Redigerer Per Borten (avsnitt)

=== Forsøk på samling i sentrum ===

[[Arbeiderpartiet]] hadde styrt Norge siden 1945 og hadde fått rent flertall i de fire stortingsvalgene fra 1945 til 1957. De fire borgerlige partiene &ndash; Senterpartiet, [[Høyre]], [[Venstre]] og [[Kristelig Folkeparti]] &ndash; hadde samarbeidet på kommunenivå, men hadde ikke klart det samme på rikspolitisk plan. De tre sentrumspartiene takket nei til Høyres forslag om samarbeid før [[stortingsvalget 1957]]. Partienes skepsis skyldtes for en stor del at Høyre sammen med Ap hadde vedtatt et forbud mot [[listeforbund]], samt fått opphevet [[Bondeparagrafen]]. Dette hadde gjort Høyre direkte uspiselige som samarbeidspartnere for mange i sentrumspartiene. Også Borten var skeptisk til Høyre, og han var redd for å miste småbrukernes stemmer over til venstresiden dersom Senterpartiet gikk inn i et formelt samarbeid.<ref name="Berntsen-134-136" />

Borten hadde hatt et bredere mål for øye da han arbeidet for å bytte partinavn, og han ønsket gjerne en sammenslåing med andre partier. I 1957 ble det kun et begrenset samarbeid med felleslister i noen fylker, men etter at Arbeiderpartiet nok en gang hadde fått rent flertall begynte man i sentrum å diskutere et langt mer forpliktende samarbeid. Både Venstre og KrF var delte i spørsmålet. Venstre-formann [[Bent Røiseland]] måtte stille kabinettsspørsmål på landsmøtet i 1960 for å få partiet med seg på å drøfte samarbeid. Høsten 1960 møttes et nimannsutvalg &ndash; tre fra hvert parti &ndash; til faste drøftinger på Stortinget, og det ble arbeidet med en felles politisk erklæring fra de tre partiene før neste stortingsvalg. På tross av at de mer urbane og radikale delene av Venstre ønsket å legge hele samarbeidet dødt, klarte partiledelsene å komme frem til en felles erklæring. Denne ble vedtatt i Senterpartiet og Venstre, men ble stoppet av KrFs konservative fløy, som fikk landsmøtet med seg på at erklæringen ikke tok nok hensyn til partiets kristne og moralske verdier. Dette skjedde på tross av at en samlet partiledelse i KrF hadde anbefalt forslaget. Borten måtte dermed innse at sentrumsprosjektet var dødt i denne omgang.<ref name="Berntsen-136-143" />

[[Kings Bay-saken]] i 1963 gjorde at [[Einar Gerhardsens tredje regjering]] gikk av etter at [[Sosialistisk Folkeparti]], som var i [[vippeposisjon]], hadde stemt for de borgerlige partienes mistillitsforslag. De borgerlige hadde vært forberedt på denne muligheten siden tidlig på sommeren, og partilederne hadde begynt å diskutere muligheter for en borgerlig samarbeidsregjering i månedsskiftet juni/juli.<ref name="Lyng(1973)-151-154" /> I starten av august, omtrent tre uker før Gerhardsens avgang, begynte mer formelle forhandlinger om en mulig regjeringskabal. Det var nå blitt akseptabelt for sentrumspartiene å samarbeide med Høyre igjen, men de tre klarte ikke å enes om et felles alternativ til Høyres statsministerkandidat [[John Lyng]]. Borten ble spurt av Lyng om han ønsket enten å bli samferdselsminister eller utenriksminister, men Borten takket nei til dette. Ved å forbli parlamentarisk leder kunne han bedre kontrollere mer ytterliggående stortingsrepresentanter som Jon Leirfall, og Borten stod også mye friere for fremtiden ved ikke å ha noe ansvar for regjeringens resultater. Regjeringen viste seg uansett å bli kortvarig, men selv om den måtte gå av etter bare fire uker, hadde den vist at det var mulig å bli enig om en felles regjeringserklæring på borgerlig side. Man hadde dermed etablert et troverdig alternativ til Arbeiderpartiet før stortingsvalget to år senere.<ref name="Berntsen-170-175" />