Redigerer Pompeius (avsnitt)

== Tilbake i Roma og tredje triumf ==
{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:23em; max-width: 35%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |

'''<big>Gnaeus Pompeius Imperator</big>'''

etter å ha avsluttet tretti år med krig, beseiret, drepte eller underkastet '''12 183 000''' menn, senket eller kapret '''846''' skip, brakt inn under romersk protektorat '''1 538''' byer og befestet bosetninger og underkastet land fra Azovhavet til Rødehavet, fullførte han sine løfter til gudinnen Minerva i henhold til sine bedrifter.

<small>''Pompeius' inskripsjon på hans tempel til Minerva, september 62 f.Kr.''</small><ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 355</ref>
|}

Nyhetene om Pompeius' seirer i øst – og antagelig om hans guddommelige æresbevisninger der – nådde Roma før han selv gjorde det. Han hadde en kult ved [[Delos]] og var «frelser» på [[Samos]] og [[Mytilene]]. Plutark siterte [[graffiti]] på en vegg i [[Athen]] som henviste til Pompeius: «Jo mer du vet du er en menneske, jo mer blir du en gud.» I Hellas var disse æresbevisningene vanlig smiger overfor velgjørere og herskere, men i Roma ble det bedømt som farlig monarkisk.<ref>Beard, M., North, J., Price, S. (1998): ''Religions of Rome'', bind. 1, Cambridge University Press, s. 147.</ref>

I Pompeius' fravær hadde hans gamle tilhenger Cicero blitt forfremmet til konsul. Hans gamle fiende og kollega Crassus støttet Cæsar. I senatet og bak dens scener var Pompeius antagelig både beundret og fryktet, mens han i gatene var like populær som tidligere. Hans østlige seirer skaffet ham en tredje triumf. På hans 45 års fødselsdag i 61 f.Kr. kjørte han inn i triumfvogn, storstilt gudekonge, men i en republikansk form, men ikke mer enn at han ble fulgt av et gigantisk portrett av seg selv, strødd med perler.<ref>For kommentarer på det tredje triumftog, se [[Plutark]]: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Sertorius*.html The Life of Sertorius, 18, 2]; [[Cicero]]: ''Man.'' 61; [[Plinius den eldre]]: ''[[Naturalis Historia]]'' 7, 95.</ref>

Hans tredje triumftog overgikk alle tidligere; uovertruffent var også de to dagene som var avsatt for dens prosesjoner og leker ''(ludi)''. Krigsbytte, fanger, soldater og banner som avbildet slagscener ble vist fram i triumfruten mellom [[Campus Martius]] og Jupitertemplet på [[Kapitolhøyden]]. Erobrete konger og krigsbytte ble ført i prosesjon foran Romas folkemengder, inkludert en tidligere yppersteprest fra Jerusalem. Det var også en [[gaupe]] og noen [[bavian]]er. Den andre dagen kom Pompeius selv i sin juvelbesatte stridsvogn med en av sine sønner ved siden av seg, og folket fikk inntrykk av at han bar Aleksander den stores kongelige purpurkappe. Han ankom på sin fødselsdag og han viste fram et symbol på verden, en [[globus]], ved at han triumfert på tre ulike kontinenter; Afrika (79 f.Kr.), Spania (71 f.Kr.) og Asia (61 f.Kr.). Mynter preget av ham fortsatte å hevde dette globale budskapet.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 364</ref> Plutark hevdet at denne triumfen representerte Pompeius', og dermed også Romas, herredømme over hele verden, en bedrift som overgikk selv Aleksander den store.<ref>Beard, s. 15–16: siterer Plutark: ''Pompeius'', 45, 5.»</ref> Som avslutningen ga en han en overdådig triumfbankett og penger til folket, og lovte dem et nytt teater.<ref>Beard, Mary (2007): ''The Roman Triumph'', The Belknap Press of Harvard University Press, s. 9. «The traditional accounts exaggerate, certainly in the matter of gold, silver and military cash donatives. Appian's very doubtful "75,100,000" drachmae carried in the procession is 1.5 times his own estimate of Rome's total annual tax revenue: See Appian, Mithradates, 116.</ref>

I mellomtiden hadde Pompeius lovt sine aldrende veteraner offentlig land som de kunne dyrke, deretter oppløste han sin hær. Det var en betryggende tradisjonell gest, men senatet var fortsatt mistenksom. De diskuterte og forsinket hans politiske bosetninger i øst,<ref>Dio, ''Roman History'', s. 178</ref> og de lovte bevilgningene av offentlige landeiendommer. Fra nå av synes det som om Pompeius måtte balansere på en vanskelig linje mellom hans entusiastiske folkelige tilhengere og de konservative som var motstrebende i å anerkjenne hans veldige bedrifter. Det kom til å føre ham inn i uventede politiske allianser.