Redigerer Robert Brasillach (avsnitt)

== ''Je suis partout'' ==
Det Frankrike Brasillach kom ut til, var delt i to. Den nordlige og vestlige delen av landet (med blant annet Paris) var okkupert av tyskerne, mens den sørøstlige delen og [[koloni]]ene ikke var okkupert og ble styrt av det reaksjonære [[Vichy-regimet]]. Vichy ble ledet av en av de store heltene fra [[første verdenskrig]], marskalk [[Philippe Pétain|Philippe Petain]], og i de første årene etter kapitulasjonen i 1940 var det svært populært i den franske befolkningen. Regimet erklærte [[Den tredje franske republikk|den tredje republikken]] for avskaffet, startet forfølgelse av de tidligere politiske lederne, erstattet revolusjonens og republikkens motto ''Frihet, likhet og brorskap'' med det nye ''Arbeid, familie og fedreland'', og byttet nasjonens offisielle navn ''Den franske republikk'' ut med ''Den franske stat''. Etter andre verdenskrig er det gradvis og motvillig blitt avslørt at regimet var ivrig pådriver i deportasjonen av franske jøder til tyskernes dødsleirer. I tillegg til disse to områdene kom også «det frie Frankrike» ledet av [[Charles de Gaulle]] i eksil, som sammen med [[kommunist]]ene organiserte [[Den franske motstandsbevegelsen|motstandsbevegelsen mot tyskerne]].

Allerede i fangeleiren hadde Brasillach på nytt begynt å skrive i ''Je suis partout'', og da han slapp fri overtok han igjen som sjefredaktør. ''Je suis partout'' utviklet seg i løpet av okkupasjonen til å bli en rabiat [[kollaboratør]]avis, med sterke oppfordringer til samarbeid med det nazistiske Tyskland og med voldsomme angrep på «de onde kreftene»: Kommunistene, politikerne fra den gamle republikken (de burde drepes, og flere av dem ble da også drept av [[Milice]]n etter avisangrepene) og jødene (som blant annet ble sammenlignet med rotter). For eksempel omtalte han i 1942 republikken som

:''«en gammel syfilitisk hore, stinkende av tung parfyme og gjærinfeksjon, fortsatt dunstende av vond lukt, fortsatt stående på fortauet. Til tross for sine kreftsår og gonoré, har hun plassert så mange sedler i strømpebåndet at klientene hennes ikke har hjerte til å forlate henne».

Dette skrev han mens republikkens gamle ledere, bl.a. [[Léon Blum]], ble rettsforfulgt av Vichyregimet. Det mest infame var en ukentlig spalte, som avslørte identiteten og oppholdsstedet til personer og familier som prøvde å holde seg skjult for enten tyskerne eller Vichy-myndighetene. Til tross for dette var det den mest leste avisen i den okkuperte sonen, med et opplag på {{formatnum:300000}} i [[1944]].

I oktober [[1941]] dro Brasillach, sammen med Karl-Heinz Bremer, på en forfatterkonferanse i [[Weimar]]. Turen var betalt av den tyske ambassaden, dette ble et av anklagepunktene mot ham i rettssaken i 1945.

Noen dager etter at Bremer ble drept på østfronten sommeren [[1943]], skrev Brasillach en hatefull artikkel med angrep på kommunister, [[sosialisme|sosialister]], jøder, katolikker, [[protestantisme|protestanter]], [[frimureri|frimurere]] og finansverdenen, i artikkelen står hans kanskje mest beryktede formulering: «Skill ut jødene ''en bloc'' og spar ikke selv de minste» (dvs.: selv barna må deporteres). Rett etter dette dro han på en ny tur, denne gangen for å inspisere østfronten.

I august samme år oppsto det en intern uenighet i ''Je suis partout'', en fraksjon ledet av Brasillach ville vri avisen vekk fra støtten til tyskerne og gjøre den om til et litterært tidsskrift. Den andre fraksjonen ville tvert imot intensivere arbeidet for fransk nazisme, den innbefattet blant annet den største eieren. Resultatet ble at Brasillach og noen andre forlot avisen, og  Brasillach fortsatte å skrive for en annen kollaboratøravis, ''Révolution Nationale''.