Redigerer Polycystisk ovariesyndrom (avsnitt)

==  Behandling ==
Historisk sett besto de aller første forsøkene på å behandle polycystisk ovariesyndrom av kirurgisk inngrep - dekapsulering av eggstokkene eller deres delvis reseksjon med fjerning av de mest cystiske vevsstedene, eller eksisjon av eggstokkens seng (ovarie kile reseksjon), eller nøye påføring av diatermi (oppvarming) av eggstokkene. I noen tilfeller var slike operasjoner vellykkede og gjorde det mulig å gjenopprette kvinnens fruktbarhet, samt å oppnå en kraftig reduksjon i utskillelsen av androgener fra eggstokkene, normalisering av menstruasjonssyklusen, etc. Imidlertid er kirurgi ikke alltid mulig, og ikke alltid vellykket. I tillegg er komplikasjoner mulig, for eksempel dannelse av vedheft. Derfor lette eksperter etter konservative, ikke-kirurgiske behandlinger for polycystisk ovariesykdom.

Tradisjonell konservativ behandling besto av å foreskrive antiandrogener, østrogener, progestiner med antiandrogen aktivitet, eller deres kombinasjon (for eksempel i form av prevensjonspiller som Diane-35). Slik behandling tillot vanligvis å normalisere menstruasjonssyklusen, men hadde utilstrekkelig effektivitet i forhold til hudmanifestasjoner (kvise, hudfett, androgenavhengig alopecia), tillot ikke å gjenopprette eggløsning og fruktbarhet, og eliminerte ikke årsakene til polycystisk ovariesykdom (forstyrrelser av insulinsekresjon og insulinfølsomhet). vev, funksjoner i hypothalamus-hypofyseaksen, etc.). Videre ble behandling med østrogener, gestagener og antiandrogener ofte ledsaget av en ytterligere økning i pasientens vekt, forverring av eksisterende problemer med karbohydratmetabolisme og skjoldbruskkjertelen, hyperprolaktinemi, depresjon.

Det neste forsøket på å forbedre metodene for behandling av polycystisk ovariesyndrom ble utført med utseendet i arsenalet av leger av anti-østrogen medisiner - clostilbegit (clomiphene citrate) og tamoxifen. Bruk av klomifencitrat eller tamoksifen midt i syklusen tillot i omtrent 30% av tilfellene å lykkes med å indusere eggløsning, gjenopprette fruktbarhet hos kvinner og oppnå en stabil ovulatorisk menstruasjonssyklus uten bruk av eksogene hormoner (østrogener, progestiner og antiandrogener). Effekten av clostilbegit og tamoxifen i forhold til andre symptomer på polycystisk ovariesykdom, spesielt manifestasjoner av hyperandrogenisme, var imidlertid begrenset. Effektiviteten av kombinasjonsbehandling (østrogener og progestiner eller antiandrogener i syklusen, clostilbegit eller tamoxifen i midten av syklusen) var høyere, men også utilstrekkelig.

Forsøk på å forbedre effektiviteten av behandlingen av kvinner med polycystisk ovariesyndrom ved å korrigere pålitelig eksisterende eller mistenkt samtidig endokrine lidelser (korreksjon av samtidig hyperprolaktinemi med bromokriptin, samtidig subklinisk skjoldbruskkjertelinsuffisiens ved å foreskrive skjoldbruskkjertelhormoner, undertrykkelse av binyre hypersekresjon av androgener ved å foreskrive små doser av deksametason) var individuell og ikke konstant nok og forutsigbar.

