiden ble imidlertid forbindelsen mellom samene og «skiferkulturen» i større grad avvist (kjent som «lappehypotesen» blant de få som enda holdt fast på dette synet.) Årsaken var at redskaper av skifer hadde blitt avdekket på Øst- og Vestlandet, samt i Midt-Norge. Historikeren [[Yngvar Nielsen]] (1843–1916) mente at han i 1891 kunne bevise at samene til da bare hadde holdt til i [[Trøndelag]] og [[Hedmark]] de siste 200 år. Dermed mente han at de ikke kunne sies å være noen urbefolkning i sentrale deler av Norge.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=25–27}}

[[Fil:Karl Bernhard Wiklund.JPG|mini|[[K.B. Wiklund|Karl Bernhard Wiklund]] (1868–1934) utviklet flere teorier om samenes opphav og mente også at et språkskifte skulle ha funnet sted 1000–500 år før Kristi fødsel.]]

=====Karl Bernhard Wiklund=====
[[K.B. Wiklund|Karl Bernhard Wiklund]] (1868–1934), en svensk [[Finsk-ugriske språk|finsk-ugrisk]] språkforsker, var en av de mest innflytelserike forskerne rundt samiske spørsmål på begynnelsen av 1900-tallet. Han utga en omfattende mengde publikasjoner angående samisk opphav. I tillegg var han ekspert for en rekke statlige undersøkelser og komiteer angående samiske spørsmål. Blant annet ble han kjent for ''lapp skall vara lapp''-ideologien. En av hans tidlige teorier var at svensker ikke var de første innbyggerne i Nord-Sverige, men at samiske veidefolk hadde drevet sine aktiviteter langt tilbake i tiden. I 1925 skrev han at arkeologer og historikere kunne bidra lite når det gjaldt samenes opphav og inntreden i nordområdene. Istedenfor måtte en analysere språket deres, nærmere bestemt lånord fra skandinavisk. Han var på denne tiden klar på at samene hadde immigrert inn på Den skandinaviske halvøy etter at germanske stammer hadde inntatt området. Samene hadde sitt opprinnelige ''stamland'' i nordlige deler av Finland og Russland.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}  

I boken ''The race biology of the Swedish Lapps'' fra 1932 argumenterer Wiklund for at samene hadde foretatt et språkskifte fra sitt opprinnelige ukjente språk, til deres nåværende finsk-ugriske språk.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Språkbyttet skulle etter denne teorien sannsynligvis ha skjedd 1000–500 år før Kristi fødsel.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}} Han mente at samene hadde utvandret fra Finland og hadde ankommet Den skandinaviske halvøy rundt 100 år før Kristus. Dette var selve ''proto-lappene'' mente han da. På slutten av sitt liv, i 1930-årene, kom han opp med enda en ny teori, der han argumenterte for at samenes forfedre hadde levd i Skandinavia siden den [[Weichsel (glasial)|siste istiden]]. Under den siste istiden hadde de så «overvintret» på isfrie kystområder av [[Nord-Atlanteren]] og ut mot [[Nordishavet]]. Restene av deres bosteder fra istiden var [[komsakulturen]], og at de hadde levd isolert under hele den siste istiden var forklaringen på deres unike antropologiske opphav.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}

Wiklunds såkalte [[Overvintringsteorien|overvintringsteori]] bygget på den norske botanikeren [[Rolf Nordhagen (botaniker)|Rolf Nordhagens]] (1894–1979) forskningsresultater om planter, publisert som ''De senkvartære klimavekslinger i Nordeuropa og deres betydning for kulturforskningen'' (1933). I tillegg koblet han sammen teorien rundt komsafunnene og så en mulighet for å forklare samenes antropologiske og arvemessige særstilling.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}} Etter hans død ble Wiklunds teori om samenes overvintring under siste istid sterkt kritisert. Den svenske etnografen [[Ernst Manker]] (1893–1972) uttalte: «[..] så skjedde det at Wiklund, som i løpet av sin levetid hadde vært en av de skarpeste og mest fryktede kritiker, etter sin død selv ble offer for den hardeste kritikk, det som manifesterer seg i en så latterlig teori at en nå må synes synd på ham.»{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}