Redigerer Rosekrigene (avsnitt)

== Yorkistenes triumf ==
[[Fil:Edward4.jpg|thumb|Edvard IV]]
Edward rykket frem mot London fra vest og hadde slått sammen sine styrker med Warwicks. De ankom samtidig som dronningen trakk seg tilbake til [[Dunstable]], og dette gjorde det mulig for Edward og Warwick å gå inn i London uten strid. De ble ønsket hjertelig velkommen og fikk både penger og forsyninger fra borgerne. Edward kunne ikke lenger hevde at han bare ønsket å kaste noen rådgivere. Etter farens og brorens død ved Wakefield var det klart at han ikke ville nøye seg med mindre enn tronen. Han trengte å få støtte fra en annen autoritet, og dette fikk han da [[London bispedømme|biskopen av London]] spurte folket hva de ønsket og de svarte med å rope «kong Edvard». Parlamentet bekreftet dette, og han ble uoffisielt kronet som Edvard IV i [[Westminster Abbey]]. 

Kong Edvard sverget at han ikke skulle la seg formelt krone før Henrik og Margaret var henrettet eller sendt i eksil. Han annonserte også at Henrik hadde mistet retten til kronen fordi han hadde latt sin dronning føre en hær mot rikets rettmessige tronfølger under ''Act of Accord''. For de fleste var dette en unødvendig erklæring; man anså Edvards krav for å være sterkere enn Henriks, og Edvard hadde dermed bare gjenopprettet tingenes naturlige tilstand. 

Edvard og Warwick marsjerte nordover og samlet en stor hær. De møtte en like stor lancastriansk hær utenfor [[Towton]] ved York. [[Slaget ved Towton]] var det til da største slaget i krigene. Begge sider var enige om at det skulle være et avgjørende slag, hvor det ikke skulle gis nåde. Omkring 40&ndash;80&nbsp;000 mann kjempet i slaget, hvorav over 20&nbsp;000 falt. Dette var et enormt antall på denne tiden og det største tapstall på en enkelt dag på engelsk jord. Kong Edvard vant en avgjørende seier, og lancastrianerne ble desimert. Henrik og Margaret og deres sønn Edward flyktet nordover da de hørte om resultatet. Mange av de overlevende lancastrianerne byttet side, og de som forble lojale mot Henrik og Margaret ble drevet tilbake til nordgrensen og til noen få slott i Wales. Edvard rykket frem til York, hvor han fant sin fars og brors, og Saliburys, hoder på byportene. De ble raskt erstattet av hodene til fremtredende lancastrianere.

Henrik og Margaret flyktet til Skottland, hvor de fikk tilhold ved [[Jakob III av Skottland|Jakob IIIs]] hoff. De gav, som tidligere lovet, fra seg Berwick. De forsøkte også en invasjon av [[Carlisle]] senere samme år, men på grunn av pengemangel hadde de ikke store nok styrker til å kunne bekjempe Edvards menn. 

Edvard IVs offisielle kroning fant sted i juni [[1461]] i London, til stor jubel. Han fikk styre under nokså fredelige forhold i ti år. 

I nord hadde ikke Edvard full kontroll før i [[1464]], ettersom flere lancastrianere holdt ut i sine slott. [[Dunstanburgh Castle|Dunstanburgh]], [[Alnwick Castle|Alnwick]] og [[Bamburgh Castle|Bamburgh]] var blant de siste som falt. Det aller siste var [[Harlech Castle|Harlech]] i Wales, som måtte overgi seg i [[1468]] etter syv års beleiring. Henrik ble tatt til fange i [[1465]] og holdt som fange i [[Tower of London]], hvor han i det minste til å begynne med ble behandlet nokså godt.

Lancastrianere gjorde opprør to ganger i 1464. [[25. april]] stod [[slaget ved Hedgeley Moor]], og [[15. mai]] stod [[slaget ved Hexham]]. Begge ganger seiret Warwicks bror [[John Neville, 1. marki av Montagu]].