Redigerer Ritestriden i Kina (avsnitt)

===Pater Matteo Riccis direktiv av 1603===
[[Fil:AlessandroValignano.jpg|thumb|Portrett av pater [[Alessandro Valignano]].]]
De fleste av misjonærene i Kina på [[1500-tallet|1500-]] og [[1600-tallet]] var jesuitter. Og storparten av dem var frem til pater Matteo Riccis død i 1610 fast på hans linje om at de kinesiske tradisjoner godt lot seg harmonisere med katolisismen. Ettersom minst 80 prosent av alle katolske menigheter i landet dette første hundreåret hadde sjelesørgere fra jesuitterordenen, ble observans av ritene et kjennetegn for nesten hele den katolske kirke i landet. Ikke-observans var et relativt lite mindretallsfenomen. At det omkring år [[1720]] var omtrent 300&nbsp;000 katolikker i Kina, skyldes i stor grad denne akkomodasjonsviljen.

Pater Ricci hadde vært i Kina i 20 år da hans tanker om de kinesiske riter var modnet, og han i egenskap av misjonssuperior gav sitt epokegjørende direktiv om saken i desember [[1603]], etter å ha klarert det med jesuittgeneralens visitator, pater [[Alessandro Valignano]]. Direktivet er dessverre ikke bevart for ettertiden, men det skal ha foreskrevet som både legitimt og nødvendig for det kristne apostolat at man tillot observans av de to ovennevnte riter, dvs. knyttet til Konfucius og knyttet til de avdøde forfedre. I senere skrifter fra Ricci blir vi kjent med hans begrunnelse, som hviler på overbevisningen om at Konfuciusdyrkingen var definitivt rent akademisk og utenfor religiøs-filosofisk dyrkelse, og at forfedrekulten ikke var overtro. 
{{sitat|(Ricci brukte riktignok ordet ''forse'' – kanskje: Det er ''kanskje'' ikke overtro, men han fortsatte så med en rekke argumenter for at det ikke dreide seg om overtro.)}}
[[Fil:Ricciportrait.jpg|thumb|left|Pater [[Matteo Ricci]], [[Jesuittene|S.J.]]]]
Ricci argumenterte langs tre linjer for sitt syn:

*''Det sinologiske argument'' (for å bruke moderne termer) tok [[De fire bøker og fem klassikere|de konfucianske klassikere]] som utgangspunkt. Ricci fremholdt at de konfucianske riter hadde sin opprinnelse i et klima med en relativt ren [[monoteisme]], og bare over tid var det tilkommet uegentligheter og  fremmedelementer. Ved å fjerne disse uegenlige elementer og undervise folket på nytt om kildene til deres rituelle skikker ville den opprinnelige kjerne komme til gjennombrudd i sin enkelhet og egentlige mening.
*''Det filosofiske argument'' tok datidens intellektuelle agnostisisme som utgangspunkt. Den neokonfucianske naturalismen fra Sòng-tiden som dominerte og preget embedsklassens vismenn, var ikke bare med på å gjøre konfuciuskulten til en øvelse i vantro, men utgjorde også en motvekt til massenes overtroiske forestillinger.
*''Det psykologiske argument'' tok utgangspunkt i den ureflekterte holdning folk flest hadde til ritene. Ricci og hans medarbeidere hadde hatt inngående samtaler med mange kinesere om hva de trodde og mente om ritene. De fant ingen skikkelige beviser på at ritene ble omfattet av overtro, tvert i mot var det meget som talte for den motsatte konklusjon. Dermed måtte man kunne fastslå at deltagelse under seremoniene ikke kunne regnes som slikt som en godt undervist kinesisk nydøpt hadde å avholde seg fra, uansett hvordan enkelte overtroiske hedninger måtte ha av oppfatninger. Dessuten var bevarelsen av ritene rent praktisk en absolutt forutsetning for at man skulle lykkes i masseomvendelser i det kinesiske samfunn.

Videre gikk Ricci inn for at termene ''Tiān'' og ''Shàngdì'' var å anbefale ved omtalen av Gud på kinesisk. For å komme til dette måtte Ricci underkjenne den forståelse som fulgte den neokonfucianske filosofen [[Zhu Xi]] (1130–1200); han siktet med Tiān og Shàngdì til den «materielle» himmel. Ricci påpekte at denne språkforståelsen ikke ytet rettferdighet mot de klassiske konfucianske tekster. Han anførte at de utdannede konfucianere, som ikke hengav seg til noen form for åndedyrkelse, var takknemlig for at han viste en slik forståelse for disse ordene og deres klassiske betydning.

Ricci gikk som før nevnt også inn for uttrykket ''Tiānzhǔ'', og det skulle i ettertid også vise seg å bli kontroversielt, men ikke i samme grad. Det var også ''Tiānzhǔ'' som fremstod som det uttrykket Ricci foretrakk, og som han benyttet i sitt trosfremstillende hovedverk fra [[1596]] ''Tiānzhǔ Shiyi'' («Den sanne lære om Himmelens Herre», trykket i 1604). Det var etter en personlig gjennomgang av dette verket at Kangxi-keiseren bestemte seg for å gi sitt edikt av [[1692]] som gav de kristne frihet til å forkynne sin lære.