Redigerer RMS «Titanic»s forlis (avsnitt)

==== Skadeomfang ====
[[Fil:Iceberg and titanic (no).png|mini|Kollisjonen med isfjellet førte til at platene bøyde seg, og at naglene som holdt dem sammen spratt ut. Dette gjorde at flere vanntette rom ble fylt med vann. I kontrast med senere antagelse, ble aldri noen plater kuttet direkte i to.]]

Det ble lenge antatt at sammenstøtet med isfjellet lagde en stor åpning i «Titanic»s skrog, «ikke mindre enn {{Convert|300|ft}} i lengden og {{Convert|10|ft}} over [[kjøl]]en,» som en forfatter senere beskrev åpningen.{{Sfn|Hoffman|Grimm|1982|p=20}} For [[Den britiske havarikommisjonen etter RMS «Titanic»s forlis|den britiske havarikommisjonen]]s arbeid etter forliset, forklarte Edward Wilding (sjefsarkitekt for [[Harland and Wolff]]) imidlertid ut at den observerte oversvømmelsen av de fremre rommene førti minutter etter kollisjonen tilsa at det rammede området var «noe rundt 12 [[kvadratfot]]».<ref name="wilding" group="R" /> Han mente også at det måtte «ha skjedd flere steder,» og ikke som «én sammenhengende ripe».<ref name="wilding" group="R" /> Wilding sa at de forskjellige åpningene må ha strukket seg langs et område på rundt 300 fot, noe som førte til oversvømmelse i flere rom.<ref name="wilding" group="R" /> Den offisielle rapporten fra havarikommisjonen sa imidlertid at skaden var 300 fot lang, noe som gjorde at mange journalister og forfattere brukte denne informasjonen i sine tekster. Moderne [[ultralyd]]undersøkelse av vraket viser at skaden besto av seks smale åpninger i et område av skroget som bare dekker omtrent {{Convert|12|to|13|sqft|m2|1}} totalt. Ifølge Paul K. Matthias, som gjorde disse målingene, var skaden en «serie deformasjoner på [[styrbord]] side som starter og stopper langs skroget ... ca {{Konverter|10|ft}} over bunnen av skipet».{{Sfn|Broad|1997}}

Riftene skal ha vært nært parallelt med skrogplatene: den lengste av riftene var cirka {{Konverter|39|ft}} lang. Dette tyder på at jernnaglene som festet platene sammen brakk eller spratt ut, noe som skapte små åpninger der vannet fosset inn. En ingeniør fra «Titanic»s skipsverft Harland and Wolff foreslo denne forklaringen for den britiske havarikommisjonen etter forliset, men hans syn ble ikke tatt til følge.{{Sfn|Broad|1997}} [[Robert D. Ballard]], som oppdaget skipet på bunnen av Atlanterhavet i 1985, har kommentert teorien om at skipet fikk ett stort hull. «[Det var] et [[biprodukt]] av myten om «Titanic». Ingen kunne tro at det store skipet ble senket av litt sølv.»{{Sfn|Ballard|1987|p=25}} Små feil under byggingen av skipets skrog kan ha vært en medvirkende faktor. Da deler av skrogplatene senere ble hentet opp fra havet, viste det seg at noen av dem ble knust i kollisjonen med isfjellet – uten å ha blitt bøyd.{{Sfn|Zumdahl|Zumdahl|2008|p=457}}

Platene på midtdelen av skroget ble holdt sammen av [[nagle]]r av [[Stål#Karbonstål|karbonstål]], mens platene på [[baug]]en og [[akterspeil]]et ble holdt sammen av doble rader av nagler av [[smijern]]. Ifølge metallforskerne Jennifer Hooper McCarty og Tim Foecke var disse ved sin [[Spenning (mekanikk)|spenningsgrense]] allerede før kollisjonen.{{Sfn|''Materials Today'', 2008}}{{Sfn|McCarty|Foecke|2012|p=83}} Jernnaglene inneholdt høye konsentrasjoner av [[slagg]], noe som gjorde boltene sprø og mindre i stand til å holde sammen om de ble satt under press, 
spesielt i ekstrem kulde.<ref name="sprønagler" group="R" />{{Sfn|Broad|2008}}{{Sfn|Verhoeven|2007|p=49}} Tom McCluskie, en pensjonert arkivar fra Harland & Wolff, har imidlertid pekt på at [[RMS «Olympic»]], «Titanic»s søsterskip, var naglet sammen med det samme smijernet og var i tjeneste i nesten 25 år uten ulykker. Hun overlevde noen store kollisjoner, inkludert et sammenstøt med et annet britisk passasjerskip.{{Sfn|Ewers|2008}} Skipet senket i tillegg den tyske [[Undervannsbåt|ubåten]] SM «U-103» med baugen. [[Stevn]]en ble vridd og skrogplatene på styrbord side ble spent uten å gjøre noen alvorlige skader.{{Sfn|Ewers|2008}}{{Sfn|Mills|1993|p=46}}

