Redigerer Pergamonalteret (avsnitt)

=== Pergamonalteret i Berlin ===
[[Fil:Humann-Ideenskitze-Pergamonaltar.jpg|thumb|Første grovskisse av Carl Humann knyttet til rekonstruksjon av Pergamonalteret, ca. 1879]]
[[Fil:Pergamonaltarimmesselbau1.jpg|thumb|Rekonstruksjon av Pergamonalteret i en midlertidig bygning, vestsiden, før 1908]]
[[Fil:Grundriss-Pergamonlatar rotate.jpg|thumb|Det rekonstruert grunnplanet over hele Pergamonalteret]]
[[Fil:Grundriss-Aufstellung-Pergamonaltar.jpg|thumb|Grunnplanet av alteret som modifisert for presentasjon i Pergamonmuseet]]

Stykkene kunne i utgangspunktet ikke presenteres i en hensiktsmessig utstillingssammenheng og ble derfor plassert i det overfylte [[Altes Museum]] i Berlin, hvor spesielt frisen med Telefos (en mytologisk sønn av Herakles)<ref>[https://www.greekmythology.com/Myths/Mortals/Telephus/telephus.html Telefus], ''Greek Mytology''</ref> ikke kunne vises tilfredsstillende: de enkelte platene ble rett og slett lent mot veggen av alteret. Av denne grunn ble det påkrevet med et nytt spesialbygget museum. Det første «Pergamonmuseet» ble bygget mellom 1897 og 1899<ref name="ampelmann">[https://www.ampelmann.de/en/discover-berlin/with-the-ampelmaennchen-on-tour-in-berlin/pergamon-museum/ «Pergamon Museum»], ''Ampelmann.de''</ref> av Fritz Wolff og åpnet i 1901 med avdukingen med en byste av Carl Humann skulpturert av [[Adolf Brütt]]. Denne bygningen ble brukt fram til 1908, men ble sett på som kun en midlertidig løsning med et utilstrekkelig fundament og ble derfor kalt «den midlertidige bygningen». Museet måtte rives på grunn av problemer med fundamentet.<ref name="ampelmann"/> Opprinnelig var fire arkeologiske museer planlagt, ett av dem for Pergamonalteret. Dessuten hadde det opprinnelig museet kun vært beregnet på funn som ikke kunne presenteres i de tre andre arkeologiske museene, og var således fra begynnelsen for liten for alteret. Etter at museet ble revet, ble Telefos-frisen<ref>[https://www.gettyimages.no/photos/telephus-frieze «21 Telefos Frieze Photos & High-Res Pictures»], ''GettyImages''</ref> satt inn i veggene til søylegangen på østsiden av [[Neues Museum (Berlin)|Neues Museum]], men med vinduer som ga utsikt over kunstgjenstandene.<ref> Bilsel, Can (2012): [https://academic.oup.com/book/7226 ''Antiquity on Display: Regimes of the Authentic in Berlin's Pergamon Museum''], Oxford University Press, ISBN 9780199570553</ref>

Den nye bygningen, formgitt av [[Alfred Messel]], som først ble ferdig i 1930, på grunn av forsinkelser forårsaket av [[første verdenskrig]], [[Novemberrevolusjonen|den tyske revolusjonen]] i 1918–1919 (Novemberrevolusjonen) og [[hyperinflasjonen i Weimarrepublikken]] i 1922/1923. Dette nye Pergamonmuseet presenterte alteret i utgangspunktet slik det ser ut i dag. Det var en delvis rekonstruksjon i museets sentrale galleri med frisefragmentene installert på de omkringliggende veggene. Telefos-frisen nås, som i den opprinnelige konstruksjonen, via trappen, men kun en forkortet versjon er utstilt. Det er ikke kjent hvorfor det komplette alteret ikke ble rekonstruert da det nye museet ble bygget og frisen installert. Da han unnfanget utstillingen, fulgte Theodor Wiegand, museets direktør på den tiden, ideene til [[Wilhelm von Bode]], som hadde i tankene et stort «tysk museum» i stil med [[British Museum]]. Men det var åpenbart ikke noe helhetlig konsept, og gitt den rådende ideen om et stort arkitekturmuseum som presenterer eksempler på alle antikke kulturer i Det nære østen og Middelhavet, måtte visningen av alteret fortettes. Fram til slutten av [[andre verdenskrig]] var det bare den østlige delen av museet med de tre store arkitekturgalleriene som ble kalt «Pergamonmuseet».<ref>Heilmeyer, Wolf-Dieter (1997): ''Aufstellungsgeschichte im 20. Jahrhundert. Die Aufstellungen von 1901, 1930 und 1955'', Tübingen: Wasmuth, ISBN 3-8030-1045-4. Se spesielt: Heilmeyer: ''Der Pergamonaltar. Die neue Präsentation nach Restaurierung des Telefosfrieses'', s. 17.</ref>

