Redigerer Pavedømmets historie (avsnitt)

=== Det bysantinske pavedømmet ===
[[Det bysantinske pavedømmet]] var en periode da pavedømmet var under bysantinsk dominans. Perioden strakk seg fra 537 til 752, da pavene trengte samtykke fra [[Liste over bysantinske keisere|den bysantinske keiseren]] i utpekelsen av biskoper. Også mange av pavene som blei valgt i denne perioden, hadde vervet ''[[apocrisiarius]]'', embetsmenn som fungerte som bindeledd mellom keisermakt og kirka. Pavene var ofte fra Hellas, Syria eller Sicilia. Justinian I erobra Den italienske halvøya i [[Goterkrigen (535–554)]] og utnevnte de tre følgende pavene, en praksis hans etterfølgere holdt fram med. Seinere blei dette ansvaret overført til [[eksarkatet Ravenna]].

Med unntak av pave [[Martin I]], var det ingen paver som i denne perioden utfordra autoriteten den bysantinske monarken hadde i bekreftelsen av pavevalget. Likevel fant teologiske konflikter sted mellom pave og keiser rundt områdene [[monoteletisme]] og [[ikonoklasme]]. Under de greske pavene var Roma en smeltedigel av vestlig og østlig kristne tradisjoner, som gjenspegles i kunst og liturgi.

Pave [[Gregor I]] (590–604) spilte en viktig rolle i prosessen med å sikre pavens forrang over alle biskoper og satte i gang misjonsvirksomhet i Nord-Europa, inkludert England.