Redigerer Søren Kierkegaard (avsnitt)

== Stadier på livets vei ==
Kierkegaards eksistensfilosofi kretset omkring menneskets forskjellige «stadier på livets vei». De blir behandlet i flere forskjellige verker, men det kan gis en samlet oversikt: 
* '''Spissborgeren'''. Kierkegaard mener at mennesket adskiller seg fra dyrene og plantene ved å ha et ''selv'' – altså en bevissthet, en ånd. Denne bevisstheten har muligheten til å ''forholde'' seg til seg selv, men det gjør spissborgeren ikke. Denne personen har enda ikke sett seg selv, og lever derfor i likegyldig konformitet og vane. 
* '''Estetikeren'''. På et tidspunkt tvinges spissborgeren å forholde seg til sitt eget selv, men vil med det samme forsøke å flykte fra sin egen eksistens, for eksempel ved forbruk og ødselhet. 
* Mellomstadiet: '''Ironi''' eller '''Ironikeren'''. Når estetikeren forsøker å akseptere sin egen eksistens, vil han i første omgang distansere seg selv med ironi. En ironiker som med tiden blir fortrolig med selvet, vil ta spranget mot å bli:
* '''Etikeren'''. Dette stadiet er det egentlig ærlige og ansvarlige punktet, hvor personen er trådt i eksistens og ikke fornekter sitt eget selv. Men etikeren vil mangle mening i tilværelsen og vil bli grepet av en eksistensiell angst. 
* Mellomstadiet: '''Humor'''.
* '''Det religiøse stadium'''. Dette er Kierkegaards siste stadium, som er oppdelt i to former: 
:''Religiøsitet A''. Dette er den konforme og ukrevende religiøsiteten, hvor personen trofast går i kirken, ber sin aftensbønn – men mer av rutine enn egentlig eget valg. Ifølge Kierkegaard er denne formen for religiøsitet ikke akseptabel, da man ikke tar stilling selv, men snarere blir styrt av religionen som institusjon (jfr. Kierkegaards kritikk av folkekirken).
:''Religiøsitet B''. Den lidenskapelige og åndelig krevende troen er det ultimative stadie, hvor personen innser det paradoksale og absurde i det kristne gudsbegrepet: Gud fødes som menneske, for å dø på korset og oppstå igjen, så menneskeheten frelses for dens synder.