Redigerer Riksforsamlingen (avsnitt)

==Riksforsamlingens bakgrunn og politiske tenking==
Det var embedsmennene som dominerte Riksforsamlingene – av de 75 representantene som på et eller annet vis tilhørte [[Embede|embedsstanden]], hadde 68 navn som avslører at de hadde røtter i utlandet.<ref>Knut Mykland: «Noregs veg til fridom», i: ''Norges grunnlov i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 40.</ref> Mange var av tysk avstamning (Wedel, Løvenskiold), dansk (Falsen, Sverdrup, Steenstrup), eller britisk (Christie, Moses). De norsktalende bøndene og lavere offiserene spilte en underordnet rolle; mange av dem tok overhodet ikke ordet under forhandlingene, og for enkeltes vedkommende vet vi ikke engang om de støttet [[selvstendighetspartiet]] eller [[unionspartiet]]. De ledende debattantene var nesten utelukkende embedsmenn, eller blant de få kjøpmennene som ofte støttet unionspartiet. 

Eidsvollsmennene var til dels radikale og tungt forankret i tidens opplysningsfilosofi og radikale ideer om [[folkesuvereniteten]] og [[konstitusjonelt monarki]]. Blant dem var professor [[Georg Sverdrup]], som på Notabelmøtet i februar hadde lyktes i å overbevise Christian Frederik om å frasi seg sin (danske) arverett til Norge og i stedet tillyse konstitusjonelle valg av konge. En annen var teologen [[Nicolai Wergeland]], en av de best skolerte i fremmede lands konstitusjoner og styresett, som også var tilhenger av konstitusjonelt demokrati. Men Riksforsamlingen endte likevel med å vedta en grunnlov som gjenskapte Christian Frederiks arverett ved etablering av et norsk arvekongedømme, og holde døren åpen for gjenforening med Danmark som konstitusjonelt monarki i framtiden.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland: ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 313.</ref>

De relativt mange juristene ved Notabel-møtet i februar og ved Grunnlovsforsamlingen i april–mai, hadde studert under [[Johan Friedrich Wilhelm Schlegel|professor Schlegel]] i København, som anså folkesuverenitets-begrepet som en kontraktsbasis for [[enevelde]]t. Men mange av Eidsvollsmennene var også inspirert av suverenitetstankene til [[Jean-Jacques Rousseau]]. Også Sverre Bagge og Knut Mykland konkluderte at den norske eliten var oppdatert i samtidens tenkning omkring folkesuverenitet, og fast bestemt på å avvise Christian Frederiks arvekrav under Notabelmøtet.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland: ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 309-310.</ref> Ifølge Rousseau kunne folket ikke frasi seg suvereniteten. Eidsvollsmennene mente, ifølge Sejersted, at kong Frederik VI kunne frasi seg suvereniteten over Norge, men at han ikke hadde noen fullmakt til å overføre suvereniteten over Norge til en annen konge. Både Schlegels og Rousseaus syn pekte her i retning av at kongen ved å frasi seg suvereniteten over Norge, tilbakeførte den til det norske folk, som alene hadde mandat til å gi den videre. Eidsvollsmennene valgte i mai å gi den videre til Christian Frederik og gjøre kongemakten arvelig.

Det ble skrevet mange utkast til grunnlov i 1814 av Riksforsamlingen og andre, men bare 20 er bevart, og bare 19 ble sendt til Riksforsamlingen på Eidsvoll.<ref>[https://eidsvoll1814.no/grunnlovsutkastene#:~:text=Det%20ble%20laget%20mange%20utkast,er%20g%C3%A5tt%20tapt%20for%20ettertiden. Grunnlovsutkastene]</ref> Utkastene var inspirert av ikke minst [[USAs uavhengighetserklæring]] i 1776, [[den franske revolusjonen]] i 1789, den bataviske [[konstitusjon]]en fra [[1795]], den svenske regjeringsform av 1809 og den spanske konstitusjonen fra 1812. Den norske grunnloven ble likevel blant [[Europa]]s mest «mest radikale, demokratiske og liberale» på den tiden.<ref>{{Kilde www|url = http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostlandssendingen/sendinger_nrk_ostlandssendingen/lang_lunsj/2765204.html|tittel = Et frekt statskupp 17. mai 1814|besøksdato = 2013-12-29|utgiver = [[NRK Østlandssendingen]]|dato = 2003-05-16}}</ref><ref>{{Kilde www|url = http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=grunnlov%2FHovedsidemal&cid=1253982441766|tittel = Da bøndene ble medborgere|besøksdato = 2013-12-29|utgiver = [[Norges forskningsråd]]|forfatter = [[Christian Lund]]|dato = 2012-12-12|arkiv-url = https://web.archive.org/web/20131230233232/http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&pagename=grunnlov%2FHovedsidemal&cid=1253982441766|arkivdato = 2013-12-30|url-status=død}}</ref>

