Redigerer Paul McCartney (avsnitt)

===  Tidlig Beatles: Fra Indra til Indica (1962–1965) ===
:''For perioden i Hamburg, se [[The Beatles#1960–1963: The Beatles slår an|The Beatles]] eller [[The Beatles i Hamburg]]''
:''For samarbeidet med John Lennon, se [[Lennon/McCartney]]''
[[Fil:Guitarras de McCartney y Harrison.jpg|thumb|Paul McCartneys Höfner bass og George Harrisons Gretsch gitar]]
Hamburg-opplevelsene på Indra Club og Kaiserkeller gjorde dem bedre og mer samkjørte, men samtidig var George, John og særlig Paul kritiske til de to andre. Lennon kommenterte at Paul ''hatet'' Sutcliffe. Temaene i kranglene med Pete varierte fra damer til tempo.<ref>Side 705–707, Lewisohn</ref> Forholdet mellom Paul og Stuart (og Stuarts kjæreste [[Astrid Kirchherr]]) var svært dårlig utover 1960, samtidig som det var åpenbart for flere at Stucliffes evner var for dårlige. McCartney regnet med at dersom Sutcliffe forlot bandet, måtte han ta over bassen, som han anså som «tykke menneskers instrument».<ref>Side 722–724 Lewisohn</ref> Likevel fortsatte han å presse Sutcliffe, som måtte forsvare seg uten bestevennen John Lennons hjelp. McCartney reflekterte at han ble gitt rollen som syndebukk, enda alle var enige om at Sutcliffe måtte øve for å bli bedre.<ref>Side 868–869, Lewisohn</ref> Han var også skarp mot Pete Best tilbake i Hamburg, men han var ikke alene om å se problemer; Pete sovnet under konsertene på grunn av at han hadde sin egen døgnrytme, og han hadde et svært beskjedent repertoar<ref>Sid 887–888, Lewisohn</ref> Til slutt ble Sutcliffe stadig sjeldnere med på konsertene, og McCartney måtte ta over bassen. Han lånte først Sutcliffes store Hofner 333 og kort tid etterpå kjøpte han seg en Hofner 500/1, men denne ble spesiallaget til ham som venstrehendt. For første gang slapp han å bytte strengene eller å spille opp-ned. Kort tid senere ble forholdet mellom McCartney og Sutcliffe så dårlig at de to sloss på scenen. Da The Beatles (som The Beat Brothers) spilte inn sin første single med [[Tony Sheridan]], var det med Paul McCartney på bass. Den 1. juli 1961 var Sutcliffes siste konsert med The Beatles. Fra da av var McCartney bassisten i bandet.<ref>Side 906–909; 917, Lewisohn</ref>

Da The Beatles hadde sikret seg en kontrakt med [[George Martin]] og [[Parlophone]], inngikk også McCartney og Lennon en avtale om alltid å dele på sangrettighetene og inntektene. Slik ville de få 50% hver av inntektene uavhengig av hvem som skrev mest. Dette var en høyst uvanlig fordeling. De ble enige om at rekkefølgen skulle vektlegge den som skrev mesteparten. I begynnelsen, da «[[Love Me Do]]» var den første signlen, var det McCartney/Lennon, og siden også B-siden, «[[P.S. I Love You (Beatles-sang)|P.S. I Love You]]» var en McCartney-sang i hovedsak, forble første singel bare McCartney/Lennon. Nettopp denne inndelingen gjorde også at Harrison og Starr ikke fikk stort, selv om de bidro med forslag til de fleste sangene. Harrsion har selv sagt om perioden at han merket at under den tiden (sent i 1962) ble den tidligere likestilte rollen i bandet erstattet gradvis av at Lennon og McCartney dominerte.<ref>Side 1341–1343, Lewisohn</ref> Fra ''[[With The Beatles]]'' av ble imidlertid rekkefølgen sementert Lennon/McCartney.<ref>Side 181, Norman</ref>