Det var lite som gav tegn om en kollisjonen over havoverflaten. [[Stuert]]ene på spisesalongen i første klasse merket et lite rykk, men de trodde det var fordi skipet hadde mistet et propellblad. Mange av passasjerene følte et dump, et rykk eller en svak risting,<ref name="Bakke" group="R" /> men visste ikke hva det var.{{Sfn|Butler|1998|pp=67–9}} Den unge realfaglæreren [[Lawrence Beesley]] satt og leste i lugaren sin på andre klasse da katastrofen inntraff. «Det lød ikke annerledes enn litt ekstra maskinstøy og det var litt mer dirring enn den vanlige dirringa i madrassen jeg satt på. Ikke noe mer, ingen lyd av støt eller noe som helst. Ingen sjokkartet følelse, ingen opplevelse av risting som når to tunge legemer støter sammen.»{{Sfn|Ballard|1998|p=21}} Beesley fortsatte å lese, men innså at noe var galt da maskinene bråstoppet.{{Sfn|Ballard|1998|p=21}} De som var på lavere dekk og i nærheten av isfjellet under kollisjonen følte det mer direkte. Maskinist Oiler Walter Hurst har senere sagt at han «våknet av et dundrende krasj på styrbord side. Det var ingen som ble redde, men vi visste alle at vi hadde kollidert med noe.»{{Sfn|Barratt|2010|p=151}} [[Fyrbøter]] George Kemish hørte et «tungt dunk og spjærende lyder» fra skroget på høyre side,{{Sfn|Barratt|2010|p=156}} mens [[Styrmann|andrestyrmann]] [[Charles Lightoller]] beskrev det som «en plutselig vibrerende risting i skipet».{{Sfn|Ballard|1998|p=21}}

Vann strømte umiddelbart inn i skipet; beregnet til {{Konverter|7|LT|t}} per sekund, femten ganger fortere enn det kunne pumpes ut.{{Sfn|Aldridge|2008|p=86}} Andremaskinist J. H. Hesketh og sjeffyrbøter Frederick Barrett ble truffet av en stråle isvann i kjelerom 6 og unnslapp sekunder før de vanntette dørene ble lukket.{{Sfn|Ballard|1998|p=22}}{{Sfn|Ballard|1987|p=71}} Dette var en ekstrem farlig situasjon for maskinistene og fyrbøterne; kjelene var fortsatt fulle av varm damp under høytrykk, og det var en betydelig risiko for at de kunne eksplodere om de kom i kontakt med det kalde sjøvannet. Mannskapet ble bedt om å dempe flammene og lufte kjelene, noe som sendte store mengder damp opp gjennom ventilene på [[skorstein]]ene.{{Sfn|Barczewski|2006|p=18}}{{Sfn|Ballard|1998|p=229}} Da de var ferdig med arbeidet, hadde de isvann opp til midjen.{{Sfn|Barczewski|2006|p=18}}

[[Fil:Titanic side plan annotated English.png|center|thumb|800px|Diagram over [[RMS «Titanic»]] som viser inndelingen med de vanntette rommene (i blått) og [[skott]]ene (i rødt). [[Dekk (skip)|Dekkene]] på skipet er listet på høyre side (starter med båtdekket på toppen, for så å gå fra A til F og slutte med det laveste dekket ved havoverflaten). Områdene som ble skadet i kollisjonen med [[isfjell]]et er vist med grønn. Skalaens minste enhet er på {{Konverter|10|ft}} og den totale lengden er {{Konverter|400|ft}}.]]

Skipets lavere dekk var delt inn i seksten vanntette rom. Hver av dem var separert fra naborommene med et vanntett [[skott]] som lå på tvers av skipet; det var 15 tverrgående skott totalt.{{Sfn|Ballard|1998|p=22}} Hver av disse nådde som oftest opp til undersiden av E-dekket, vanligvis ett dekk eller {{Konverter|11|ft}} over havoverflaten. De to nærmest baugen og de seks nærmest akterspeilet gikk ett dekk lenger opp.{{Sfn|Mersey|1912}} Hvert skott kunne bli stengt av ved hjelp av vanntette dører. Maskinrommene og kjølene hadde vertikale dører som kunne bli styrt fra broen, senket automatisk av en flottør om det var vann i nærheten, eller lukket manuelt av mannskapet. Disse dørene brukte omtrent 30 sekunder på å lukke seg. Skipet hadde også varselklokker og alternative rømningsveier slik at mannskapet ikke skulle bli innestengt. På [[banjer]]dekket, F-dekket og E-dekket ble dørene lukket horisontalt og styrt manuelt. De kunne lukkes fysisk ved døren eller fra dekket ovenfor.{{Sfn|Mersey|1912}}

[[File:Titanic-sinking-animation.gif|thumb|left|Animasjon som viser [[RMS «Titanic»]]s forlis med klokkeslett angitt.]]

