Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

=====Moskva-konferansen 1943=====
[[File:Московская конференция 1943 года.jpg|thumb|Fra Moskva-konferansen høsten 1943.]]
Fra 1943 var de allierte bestemt på at lederne for aksemaktene skulle henrettes, men det var uavklart om det skulle skje summarisk eller etter rettssak. Sovjeterne og amerikanerne gikk etter hvert inn for rettsoppgjør, særlig etter at den allierte krigsforbryterkommisjonen ble etablert og [[Moskvakonferansen (1943)]] ble avholdt 30. oktober 1943.<ref name="Patin" /> Churchill ville unngå rettssak mot topplederne i naziregimet fordi det ville bli politisert; han ville i stedet henrette dem summarisk. Amerikanerne ønsket et rettsoppgjør med regimet.<ref name="Goda" /> [[Moskvaerklæringen]] av 1. november 1943 bestemte at mistenkte tyske krigsforbrytere skulle utleveres til det landet der forbrytelsen ble begått. Forbrytelser uten klar geografisk plassering skulle rettsforfølges av de allierte i fellesskap.<ref name=":2">{{Kilde artikkel|tittel=The Moscow Declaration, the Kharkov Trial, and the Question of a Policy on Major War Criminals in the Second World War|publikasjon=History|url=http://www.jstor.org/stable/24421381|dato=1991|fornavn=ARIEH J.|etternavn=KOCHAVI|serie=248|bind=76|sider=401–417|issn=0018-2648|besøksdato=2020-08-03}}</ref>{{efn|«Accordingly, the aforesaid three Allied powers, speaking in the interest of the thirty-two United Nations, hereby solemnly declare and give full warning of their declaration as follows: 
At the time of granting of any armistice to any government which may be set up in Germany, those German officers and men and members of the Nazi party who have been responsible for or have taken a consenting part in the above atrocities, massacres and executions will be sent back to the countries in which their abominable deeds were done in order that they may be judged and punished according to the laws of these liberated countries and of free governments which will be erected therein. (…) Thus, Germans who take part in wholesale shooting of Polish officers or in the execution of French, Dutch, Belgian or Norwegian hostages or of Cretan peasants, or who have shared in slaughters inflicted on the people of Poland or in territories of the Soviet Union which are now being swept clear of the enemy, will know they will be brought back to the scene of their crimes and judged on the spot by the peoples whom they have outraged. 
Let those who have hitherto not imbued their hands with innocent blood beware lest they join the ranks of the guilty, for most assuredly the three Allied powers will pursue them to the uttermost ends of the earth and will deliver them to their accusors in order that justice may be done. 
The above declaration is without prejudice to the case of German criminals whose offenses have no particular geographical localization and who will be punished by joint decision of the government of the Allies». ''Declaration on Atrocities''.<ref>{{Kilde www|url=https://avalon.law.yale.edu/wwii/moscow.asp|tittel=The Moscow Conference, October 1943|besøksdato=2023-06-18|verk=avalon.law.yale.edu}}</ref>}} 

Moskva-erklæringen av 1. november 1943 bestemte at Hitler og andre toppledere («major war criminals») skulle rettsforfølges av de allierte. Britiske myndigheter betraktet jødenes skjebne og holocaust som underordnet i den militære kampen for Europas fremtid, og fryktet at særskilt fokus på jødene kunne sette alliansen med Stalin i fare og de kunne miste kontrollen over Midtøsten. Etter hvert som omfanget av holocaust ble tydelig kunne det ikke ignoreres av de allierte som ikke hadde et juridisk rammeverk til å håndtere en slik forbrytelse.<ref name="Aronson" />

På bakgrunn av avtalen om utlevering av mistenkte bestemte USA at krigsforbrytelser ikke fikk innreise til landet. Det var likevel mange krigsforbrytere som reiste til USA, slo seg ned og ble mønsterborgere. Etter politisk press etablerte USAs justisdepartement en egen etat som overtok etterforskning av mistenkte krigsforbrytere fra immigrasjonsmyndighetene. En del antatt gjerningspersoner kom inn i USA i henhold til ''displaced persons act'' (lov om fordrevne personer). Loven var i praksis diskriminerende ved at utelukket mange overlevende fra konsentrasjonsleirene og samtidig inkluderte baltere, ukrainere og etnisk tyske fra Øst-Europa. Loven krevde at personen måtte ha ankommet en flyktningleir senest i desember 1945 noe som førte til at bare 10&nbsp;000 jøder oppfylte kravene. Loven satte av en kvote på 30 % for gårdbrukere, noe som var ulempe for jøder som sjelden drev gård, men en fordel for etniske ukrainere der mange var landarbeidere. Loven la opp til innreise for etnisk tyske som hadde utvandret eller blitt fordrevet fra Øst-Europa til Tyskland. Amerikanske immigrasjonsmyndigheter hadde ikke kapasitet til bakgrunnssjekk som gjorde det mulig å skille ut nazister fra de omkring 1 million som ønsket innreise.<ref name="Winicki" />