Paul ble tidlig gitt rollen som «den søte» i The Beatles, men han var også populær blant pressen. Pressen, som selv var vant til artister med fantasiløse og ferdigskrevne svar på alle intervjuer, satte pris på humoren til The Beatles. De andre hadde en markant Liverpool-aksent og var ofte enten ordknappe (George og Ringo) eller sarkastiske (John), mens Paul hadde tid til alle og svarte høflig på alle spørsmål, selv de kjedelige, med høflighet og åpenhet. Han er beskrevet som et naturltalent for pressen.<ref>Side 170–173, Philip Norman: Paul McCartney Biografien, Gyldendal Norsk Forlag (Pocket-utgaven), 2017</ref> McCartney var også drivkraften til The Beatles, ofte omtalt som «arbeidsnarkoman» og perfeksjonist, der bandets offisielle leder, John Lennon, var mer avslappet. Dette førte til at både George Martin og deres pressetalsmmann [[Tony Barrow]] vurderte å presentere bandet som Paul McCartney & The Beatles (bandnavn var stort sett alltid «hovedsanger og backingband» før The Beatles slo gjennom og i den tidlige suksessen deres, jamfør [[Elvis Presley]] & [[The Jordanaires]], [[Gerry and the Pacemakers]], [[Buddy Holly]] & [[The Crickets]], [[Johnny Kidd & the Pirates]] med flere).<ref>Side 174, Norman</ref><ref>[https://www.phoenixnewtimes.com/music/pauls-rocky-revival-6422565 Paul's Rocky Revival] - Phoenix New Times 25. desember 1997</ref>

[[Fil:Stockhausen March 2004 excerpt.jpg|miniatyr|Mot midten av 60-tallet ble McCartney inspirert av musikken til den tyske samtidsmusikeren [[Karlheinz Stockhausen]].]]Mot slutten av 1963 ble McCartney kjæreste med skuespilleren [[Jane Asher]]. Dette fikk betydning for McCartney blant annet fordi han ble introdusert til finkultur han tidligere ikke kjente til. De gikk på teater og dro etter hvert til [[Athen]]. McCartney var svært ofte i Janes families hus i Wimpole Street 57, og det var her han og John Lennon skrev «[[I Want to Hold Your Hand]]».<ref name="earlyjane">Side 187–191, Norman</ref> På midten av 1960-tallet ble McCartney kjent med Barry Miles og Miles' avantgarde-musikk som eksperimentell jazz og musique concrète. McCartney og Miles røykte hasj og lyttet til eksperimentell musikk av blant andre [[John Cage]] og [[Karlheinz Stockhausen]]. Dette fikk betydning for McCartneys videre musikalske karriere.<ref>side 222–223, Norman</ref> Via Miles, Peter Asher (Janes bror) og en annen venn, John Dunbar, ble den alternative bokhandelen Indica til. McCartney var også engasjert, og deltok mye med oppussing. Bøkene som ble kjøpt inn før åpningen, ble lagret i kjelleren til familien Asher, og McCartney leste en rekke av dem. Han ble dermed en del av et nettverk av kulturpersonligheter, og utviklet seg stadig innen motkultur innen musikk, kunst og litteratur.<ref>Side 222–227, Norman</ref> Det var i Indica at John Lennon oppdaget ''The Psychedelic Experience: A Manual Based on the Tibetan Book of the Death'' av [[Timothy Leary]], som gjorde at han skrev «Tomorrow Never Knows»<ref>Side 233, Norman</ref>

George Martin forlangte en single hver tredje måned, i tillegg til at John Lennon og Paul McCartney måtte dermed lage to spillefilmer, turnere og komponere til både singler og to album per år mellom 1963 og 1966. Sangene ble i begynnelsen kreditert med den som bidro mest, men etter kort tid ble krediteringen [[Lennon/McCartney]] etablert. Selv om McCartney til tider protesterte på rekkefølgen, ble den etablert som en merkevare, og den hjalp også andre artister.<ref>Side 182, Norman</ref> Av disse sangene skrev McCartney alene «Love of the Loved» (nummer 35 i Storbritannia) og «It's For You» til [[Cilla Black]], «I'll Keep You Satisfied» (nummer 4 i Storbritannia, 30 i USA) og «From a Window» (10 i Storbritannia, 23 i USA) til [[Billy J. Kramer]] and the Dakotas, ««A World Without Love» (nummer 1 i Storbritannia og USA), «Nobody I Know» (10 i Storbritannia, 12 i USA) og «I Don't Want to See You Again» (16 i USA) for [[Peter & Gordon]] (Peter var broren til McCartneys kjæreste Jane Asher), «Like Dreamers Do» til The Applejacks i tillegg til den mislykkede «One and One is Two» for The Strangers med Mike Shannon. Han skrev også «I'll Be on My Way» (nummer 2 i Storbritannia) for Kramer, «[[I Wanna Be Your Man]]» (nummer 12 i Storbritannia) for [[The Rolling Stones]] og «Tip of My Tounge» (ikke på listen) for Tommy Quickly sammen med Lennon.<ref>Andrew Grant Jackson: [http://www.slate.com/blogs/browbeat/2013/04/22/the_beatles_give_their_songs_away_the_lennon_mccartney_originals_that_they.html?via=gdpr-consent The Songs the Beatles Gave Away'''Fet tekst'''] 22. april 2013, hentet 28. mars 2021</ref>