Riksforsamlingen lot seg derimot i liten grad inspirere av det britiske styresystemet, [[parlamentarisme]]n, som var tydelig inspirert av [[opplysningstiden]]s idealer, da særlig [[Charles Montesquieu]]s lære om [[maktfordeling|maktens tredeling]]. Dette prinsippet kom i praksis til å stå i motsetning til Rosseaus [[naturrett]]slære, som de mest beleste representantene også kjente. Disse prinsippene ble tatt til inntekt for ulike syn på statsformen, og fikk prege ulike deler av grunnloven. Unionspartiets Severin Løvenskiold ønsket et sterkt parlament med egne, permanente finans- og utenrikskomiteer som motvekt til kongens makt. Wedel-Jarlsberg ønsket av samme årsak en sterk regjering. Det var vanskelig for representantene å balansere Riksforsamlingens egen makt (naturrettens folkesuverenitet) mot ønsket om et sterkt arvekongedømme til garanti mot fremtidig union med Sverige. Sluttresultatet ble en sterk, arvelig og i stor grad ikke-konstitusjonell kongemakt, i strid med de virkelige idealene til de fleste representantene. Den utenrikspolitiske situasjonen og uviljen mot union seiret over prinsippene.<ref>Knut Mykland: «Noregs veg til fridom», i ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 50-51.</ref>

{{sitat|Modums Almues Ønsker med Hensyn til Norges tilkommende Regjering:<br />
''Skrive- og Trykkefrihed, benyttet med Anstendighed og Beskedenhed, er en Herlighed, som frie Borgere i en lykelig Stat ike letteligen giver Slip paa, og desuden en Prydelse ike mindre for Regenten end for Folket. Ja Fordelene heraf ere, om mueligt, endnu større for hiin end for dette. Thi intet kan være en retsindig Fyrste vigtigere end Sandhed, og aldrig kan denne bedre komme for Dagen end ved en riktig anvendt [[trykkefrihet|Trykkefrihed]].''|Brev fra Modum til Riksforsamlingen<ref>''[[Dag og Tid]]'', 14. mars 2014, s.19.</ref>|align=right}}

Valgene var indirekte, og det fantes praktisk talt ingen presse i Norge, men forsamlingen mottok innspill blant annet fra allmuen i [[Modum]] og fra [[Gudbrandsdalen]]. Innspillene fremførte ønsker om blant annet [[trykkefrihet]] og klager på prestene som samlet seg opp rikdom.<ref>''Dag og Tid'', 14. mars 2014, s.19.</ref> Brevet fra Modum ble lest opp 8. mai.<ref>Wergeland, Henrik (1843): ''Norges Konstitutions Historie''. Kristiania: Guldberg & Dzwonkowski</ref>{{Efn|Brevet fra Modum skal ha innholdt så «merkelige anskuelser om prinsregentens forhold til Norge» at det synes grunn til mistanke om at «nogen Simulation» hadde funnet sted med disse dokumenter, ifølge Henrik Wergeland (1843 s.76)}} Opp mot ti slike forslag fra bøndene ble lest opp, blant annet fra Toten, Hedemark og Trondhjems stift.<ref>Homb, Frode Dyrnes: ''Bøndene i 1814''. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2011.</ref>

Rent ideologisk ga bøndene grunnloven et egalitært preg som både prinsen, Falsen og unionspartiet var imot. Likhetsprinsippet fikk stor plass gjennom presiseringen av [[allmenn verneplikt]], ulike plikter for borgerne, og ikke minst stemmerettsreglene som skapte valgbarhet og stemmerett til ganske brede lag av den mannlige befolkning. Alle forslag om tokammersystem ble grundig avvist. Norge fikk en grunnlov som ga valgbarhet og stemmerett til 45 prosent av den mannlige befolkningen – mot bare 1 prosent i den franske 1791-grunnloven og den høyeste andelen i Europa på den tiden.<ref>Knut Mykland: «Noregs veg til fridom», i ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 50</ref> Stemmeberettiget i Norge var menn som var fylt 25 år, og eide eller leide (i mer enn 5 år) [[matrikkel|matrikulert]] jord, hadde borgerskap i by, eller eide hus eller bytomt verd mer enn 300 [[riksdaler]]. Dermed var trolig 45 % av alle menn over 25 år stemmeberettigede, dvs. rundt 10 % av befolkningen - langt mer enn i noe annet land den gang.<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 247)</ref> 

Ifølge historikeren Marthe Hommerstad var det mistillit og skepsis til bøndene blant embetsmennene og i den politiske eliten. Embetsmennene fryktet et pøbelvelde og [[demokrati]]sk [[tyranni]], og bøndene ble møtt med sosiale fordommer. Bøndene kjempet for næringsfrihet og lave skatter, men også for allmenn verneplikt, noe som ifølge Hommerstad viser en sterk likhetstankegang.<ref>Marthe Hommerstad i ''Klassekampen'', 26. juni 2014.</ref>