Redigerer Sagalitteratur (avsnitt)

=== Fra latin til norrøn folketale ===
De første tekstene som er funnet var [[Kristendom|kristne]] tekster på [[latin]]. Den eldste er en liten beretning om [[Olav den hellige]] som kom til England fra Norge rundt 1050, kun tyve år etter helgenkongens død. Omkring [[1170]] ble legendene om ham samlet i en bok, ''Passio et miracula beati Olavi'', og som ble spredt over hele Europa. Viktigere enn religiøse legender var de første historieverkene som [[Sæmund Frode]]<ref>''Frode'' betyr «den lærde»</ref> ([[1056]]–[[1135]]) skrev om den norske kongeætten fra [[Harald Hårfagre]] og til [[Magnus den gode]] på latin med spesielt vekt på kronologien. Verket har dessverre gått tapt. Rundt 50 år senere, mellom [[1160]]–[[1190]], skrev den norske munken [[Theodoricus monachus]]<ref>Theodorius' egentlig navn var sannsynligvis Tjodrek eller Tore.</ref> en tilsvarende Norgeshistorie på latin, ''[[Historien om de gamle norske kongene|Historia de antiquitate regum Norvagiensium]]'', som kortfattet forteller om de norske kongene fram til og med kong [[Sigurd Jorsalfare]]. Den eldste saga om de norske kongene på norrønt er likevel ''[[Ågrip|Ágrip af Nóregs konunga sögum]]'' forfattet av en nordmann i [[Nidaros]] ca. 1190.

På [[1000-tallet]] ble de norske landskapslovene nedtegnet og sommeren [[1117]] vedtok [[Alltinget]] at Islands lover skulle «skrives i bok» og da måtte man nytte det språk som folk flest snakket. Are Frode, [[Are Torgilsson Frode|Are Torgilsson]] ([[1067]]–[[1148]]), var den første vi kjenner som skrev historie på norrønt mål. Mellom [[1120]] og [[1133]], rundt hundre år før Snorre Sturlasson, skrev han ''[[Íslendingabók]]'' i to utgaver om Islands historie. Den eldste (som har gått tapt) inneholdt også en fortegnelse over kongene i Norge og den første som ga en sikker kronologi som senere sagafortellere dro nytte av. Boken er ikke bare nøktern og muntlig, men også etterrettelig. På samme tid ble også ''[[Landnåmabok]]'' skrevet. Den lister opp 400 landnåmsmenn og hvor de kom fra, hvor de slo seg ned, hvem de giftet seg med og etterkommerne deres. Landnåmaboka var uvurderlig kilde for de senere sagafortellerne. På [[Tingøyrar kloster|Tingøyrarklosteret]] oversatte munkene helgenfortellinger fra latin til norrønt, og på norrønt ble de sagaer.

Den eldste rene sagaen som vi kjenner til er ''[[Ryggjastykke]]'', skrevet av [[Eirik Oddsson]] en gang rundt 1160. Eirik var en oppsøkende forfatter som reiste til [[Bergen]] og bodde der i lengre tid. Verket var en norsk samtidshistorie og har senere gått tapt, men den omtales og er delvis lagt inn i ''[[Morkinskinna]]'' som Snorre Sturlasson brukte som kilde.