I 1939 stengte museet på grunn av [[andre verdenskrig]]. To år senere ble relieffene tatt ned og lagret på andre, tryggere steder. På slutten av krigen i 1945 ble Pergamonalteret sterkt skadet, men relieffene fra alteret som var lagret i et tilfluktsrom nær [[Zoologischer Garten Berlin|den zoologiske hage]] i Berlin falt i hendene på [[den røde armé]], plyndret og ble ført til [[Sovjetunionen]] som krigsbytte og trofeer. «Også kommunismens diktator ville sole seg i glansen fra det antikke alteret,» i ordene til [[Siri Meyer]].<ref name="uib"/> De ble lagret i depotet til museet [[Eremitasjen]] i [[Leningrad]] fram til 1958. I 1959 ble en stor del av samlingen returnert til [[Øst-Tyskland]] (DDR), herunder også alterfragmentene. Under ledelse av museets daværende direktør, Carl Blümel, ble kun alteret presentert slik det hadde vært før krigen. De øvrige oldtidsminnene ble nyinnredet, ikke minst ettersom Altes Museum var blitt ødelagt. I oktober samme år åpnet museet igjen. I 1982 ble det opprettet et nytt inngangsområde som tillot et besøk på museet som begynte med Pergamonalteret. Tidligere hadde inngangen vært i bygningens vestfløy, slik at besøkende måtte innom Vorderasiatisches Museum Berlin (Midtøsten-museet) for å komme til Pergamonalteret. I 1990 kom ni hoder fra Telefos-frisen, som hadde blitt evakuert til den vestlige delen av Berlin på grunn av krigen, tilbake til Pergamonmuseet. 

Alle disse krigsrelaterte hendelsene hadde negative konsekvenser for de gjenværende alter- og frisefragmentene. Det viste seg også at tidligere restaureringer hadde skapt problemer. Klemmene og festene som koblet sammen de enkelte fragmentene og også tjente til å forankre frisen og skulpturen til veggen var laget av [[jern]], som hadde begynt å [[rust]]e. Da denne rusten spredte seg, truet den med å åpne marmoren fra innsiden. Restaurering hastet etter 1990. Fra 1994 til 1996 ble det arbeidet med Telefos-frisen, hvor deler av denne ikke hadde vært tilgjengelig på 1980-tallet.<ref>Heilmeyer, Wolf-Dieter (1997): ''Der Pergamonaltar. Die neue Präsentation nach Restaurierung des Telefosfrieses'', Tübingen: Wasmuth, ISBN 3-8030-1045-4.</ref> Etterpå ble ''Gigantomakia'' gjenopprettet under ledelse av Silvano Bertolin. Først ble den vestlige frisen, deretter den nordlige og sørlige delen, og til slutt den østlige frisen restaurert, en innsats som kostet over tre millioner ''[[euro]]''.<ref>''Berliner Zeitung Online'', 25. januar 2003 og 10. juni 2004</ref><ref>Boschung, Dietrich; Förtsch, Reinhard; Scholl, Andreas : [https://arachne.dainst.org/project/pergaltarbrowser «Pergamon Altar Browser»], Universität zu Köln</ref> 10. juni 2004 ble den fullstendig restaurerte frisen presentert for offentlig visning. Pergamonalteret kan nå sees i en form som reflekterer gjeldende vitenskapelig innsikt.

I 1998 og på nytt i 2001 krevde den tyrkiske kulturministeren, Istemihan Talay, tilbakelevering av alteret og andre gjenstander. Dette kravet var imidlertid ikke av offisiell karakter og ville ikke vært håndhevet under dagens standarder.<ref> «Pergamon-Altar soll in neuem Glanz erstrahlen», ''Die Welt'', 21. mars 2003</ref> Generelt utelukker Staatliche Museen Berlin (Berlin statsmuseer) samt andre museer i Europa og USA, med få unntak, mulig retur av antikke kunstgjenstander.<ref>[https://taz.de/!1073193/ «Die Schätze bleiben bei uns»], ''Die Tageszeitung'', 12. desember 2002</ref> I dag er det meste av alterfundamentet samt flere veggrester på det opprinnelige stedet. Også i Tyrkia er flere mindre deler av frisen som ble funnet senere.