Redigerer Pius VII (avsnitt)

=== Restaurasjon og fornyelse etter Napoleons nederlag ===
Den 7. august 1814 fullførte Pius VII med bullen ''[[Sollicitudo omnium ecclesiarum]]'' den gjenopprettelsen av [[jesuittordenen]] som han hadde innledet tidlig i sitt pontifikat. Dette var bare ett av mange tiltak som bidro til å forsterke den katolske kirkes og pavedømmets stilling, og overvinne de skader som opplysningstidens eksesser hadde påført.{{Tr}} Kardinal Consalvi deltok under [[Wienerkongressen]] fra september 1814 til juni 1815, og lyktes uten større vanskeligheter i å få Kirkestaten restituert. Bare [[Avignon]] og [[Venaissin]] forble under Frankrikes kontroll, og en liten stripe land ved [[Ferrara]] forble kontrollert av Østerrike, noe Pavestolen protesterte mot. Men stilltiende gav man avkall på å få tilbakeført sekularisert kirkegods, selv om man prinsipielt fordømte denne sekulariseringen i en rekke land som kirkerov.{{Tr}}

Pius VII gjennomførte den kirkelige nyordning av Europa med stor tilpasningsdyktighet.{{Tr}} Han lot Consalvi også fremforhandle overenskomster med [[Bayern]] i 1817, [[Preussen]] og fyrstene ved øvre Rhindalen i 1821; [[Hannover (stat)|Hannover]] i 1823, [[Sardinia]] i 1817 og [[Begge Sicilier]] i 1818. Etter langtrukne forhandlinger med kong [[Ludvig XVIII av Frankrike]] kunne paven ved [[pavelig bulle|bullen]] ''«Paternæ Caritatis»'' den 6. oktober 1822 gjenopprette 30 bispedømmer som var blitt nedlagt av de revolusjonæres [[sivilkonstitusjonen for kleresiet|sivilkonstitusjon for kleresiet]] under [[den franske revolusjon]]. Han anerkjente de nye søramerikanske republikker som hadde løsrevet seg fra Spania.

I 1817 hadde paven reorganisert den såkalte ''[[Kongregasjonen for troens utbredelse|Propagandakongregasjonen]]'', det sentralkirkelige organ som dirigerte det meste av den katolske misjonsvirksomhet. Han reorganiserte de pavelige misjonsselskaper og oppfordret ordenssamfunnene til å fornye seg.

Den 15. august 1814 fordømte kardinalene Pacca og Consalvi de hemmelige selskaper, blant annet [[frimureri]]et og det italienske hemmelige selskap [[carbonariene]]. Dette var i pavens ånd, senere sendte han i eget navn ut [[den apostoliske konstitusjon]] ''[[Ecclesiam a Jesu Christo]]'' (13. september 1821) mot frimurerne og mot carbonariene, som han betraktet som hvis ikke en avlegger, så «sikkert en etterligning av frimurerselskapene».{{Tr}} Den antiklerikalt pregede revolusjon som brøt ut i [[Spania]] i 1820 skulle volde Pavestolen stor bekymring, hadde fått sterk tilslutning fra carbonariene i Napoli. Dette var et problem som i det vesentlige fikk gå i arv til den påfølgende pave.{{Tr}}

Under Pius VIIs pontifikat ble Roma et yndet tilholdssted for europeiske kunstnere.{{Tr}} Nevnes kan venetianeren [[Antonio Canova|Canova]], [[Danmark|dansken]] [[Bertel Thorvaldsen|Thorvaldsen]] og tyskerne [[Johann Friedrich Overbeck|Overbeck]], [[Franz Pforr|Pforr]], [[Rudolph Schadow|Schadow]], [[Philipp Veit|Veit]] og [[Peter von Cornelius|von Cornelius]]. Pius VII forøket [[Vatikanbiblioteket]] med mange manuskripter og trykte verker, gjenåpnet det engelske, det skotske og det tyske kolleg, og etablerte nye lærestoler ved ''[[Collegio Romano]]''.

Mot slutten av Pius VIIs pontifikat hadde pavedømmet reetablert seg som en ledende moralsk kraft i Vesten.{{Tr}} De overtramp fra Napoleons side som denne milde paven hadde blitt utsatt for, hadde også vært med på å styrke hans moralske anseelse.{{Tr}} Denne prestisje ble understreket av den oppvartning Pius VII mottok: Keiseren og keiserinnen av Østerrike kom med sin datter på offisielt besøk til paven i 1819. Kongen av [[Napoli]] besøkte Roma i 1821 og året etter kom kongen av [[Preussen]]. Den blinde [[Karl Emmanuel IV av Sardinia|Karl Emmanuel IV av Savoia]] og kong [[Karl IV av Spania]] og hans dronning residerte fast i Roma. Det gjorde også prinsesse Letitia, den avsatte keiser Napoleons mor, og likeså keiserens brødre Lucien og Louis, og hans onkel kardinal Fesch. Så stort var pavens storsinn mot den mann som hadde behandlet ham selv så dårlig at da han hørte om Napoleons kår på [[Saint Helena|Sankt Helena]] gav han kardinal Consalvi om å intervenere overfor [[Storbritannia|britene]] for å få dem til å mildne livsbetingelsene hans.{{Tr}} Da han ble informert om Napoleons ønske om å få støtte fra en katolsk sjelesørger, sendte han ham abbed Vignali som personlig kapellan.
[[Fil:Grab Pius VII.jpg|mini|Pius VIIs gravmæle i Petersdomen, av [[Bertel Thorvaldsen]].]]