Redigerer Oslofeltet (avsnitt)

===Silurtiden===
[[Fil:Kjerulf - Geologische Uebersichtskarte des Christiania-Silurbeckens.jpg|thumb|[[Theodor Kjerulf]]s kart over silur-avsetningene ved Christiania (Oslo), 1855]]
I [[silur]], ca. 443&ndash;416 millioner år siden, ble det avsatt mange forskjellige sedimenter: sandstein, dypvannskifer, grunnmarine sandsteiner, kalkstein og kontinentale røde sandsteiner øverst. I silur ble avsetningene hyppigere. Man kan finne bevis for at de nordlige distriktene i Oslofeltet lå over havet. I [[Brumunddal]] ble det avsatt rød sandstein. [[Ringerike]] lå i strandsonen, mens Bærum og Oslo-området lå under vann. Her ble det avsatt myke skifre, og her er det mulig å finne fossiler av armfotinger. I sørlige [[Hurum]] er undervannsavsetninger av sandstein og kalkstein omdannet til [[hornfels]] og [[marmor]] som nå delvis ligger over vann.

Da istiden på [[Gondwana]] tok slutt la havet seg over Oslofeltet igjen. Sedimentære lag av knollekalk la seg i dette området. Det ble rask overgang fra å være et grunt vann hvor avsetningene var knollekalk til at avsetningene ble svart skifer. Bare de frittsvevende graptolittene klarte å leve i det miljøet.

I nordvest holdt en fjellkjede, [[Jotundekket]], på å vokse fram. Bassenget ble fylt opp av sand i nord, og man aner at det var sterk uro i lagpakkene. Mest trolig var områdene nord for Ringerike en lav kystslette. Omtrent midt i silurtiden ble den opptil 1500 meter tykke [[Ringerikssandstein]]en avsatt. Og på Ringerike kan man finne [[korall]]-fossiler, noe som tyder på et varmt og grunt hav. Sentrum av Oslofeltet sank inn og ble et oksygenfattig hav med graptolitter som ledefossiler. Fra slutten av silur er det også funnet fossile urfisker, krepsdyr og sjøskorpioner, noe som tyder på kystområder. Ved [[Tyrifjorden]] ble det blant annet funnet en kjempeskorpion på 75&nbsp;cm lengde og en forsteinet fisk, noe som tyder på ferskvann i dette området.