Selv om de vanntette skottene strakte seg godt over havoverflaten, var de ikke helt lukket på toppen. Om for mange rom ble oversvømt, ville baugen gå dypere ned i havet, og vann ville renne videre fra et rom til det neste. Dette skjedde med «Titanic», som hadde fått store skader fra isfjellet på de fem fremste rommene.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Skipet var imidlertid konstruert til å holde seg flytende med to rom oversvømt, uansett hvilke, og kunne også holde seg flytende med noen kombinasjoner av tre eller til og med fire (de fire fremste) rom fylt med vann.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Med fem rom oversvømt ville toppene av skottene være neddykket, og skipet ville fylles med [[sjøvann]].{{Sfn|Mersey|1912}}{{Sfn|Ballard|1987|p=22}}

Kaptein [[Edward J. Smith]] følte kollisjonen fra lugaren sin og kom umiddelbart til broen.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Da han var informert om hva som hadde hendt, tilkalte han [[Thomas Andrews]], skipets sjefsdesigner, som var sammen med flere ingeniører fra Harland and Wolff for å observere skipets jomfrutur.{{Sfn|Barczewski|2006|p=147}} Skipet krenget fem grader til styrbord side og hadde allerede sunket to grader i front bare få minutter etter kollisjonen.{{Sfn|Butler|1998|p=71}} Smith og Andrews gikk nedenunder for å sjekke tilstanden, og fant ut at de fremre lagerrommene, postrommet og squashbanen var oversvømt, mens kjelerom 6 allerede var fylt av vann til en dybde av {{Konverter|14|ft}}. Sjøvann rant over til kjelerom 5,{{Sfn|Butler|1998|p=71}} og mannskapet kjempet for å pumpe det ut.{{Sfn|Butler|1998|p=72}}{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}}

45 minutter etter kollisjonen hadde minst {{Konverter|13500|LT|t}} vann kommet inn i skipet. Dette var altfor mye for «Titanic»s ballast og lensepumper å håndtere. Den totale pumpekapasiteten for alle pumpene til sammen var bare på {{Konverter|1700|LT|t}} per time.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=112}} Sjøvann fylte skipet 15 ganger fortere enn det kunne pumpes ut. Andrews informerte kapteinen om at de fem første rommene var overfylt, og at «Titanic» dermed var fortapt.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}} Etter hans beregninger ville skipet holde seg flytende mellom én og en halvannen time til.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=22}}

Fra tidspunktet for kollisjonen med isfjellet og fram til de siste minuttene før hun sank, hadde minst {{Konverter|35000|LT|t}} vann flommet inn i «Titanic», noe som nesten forårsaket en dobling av skipets [[deplasement]] fra {{Konverter|48300|LT|t}} til over {{Konverter|83000|LT|t}}.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=106}} Oversmømmelsen skjedde verken i jevn fart eller jevnt ut over hele skipet; sistnevnte på grunn av oversvømmelsen av de vanntette rommene. Krengingen mot styrbord ble forårsaket av asymmetrisk oversvømmelse på styrbord side idet vann strømmet ned en passasje i bunnen av skipet.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=116}} Da passasjen ble overfylt med vann, rettet krengingen seg selv, men skipet begynte senere å krenge mot babord med opp til ti grader, da også denne siden ble oversvømt asymmetrisk.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=118}}

Da skipets baug sakte forsvant i havdypet ble det dannet en vinkel mellom havoverflaten og [[akter]]et; denne vinkelen gikk fra null til fire og en halv grad i løpet av den første timen etter kollisjonen. Hastigheten ble imidlertid dempet kraftig i løpet av den andre timen, og forverret seg til kun fem grader.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=109}} Dette ga mange av passasjerene ombord falske håp om at de kanskje kunne rekke å bli reddet før skipet forsvant ned i havdypet. Halvannen time etter kollisjonen begynte baugen imidlertid å synke fortere, helt til akterenden nådde en vinkel på ti grader.{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=118}}