Virkelige skift i effektiviteten av behandlingen av polycystisk ovariesykdom skjedde når det var mulig å trenge dypere inn i forståelsen av patogenesen av polycystisk eggstokk, og da de begynte å feste den viktigste i utviklingen av denne tilstanden til hypersekresjon av insulin og patologisk insulinresistens hos vev med intakt insulinfølsomhet i eggstokkene. Siden den tid har medisiner som normaliserer vevsfølsomhet overfor insulin og redusert insulinsekresjon - metformin, glitazoner (pioglitazon, rosiglitazon) - blitt mye brukt som førstelinjemedisiner for behandling av polycystisk ovariesykdom. Denne tilnærmingen viste seg å være veldig vellykket - hos 80% av kvinnene med polycystiske eggstokker på monoterapi med metformin eller en av glitazonene, ble eggløsningen spontant gjenopprettet, menstruasjonssyklusen normalisert, utskillelsen av androgener fra eggstokkene redusert og symptomene på hyperandrogenisme forsvant eller reduserte, kroppsvekt redusert, karbohydratmetabolismen ble normalisert og mental tilstand forbedret. De fleste av disse kvinnene klarte da å føde og føde sunne barn.

En enda høyere prosentandel av suksess, som overstiger 90%, ble gitt ved kombinasjonsbehandling - en kombinasjon av metformin eller glitazoner med tidligere kjente metoder (østrogener, antiandrogener og progestiner, og / eller med antiøstrogener midt i syklusen og / eller muligens korrigering av samtidig forstyrrelse av prolaktinsekresjon, hormoner i skjoldbruskkjertelen, binyrene androgener). Innføringen av en slik kombinert tilnærming til behandling av polycystiske eggstokker i praktiseringen av gynekologer-endokrinologer gjorde det mulig å utelukke, i tillegg til sjeldne multiresistente tilfeller, behovet for kirurgisk inngrep for polycystiske eggstokker, og også å gjøre behovet for å indusere eggløsning ved bruk av gonadotropiner og kunstig inseminering av kvinner mye mer sjelden med polycystiske eggstokker.

I dag er de førstelinjemedisinene i behandlingen av polycystisk ovariesykdom metformin og glitazoner (pioglitazon, rosiglitazon). Til dem kan det, om nødvendig, tilsettes antiandrogene medikamenter (cyproteronacetat), østrogener (etinyløstradiol i form av et eget medikament eller i p-piller), progestiner, små doser dexametason (0,5–1&nbsp;mg om kvelden for å undertrykke utskillelsen av binyrene androgener).

Tiltak er nødvendig for å normalisere kroppsvekten: kosthold, fysisk aktivitet. Generelt følger dietter og aktivitetsformer de samme metodene som brukes ved behandling av diabetes.

Et lovende område for effektiv og sikker behandling for PCOS er bruken av næringsmidler (spesielt myoinositol). Myoinositol og dets derivater er nødvendige for effekten av GNRH (gonadotropinfrigivende hormon), LH, FSH. Effekten av myoinositol hos kvinner med PCOS har blitt studert i en systematisk analyse av randomiserte kontrollerte studier. Generelt tillater resultatene av analysen å anbefale bruk av myoinositol for å forbedre ovariefunksjonen, samt metabolske og hormonelle parametere hos pasienter med PCOS<ref>Unfer V, Carlomagno G, Dante G, Facchinetti F. Effects of myo-inositol in women with PCOS: a systematic review of randomized controlled trials. Gynecol Endocrinol. 2012;28(7):509-15.</ref><ref>Giordano, D., Corrado, F., Santamaria, A., Quattrone, S., Pintaudi, B., Di Benedetto, A., & D’Anna, R. (2011). Effects of myo-inositol supplementation in postmenopausal women with metabolic syndrome: a perspective, randomized, placebo-controlled study. ''Menopause'', ''18''(1), 102-104.</ref><ref>Santamaria, A., Giordano, D., Corrado, F., Pintaudi, B., Interdonato, M. L., Vieste, G. D., … & D’Anna, R. (2012). One-year effects of myo-inositol supplementation in postmenopausal women with metabolic syndrome. ''Climacteric'', ''15''(5), 490-495.</ref>

I nærvær av samtidig hyperprolaktinemi, er korreksjonen indikert ved bruk av bromokriptin. Hvis det oppdages subklinisk, og enda mer klinisk uttalt, skjoldbruskinsuffisiens, må det korrigeres ved å foreskrive eksogent L-tyroksin. Anbefales å følge thyroid protokoll med unntak av en rekke mattyper i kosthold.